Hm, stedatteren min stjeler.

[Anonym bruker]

Hun er 13 år gammel. Det kom nylig frem at hun stjeler fordi hun går med mye sinne inni seg over skilsmissen til foreldrene og hvordan ting har blitt.

 

Jeg har i grunn vært bekymret for den jenta helt siden jeg møtte henne første gang, men foreldrene har jo tydeligvis ikke vært det. Hun er utrolig innesluttet. Kan leke og herje med venner og søsken, men ellers prøver hun bare å forsvinne. Det som har bekymret meg mest er at hun aldri, aldri viser sinne, frustrasjon eller irritasjon! Ikke litt engang. Hun bare godtar absolutt alt. Og har ingen egne meninger (som hun ytrer høyt). Ikke vet hun hva hun vil spise, ikke hvordan hun vil ha det på rommet sitt, ikke hvilke farger hun liker. Aldri spør hun om å få noe utenom når vi spør konkret om ønsker for bursdag og jul. Ikke ønsker hun seg noe spesielt fra matbutikken og ikke i byen. Hun virker kuet, som at hun tror det er feil å synes og høres, og ytre meninger og ønsker. Så kom det altså for en dag at hun har alle disse følelsene jeg har savnet, men hun bærer dem inni seg og får utløp for dem på helt feil måte.

 

Hvordan i alle dager kan vi hjelpe henne? Eller jeg, hva kan jeg gjøre? Hvordan gjøre henne sterkere og få henne til å forstå at jeg heller vil se henne sint enn sånn det er nå? Hun ba pappaen om at han ikke skulle fortelle dette til meg, så jeg kan ikke ta noe direkte opp med henne. Ikke pr nå hvertfall...

 

Anonymous poster hash: 219e7...5ba

[Anonym bruker]

Kanskje det er lettere for henne å snakke med noen som ikke er familie? Helsesøster eller en annen voksen hun har tillit til?

 

 

Anonymous poster hash: 13775...97d

[Anonym bruker]

Kanskje det er lettere for henne å snakke med noen som ikke er familie? Helsesøster eller en annen voksen hun har tillit til?

 

 

Anonymous poster hash: 13775...97d

Ja, det tenkte vi oppfordre henne til. Men vi kan vel ikke få gjort annet enn å fortelle at helsesøster finnes, også må jenta selv ta steget å dra dit? Og den terskelen er naturligvis høy....

 

Anonymous poster hash: 219e7...5ba

[Anonym bruker]

Bortsett fra at jeg ikke stjal, så kunne beskrivelsen av din stedatter passet på meg da jeg var lita og ung.

 

Jeg vokste opp med foreldre som skilte seg tidlig, bare den ene forelderen ville skilles. De greide ikke å samarbeide godt om samvær. Selv om de faktisk trodde det selv.

Far var alltid sent til avtaler, gjorde om avtaler, leverte for sent. Far tok aldri ansvar for at jeg hadde alt jeg trengte hos ham, tok ikke ansvar om noe ble glemt igjen. Far gjorde nok meg til sin klagemur, fortalte meg hvor vanskelig alt var for ham med skillsmissen, hvor ekstremt urettferdig (han syntes) mor var. Han ville ikke være med inn når han leverte meg hvis han visste han hadde brutt avtaler, men overlot til meg å møte min mors sinne og frustrasjon. Frustrasjonene hennes var jo ikke pga. meg, men pga. min far, men han snek seg alltid unna og da endte jeg også som min mors klagemur. Far snakket veldig mye om hvor synd det var i ham, og siden jeg var glad i ham så hadde jeg jo all verdens forståelse for ham.

 

Min mor var uforutsigbar, masse frustrasjoner pga. skillsmissen og fordi det var umulig å planlegge samvær, og var nok også mye sliten som alenemor og ikke helt frisk. Etter hvert ble hun hjemme mindre og mindre psykisk stabil.

 

Utad var begge to perfekte foreldre. Til deres "forsvar" så tror jeg faktisk ikke de noen gang forstod - eller forstår - hva de gjorde med meg. Jeg ble diplomaten mellom dem når de ikke ville snakke sammen. Jeg måtte "kjefte" på den ene fra den andre, og bringe svar tilbake. Når jeg sa ifra at jeg ikke ville gjøre det fikk jeg beskjed om å vise hensyn til deres vanskelige situasjon, enten at de sa det direkte, eller at de ga uttrykk for det indirekte med kroppsspråk og indirekte tale.

 

Mine foreldre var trolig ikke bevisst hva de gjorde, men de ga meg likevel tydelig tegn på at jeg ikke skulle synes eller høres. Egne meninger var kun greie så lenge det var noe de selv også var enige i. Om jeg hadde egne meninger eller følelser, da fikk jeg vite at jeg ikke var snill. Var jeg lei meg pga. situasjonen, da hadde jeg ikke forståelse for hvor vanskelig situasjonen var for dem og at de prøvde å gjøre det rette. Var jeg frustrert eller sint pga. situasjonen, da var jeg ikke snill, viste ikke hensyn, var utakknemlig. Veldig mye av dette ble sagt direkte, men like mye ble formidlet indirekte.

 

Jeg var den som måtte tilpasse meg deres liv, aldri motsatt. Jeg måtte tilpasse meg deres følelser, aldri eller svært sjelden motsatt. Jeg visste (og ble fortalt) at jobb var viktigere enn meg av ene forelderen. Og andre i familien ga meg beskjed om at jeg burde være takknemlig for at mine foreldre taklet skillsmissen så bra, så jeg måtte ikke gjøre byrden deres større.

 

Så jeg ble usynlig og lydløs, jeg hadde utad få eller ingen meninger eller ønsker. Hvorfor skulle jeg være synlig eller hørbar når jeg fikk direkte og indirekte beskjed om å ikke synes eller høres? Hvorfor skulle jeg si mine meninger når de aldri ble lyttet til? Hvorfor skulle jeg gi uttrykk for mine følelser når de sjelden ble tatt hensyn til eller sett? Hvorfor skulle jeg gi uttrykk for ønsker når jeg ikke opplevde at noe annet jeg sa eller mente ble hørt?

 

Poenget mitt er at det kan være mange årsaker til at jenta er som hun er. Ene eller begge foreldrene kan ha gjort, eller fortsatt gjør, ting som har gått ut over hennes selvbilde, gitt henne en følelse av at hun ikke er viktig. Det trenger ikke være ting foreldrene har gjort med vilje, men det kan være ting de ikke er bevisste. Det skal så lite til, for barn er så ekstremt lojale mot begge foreldrene. Så om ene forelderen har uttrykt frustrasjon over den andre, over økonomien som er endret, at tiden ikke lenger strekker til.... da kan barnet se på det som sin skyld, og barnet forsøker å skåne foreldrene ved å bli minst mulig til bry.

 

Og så kommer hun i puberteten, og hennes selvbilde skal etablere seg enda mer, hun skal finne ut hvem hun er. Og så begynner hun å opponere mot den måten hun selv har vært på tidligere. Hun ser at hun ikke er seg selv når hun undertrykker følelsene og meningene sine, men skal hun gi uttrykk for det så er det både skremmende og gir henne skyldfølelse. Hun vet ikke hva hun skal gjøre, vet ikke hennes plass i familien, vet ikke hvem hun selv er.... og så blir hun frustrert og sint. Og barn er ikke dumme, de vet som regel når ting startet - og her har det tydeligvis startet ved skillsmissen.

 

Er foreldrene - både mor og far - villige til å ta et ordentlig oppgjør med seg selv og hverandre? Jeg tror det er viktig for jenta at foreldrene ser hva de taklet dårlig, hva de kunne gjort bedre, hvor de feilet i skillsmissen. For noe er det siden jenta har så mye sinne pga. skillsmissen. Jeg tror det er avgjørende at jenta får gehør for at hennes følelser er viktige, og at hun kan uttrykke dem uten å bli sett på som "brysom" eller "ikke snill".

 

Hi, du synes å ha et godt øye som har sett dette hos din stedatter, og et godt hjerte som ønsker å hjelpe.

Jeg tror det er viktig å få inn en fagperson, den vil også være en nøytral person for jenta, men også en som kanskje kan hjelpe dem som familie - hun, mor og far. Det vil kreve at mor og far samarbeider og er ærlige og åpne. Om de ikke kan være det så ville jeg uansett ha fått inn en fagperson, for da trenger jenta en uavhengig støtte som hun kan fortelle alt til uten å bli dømt, og også få gehør for at hennes meninger og følelser er viktig. Dette er ekstra viktig om foreldrene ikke fungerer sammen, eller greier å være åpne på hva de ev. har gjort feil ved skillsmissen. Da trenger jenta ekstra støtte for å akseptere at foreldrene hennes ikke er "perfekte", og siden de ikke greier å samarbeide best mulig så må hun selv finne en måte å akseptere det og gjøre det beste ut av det. Og skal hun greie det så må hun begynne å høres og synes og gi uttrykk for sine tanker og følelser.

 

Så hva kan du gjøre, HI? Oppmuntre far til å ta initiativ overfor moren, kanskje de to kan ta noen timer på fvk sammen først. Ikke for å fordele skyld, men for å prøve å se skillsmissen deres i et nytt lys, hvordan den var for jenta deres. Se om de kan finne ting de gjorde, og kanskje fremdeles gjør, feil. Og så bør begge være enige om at det er viktig for jenta å få en utenforstående å snakke med og gi uttrykk for at de støtter jenta i det.

Ellers, bruk tid sammen med henne, vis at du ser henne, spør henne hva hun mener, ønsker seg osv. Sett i gang fantasien hennes.... si f.eks. at du drømmer om ferie der og der, du ønsker deg slik og slik, kanskje dere som familie kan gjøre slik og slik, kanskje du og hun kan ha en jenteting sammen... ting du drømmer om, tenker kunne vært koselig, både det som er gjennomførbart og det som ikke er det. Se om du får henne til å begynne å "drømme" sammen med deg, det kan være mer ufarlig for henne å snakke om tilsynelatende uoppnåelige drømmer, enn å si at hun føler/ønsker slik og slik.

Litt dårlig forklart, men håper det ble noenlundig forståelig. Fortell henne gjerne også om ting fra din egen oppvekst, frustrasjoner, drømmer, gleder, sorger, hva du ønsket deg, hva du fikk, hva du ikke fikk, kanskje også nevne dine foreldres reaksjoner på ting den gangen. Vis henne med eksempel at det er greit og normalt å vise følelser, å dele tanker og følelser.

 

Flott at du ønsker å gjøre noe for henne, Hi. Skulle vært flere som deg der ute! Skulle ønske jeg hadde hatt en slik stemor

 

Lykke til

Anonymous poster hash: 2c8f8...c29

[Anonym bruker]

Hva med å få henne henvist til BUP, kjenner jeg fikk helt vondt inni meg. Høres jo virkelig ikke ut som denne jenta kan ha det godt.

Anonymous poster hash: a366c...5fc

[Gjest Antarctica]

Stakkar, stakkar unge. Hun er jo dypt traumatisert... 😢

[Anonym bruker]

Stakkar, stakkar unge. Hun er jo dypt traumatisert... 😢

Usch, det er det jeg tenker også. Jeg opplevde ting i barndommen som traumatiserte meg, og jeg kjenner meg så altfor godt igjen i henne. Det er nok derfor jeg har klart å se at velvilligheten hennes ikke er utelukkende positiv..

 

Bup er nok utelukket. Jeg kan si med all sikkerhet at moren ikke er intr i det, og at hun aldri kommer til å ta et steg tilbake og prøve å se hva hun kan endre i sin atferd, hva som kan ha blitt gjort feil etc. Hun er, dessverre og klisjeaktig nok, veldig kranglete med alle rundt seg. Heldigvis har samarbeidet fungert veldig godt oss imellom, utrolig nok.

 

 

 

Anonymous poster hash: 219e7...5ba

[Gjest Antarctica]

 

Stakkar, stakkar unge. Hun er jo dypt traumatisert... 😢

Usch, det er det jeg tenker også. Jeg opplevde ting i barndommen som traumatiserte meg, og jeg kjenner meg så altfor godt igjen i henne. Det er nok derfor jeg har klart å se at velvilligheten hennes ikke er utelukkende positiv..

 

Bup er nok utelukket. Jeg kan si med all sikkerhet at moren ikke er intr i det, og at hun aldri kommer til å ta et steg tilbake og prøve å se hva hun kan endre i sin atferd, hva som kan ha blitt gjort feil etc. Hun er, dessverre og klisjeaktig nok, veldig kranglete med alle rundt seg. Heldigvis har samarbeidet fungert veldig godt oss imellom, utrolig nok.

 

 

 

Anonymous poster hash: 219e7...5ba

Barnet utvisker seg selv, så mors personlighet skal få plass. Kjent mønster ...

[Anonym bruker]

 

 

Stakkar, stakkar unge. Hun er jo dypt traumatisert... 😢

Usch, det er det jeg tenker også. Jeg opplevde ting i barndommen som traumatiserte meg, og jeg kjenner meg så altfor godt igjen i henne. Det er nok derfor jeg har klart å se at velvilligheten hennes ikke er utelukkende positiv..

 

Bup er nok utelukket. Jeg kan si med all sikkerhet at moren ikke er intr i det, og at hun aldri kommer til å ta et steg tilbake og prøve å se hva hun kan endre i sin atferd, hva som kan ha blitt gjort feil etc. Hun er, dessverre og klisjeaktig nok, veldig kranglete med alle rundt seg. Heldigvis har samarbeidet fungert veldig godt oss imellom, utrolig nok.

 

 

 

Anonymous poster hash: 219e7...5ba

Barnet utvisker seg selv, så mors personlighet skal få plass. Kjent mønster ...

Så det er typisk? Det forundrer meg ikke om det er sånn det henger sammen. Moren tar mye plass. Men.... Stedatteren er jo sint på skilsmissen? Jeg forstår i og for hvorfor hun ikke er sint på moren, det er vel sånn barn fungerer, de er lojale og må opprettholde det positive bildet av omgivelsene sine. Og selvsagt, skilsmissen endret jo mye i livet hennes sender er jo en konkret ting å være sint på uten at man er sint på sine kjære. Morens nye kjæreste flyttet forøvrig inn i leiligheten omtrent før pappaen dems rakk å flytte ut, så det kan jo ha vært traumatisk nok og kan gå inn under å "være sint på skilsmissen".

 

Anonymous poster hash: 219e7...5ba

[Anonym bruker]

Stjelingen er ikke problemet her, det er et symptom på hvordan hun har det. Mangler hun kontroll over eget liv, ønsker hun oppmerksomhet (ikke "sånn" oppmerksomhet, men ders tilstedeværelse, deres tid)?

Se bak adferden, vær nyskjerrig på henne, hvordan hun har det. Kjeft eller straff for stjelingen hjelper ingenting. Ta henne med ut, gå turer, gi henne tid, anerkjennelse og oppmerksomhet. Vis henne at du er til å stole på, at du vil være der. Relasjon og trygghet tar lang tid, og det må være på plass før regulering kan skje. Vær der for henne, så kan du være viktigere i hennes liv enn du klarer å forestille deg.

 

Det som hadde hjulpet her, var en helt ærlig samtale med foreldrene og jenta. Med en åpenhet og undring fra foreldrene, og en reparasjon for hvordan ting har blitt, og et løfte om endring. Leser at det er vanskelig, så hva med en time for mor og far på familievernkontoret?

 

Anonymous poster hash: d320a...fc0

[Iiiiik]

Det er helt rimelig å være sint fordi livet hennes ikke er som hun ønsker det, men det er ikke greit at hun stjeler allikevel. Det blir i situasjonen viktig å kommunisere om begge deler. 

 

Hvor lenge har du og faren vært et par da? Hvis dere kjenner hverandre godt, synes jeg faren skal ta det opp med datteren igjen og si at han har bestemt seg for at han som voksen trenger å snakke med deg om det. Gjennom det blir han også en god modell på at det er viktig å dele vanskelige tanker og følelser med noen man stoler på. 

 

Hvis hun er 13, finnes det muligheter på helsestasjonen for ungdom f.eks. Dit trenger man ikke henvisning med underskrift fra foreldre. Hvis helsesøster blir bekymret for henne etter noen samtaler, vil hun ta kontakt med foreldrene og si at jenta trenger mer hjelp enn det hun kan tilby. Kommunepsykolog eller BUP kan da være alternativer. 

 

Til deg over her med et langt fint svar - det kan hende at foreldrenes skilsmisse har så stor betydning for din personlighetsutvikling som du beskriver, men det kan også hende at det har blitt den knaggen du henger det på når du ser tilbake og ser at du er unnvikende og pleasing. Barn trenger voksne som anerkjenner dem, som setter dem i sentrum, men tåler også utmerket at mye av livet leves på foreldrenes premisser. 

[Anonym bruker]

 

Bortsett fra at jeg ikke stjal, så kunne beskrivelsen av din stedatter passet på meg da jeg var lita og ung.

 

Jeg vokste opp med foreldre som skilte seg tidlig, bare den ene forelderen ville skilles. De greide ikke å samarbeide godt om samvær. Selv om de faktisk trodde det selv.

Far var alltid sent til avtaler, gjorde om avtaler, leverte for sent. Far tok aldri ansvar for at jeg hadde alt jeg trengte hos ham, tok ikke ansvar om noe ble glemt igjen. Far gjorde nok meg til sin klagemur, fortalte meg hvor vanskelig alt var for ham med skillsmissen, hvor ekstremt urettferdig (han syntes) mor var. Han ville ikke være med inn når han leverte meg hvis han visste han hadde brutt avtaler, men overlot til meg å møte min mors sinne og frustrasjon. Frustrasjonene hennes var jo ikke pga. meg, men pga. min far, men han snek seg alltid unna og da endte jeg også som min mors klagemur. Far snakket veldig mye om hvor synd det var i ham, og siden jeg var glad i ham så hadde jeg jo all verdens forståelse for ham.

 

Min mor var uforutsigbar, masse frustrasjoner pga. skillsmissen og fordi det var umulig å planlegge samvær, og var nok også mye sliten som alenemor og ikke helt frisk. Etter hvert ble hun hjemme mindre og mindre psykisk stabil.

 

Utad var begge to perfekte foreldre. Til deres "forsvar" så tror jeg faktisk ikke de noen gang forstod - eller forstår - hva de gjorde med meg. Jeg ble diplomaten mellom dem når de ikke ville snakke sammen. Jeg måtte "kjefte" på den ene fra den andre, og bringe svar tilbake. Når jeg sa ifra at jeg ikke ville gjøre det fikk jeg beskjed om å vise hensyn til deres vanskelige situasjon, enten at de sa det direkte, eller at de ga uttrykk for det indirekte med kroppsspråk og indirekte tale.

 

Mine foreldre var trolig ikke bevisst hva de gjorde, men de ga meg likevel tydelig tegn på at jeg ikke skulle synes eller høres. Egne meninger var kun greie så lenge det var noe de selv også var enige i. Om jeg hadde egne meninger eller følelser, da fikk jeg vite at jeg ikke var snill. Var jeg lei meg pga. situasjonen, da hadde jeg ikke forståelse for hvor vanskelig situasjonen var for dem og at de prøvde å gjøre det rette. Var jeg frustrert eller sint pga. situasjonen, da var jeg ikke snill, viste ikke hensyn, var utakknemlig. Veldig mye av dette ble sagt direkte, men like mye ble formidlet indirekte.

 

Jeg var den som måtte tilpasse meg deres liv, aldri motsatt. Jeg måtte tilpasse meg deres følelser, aldri eller svært sjelden motsatt. Jeg visste (og ble fortalt) at jobb var viktigere enn meg av ene forelderen. Og andre i familien ga meg beskjed om at jeg burde være takknemlig for at mine foreldre taklet skillsmissen så bra, så jeg måtte ikke gjøre byrden deres større.

 

Så jeg ble usynlig og lydløs, jeg hadde utad få eller ingen meninger eller ønsker. Hvorfor skulle jeg være synlig eller hørbar når jeg fikk direkte og indirekte beskjed om å ikke synes eller høres? Hvorfor skulle jeg si mine meninger når de aldri ble lyttet til? Hvorfor skulle jeg gi uttrykk for mine følelser når de sjelden ble tatt hensyn til eller sett? Hvorfor skulle jeg gi uttrykk for ønsker når jeg ikke opplevde at noe annet jeg sa eller mente ble hørt?

 

Poenget mitt er at det kan være mange årsaker til at jenta er som hun er. Ene eller begge foreldrene kan ha gjort, eller fortsatt gjør, ting som har gått ut over hennes selvbilde, gitt henne en følelse av at hun ikke er viktig. Det trenger ikke være ting foreldrene har gjort med vilje, men det kan være ting de ikke er bevisste. Det skal så lite til, for barn er så ekstremt lojale mot begge foreldrene. Så om ene forelderen har uttrykt frustrasjon over den andre, over økonomien som er endret, at tiden ikke lenger strekker til.... da kan barnet se på det som sin skyld, og barnet forsøker å skåne foreldrene ved å bli minst mulig til bry.

 

Og så kommer hun i puberteten, og hennes selvbilde skal etablere seg enda mer, hun skal finne ut hvem hun er. Og så begynner hun å opponere mot den måten hun selv har vært på tidligere. Hun ser at hun ikke er seg selv når hun undertrykker følelsene og meningene sine, men skal hun gi uttrykk for det så er det både skremmende og gir henne skyldfølelse. Hun vet ikke hva hun skal gjøre, vet ikke hennes plass i familien, vet ikke hvem hun selv er.... og så blir hun frustrert og sint. Og barn er ikke dumme, de vet som regel når ting startet - og her har det tydeligvis startet ved skillsmissen.

 

Er foreldrene - både mor og far - villige til å ta et ordentlig oppgjør med seg selv og hverandre? Jeg tror det er viktig for jenta at foreldrene ser hva de taklet dårlig, hva de kunne gjort bedre, hvor de feilet i skillsmissen. For noe er det siden jenta har så mye sinne pga. skillsmissen. Jeg tror det er avgjørende at jenta får gehør for at hennes følelser er viktige, og at hun kan uttrykke dem uten å bli sett på som "brysom" eller "ikke snill".

 

Hi, du synes å ha et godt øye som har sett dette hos din stedatter, og et godt hjerte som ønsker å hjelpe.

Jeg tror det er viktig å få inn en fagperson, den vil også være en nøytral person for jenta, men også en som kanskje kan hjelpe dem som familie - hun, mor og far. Det vil kreve at mor og far samarbeider og er ærlige og åpne. Om de ikke kan være det så ville jeg uansett ha fått inn en fagperson, for da trenger jenta en uavhengig støtte som hun kan fortelle alt til uten å bli dømt, og også få gehør for at hennes meninger og følelser er viktig. Dette er ekstra viktig om foreldrene ikke fungerer sammen, eller greier å være åpne på hva de ev. har gjort feil ved skillsmissen. Da trenger jenta ekstra støtte for å akseptere at foreldrene hennes ikke er "perfekte", og siden de ikke greier å samarbeide best mulig så må hun selv finne en måte å akseptere det og gjøre det beste ut av det. Og skal hun greie det så må hun begynne å høres og synes og gi uttrykk for sine tanker og følelser.

 

Så hva kan du gjøre, HI? Oppmuntre far til å ta initiativ overfor moren, kanskje de to kan ta noen timer på fvk sammen først. Ikke for å fordele skyld, men for å prøve å se skillsmissen deres i et nytt lys, hvordan den var for jenta deres. Se om de kan finne ting de gjorde, og kanskje fremdeles gjør, feil. Og så bør begge være enige om at det er viktig for jenta å få en utenforstående å snakke med og gi uttrykk for at de støtter jenta i det.

Ellers, bruk tid sammen med henne, vis at du ser henne, spør henne hva hun mener, ønsker seg osv. Sett i gang fantasien hennes.... si f.eks. at du drømmer om ferie der og der, du ønsker deg slik og slik, kanskje dere som familie kan gjøre slik og slik, kanskje du og hun kan ha en jenteting sammen... ting du drømmer om, tenker kunne vært koselig, både det som er gjennomførbart og det som ikke er det. Se om du får henne til å begynne å "drømme" sammen med deg, det kan være mer ufarlig for henne å snakke om tilsynelatende uoppnåelige drømmer, enn å si at hun føler/ønsker slik og slik.

Litt dårlig forklart, men håper det ble noenlundig forståelig. Fortell henne gjerne også om ting fra din egen oppvekst, frustrasjoner, drømmer, gleder, sorger, hva du ønsket deg, hva du fikk, hva du ikke fikk, kanskje også nevne dine foreldres reaksjoner på ting den gangen. Vis henne med eksempel at det er greit og normalt å vise følelser, å dele tanker og følelser.

 

Flott at du ønsker å gjøre noe for henne, Hi. Skulle vært flere som deg der ute! Skulle ønske jeg hadde hatt en slik stemor

 

Lykke til

 

Anonymous poster hash: 2c8f8...c29

 

for et utrolig flott og gjennomtenkt svar! Jeg håper Hi her tar seg tid til å gi deg et svar tilbake..

 

Anonymous poster hash: 43e8d...b5e

[Anonym bruker]

Det er helt rimelig å være sint fordi livet hennes ikke er som hun ønsker det, men det er ikke greit at hun stjeler allikevel. Det blir i situasjonen viktig å kommunisere om begge deler. 

 

Hvor lenge har du og faren vært et par da? Hvis dere kjenner hverandre godt, synes jeg faren skal ta det opp med datteren igjen og si at han har bestemt seg for at han som voksen trenger å snakke med deg om det. Gjennom det blir han også en god modell på at det er viktig å dele vanskelige tanker og følelser med noen man stoler på. 

 

Hvis hun er 13, finnes det muligheter på helsestasjonen for ungdom f.eks. Dit trenger man ikke henvisning med underskrift fra foreldre. Hvis helsesøster blir bekymret for henne etter noen samtaler, vil hun ta kontakt med foreldrene og si at jenta trenger mer hjelp enn det hun kan tilby. Kommunepsykolog eller BUP kan da være alternativer. 

 

Til deg over her med et langt fint svar - det kan hende at foreldrenes skilsmisse har så stor betydning for din personlighetsutvikling som du beskriver, men det kan også hende at det har blitt den knaggen du henger det på når du ser tilbake og ser at du er unnvikende og pleasing. Barn trenger voksne som anerkjenner dem, som setter dem i sentrum, men tåler også utmerket at mye av livet leves på foreldrenes premisser. 

 

Jeg som hadde det lange svaret over her. Jeg er enig i at barn tåler at livet leves på foreldrenes premisser også, poenget mitt var at i en skillsmisse så kan foreldre som ønsker og tror at de gjør ting riktig bli blind for hva de faktisk gjør med sine barn. For de fleste virket skillsmissen til mine foreldre "vellykket". Først som voksen begynte andre å fortelle at de hadde sett det som ikke fungerte.

Jeg måtte bruke en pleasing adferd som en overlevelsesstrategi. Men da jeg kom i tenårene, mener det startet da jeg var ca. like gammel som His stedatter, da begynte "problemene", nettopp fordi jeg ikke lenger aksepterte å måtte være den som alltid kom sist, som ingen tok hensyn til. Jeg hadde vært den som alltid tok hensyn til alle andre, fordi jeg ikke fikk vise egne følelser, og det ble mye bråk ut av det når jeg begynte å stå opp for meg selv. Jeg kunne trengt noen som stod opp for meg den gangen, og det synes jeg det er bra at Hi er villig til å gjøre, hun ønsker i hvert fall å gjøre det, og det er bra.

 

Hi forteller at det er en del i denne 13-åringens liv sammen med mor som har gått kun på mors premisser. Og jeg mener det ikke bør kreves at et barn må flytte rett sammen med en ny mann når far såvidt er flyttet ut. Slike foreldrepremisser skal ikke barn måtte tåle, da har foreldrene feilet. En mor som er så kranglete med alle har med stor sannsynlighet også latt jenta overhøre ting hun burde blitt skånet for. Det er ikke rart jenta er sint pga. skillsmissen, morens væremåte ble trolig forsterket etter skillsmissen, og i tillegg kom den nye mannen altfor raskt inn i livene deres.

Mulig jeg tar feil eller ser for mange likhetstrekk med min historie, men for meg er det oppskriften på å få problemer å gjøre det slik denne moren har gjort. Hun har ikke tatt hensyn til jentas følelser, behov for å akseptere skillsmissen før hun tvinges til å flytte sammen med en ny mann. (vi vet heller ikke hvor raskt Hi flyttet sammen med jentas far).

 

Du skriver at "Barn trenger voksne som anerkjenner dem, som setter dem i sentrum, men tåler også utmerket at mye av livet leves på foreldrenes premisser.". Og om barn blir anerkjent av de voksne rundt seg og setter dem i sentrum, da tror jeg også at barna vil tåle langt mer av at livet leves på foreldrenes premisser. Men jeg mener også at barnas premisser blir sett hvis de blir anerkjent og satt i sentrum, og det virker det som om denne jenta (og jeg selv i min tid) ikke er blitt.

 

Anonymous poster hash: 2c8f8...c29

[Anonym bruker]

 

 

 

Bortsett fra at jeg ikke stjal, så kunne beskrivelsen av din stedatter passet på meg da jeg var lita og ung.

 

Jeg vokste opp med foreldre som skilte seg tidlig, bare den ene forelderen ville skilles. De greide ikke å samarbeide godt om samvær. Selv om de faktisk trodde det selv.

Far var alltid sent til avtaler, gjorde om avtaler, leverte for sent. Far tok aldri ansvar for at jeg hadde alt jeg trengte hos ham, tok ikke ansvar om noe ble glemt igjen. Far gjorde nok meg til sin klagemur, fortalte meg hvor vanskelig alt var for ham med skillsmissen, hvor ekstremt urettferdig (han syntes) mor var. Han ville ikke være med inn når han leverte meg hvis han visste han hadde brutt avtaler, men overlot til meg å møte min mors sinne og frustrasjon. Frustrasjonene hennes var jo ikke pga. meg, men pga. min far, men han snek seg alltid unna og da endte jeg også som min mors klagemur. Far snakket veldig mye om hvor synd det var i ham, og siden jeg var glad i ham så hadde jeg jo all verdens forståelse for ham.

 

Min mor var uforutsigbar, masse frustrasjoner pga. skillsmissen og fordi det var umulig å planlegge samvær, og var nok også mye sliten som alenemor og ikke helt frisk. Etter hvert ble hun hjemme mindre og mindre psykisk stabil.

 

Utad var begge to perfekte foreldre. Til deres "forsvar" så tror jeg faktisk ikke de noen gang forstod - eller forstår - hva de gjorde med meg. Jeg ble diplomaten mellom dem når de ikke ville snakke sammen. Jeg måtte "kjefte" på den ene fra den andre, og bringe svar tilbake. Når jeg sa ifra at jeg ikke ville gjøre det fikk jeg beskjed om å vise hensyn til deres vanskelige situasjon, enten at de sa det direkte, eller at de ga uttrykk for det indirekte med kroppsspråk og indirekte tale.

 

Mine foreldre var trolig ikke bevisst hva de gjorde, men de ga meg likevel tydelig tegn på at jeg ikke skulle synes eller høres. Egne meninger var kun greie så lenge det var noe de selv også var enige i. Om jeg hadde egne meninger eller følelser, da fikk jeg vite at jeg ikke var snill. Var jeg lei meg pga. situasjonen, da hadde jeg ikke forståelse for hvor vanskelig situasjonen var for dem og at de prøvde å gjøre det rette. Var jeg frustrert eller sint pga. situasjonen, da var jeg ikke snill, viste ikke hensyn, var utakknemlig. Veldig mye av dette ble sagt direkte, men like mye ble formidlet indirekte.

 

Jeg var den som måtte tilpasse meg deres liv, aldri motsatt. Jeg måtte tilpasse meg deres følelser, aldri eller svært sjelden motsatt. Jeg visste (og ble fortalt) at jobb var viktigere enn meg av ene forelderen. Og andre i familien ga meg beskjed om at jeg burde være takknemlig for at mine foreldre taklet skillsmissen så bra, så jeg måtte ikke gjøre byrden deres større.

 

Så jeg ble usynlig og lydløs, jeg hadde utad få eller ingen meninger eller ønsker. Hvorfor skulle jeg være synlig eller hørbar når jeg fikk direkte og indirekte beskjed om å ikke synes eller høres? Hvorfor skulle jeg si mine meninger når de aldri ble lyttet til? Hvorfor skulle jeg gi uttrykk for mine følelser når de sjelden ble tatt hensyn til eller sett? Hvorfor skulle jeg gi uttrykk for ønsker når jeg ikke opplevde at noe annet jeg sa eller mente ble hørt?

 

Poenget mitt er at det kan være mange årsaker til at jenta er som hun er. Ene eller begge foreldrene kan ha gjort, eller fortsatt gjør, ting som har gått ut over hennes selvbilde, gitt henne en følelse av at hun ikke er viktig. Det trenger ikke være ting foreldrene har gjort med vilje, men det kan være ting de ikke er bevisste. Det skal så lite til, for barn er så ekstremt lojale mot begge foreldrene. Så om ene forelderen har uttrykt frustrasjon over den andre, over økonomien som er endret, at tiden ikke lenger strekker til.... da kan barnet se på det som sin skyld, og barnet forsøker å skåne foreldrene ved å bli minst mulig til bry.

 

Og så kommer hun i puberteten, og hennes selvbilde skal etablere seg enda mer, hun skal finne ut hvem hun er. Og så begynner hun å opponere mot den måten hun selv har vært på tidligere. Hun ser at hun ikke er seg selv når hun undertrykker følelsene og meningene sine, men skal hun gi uttrykk for det så er det både skremmende og gir henne skyldfølelse. Hun vet ikke hva hun skal gjøre, vet ikke hennes plass i familien, vet ikke hvem hun selv er.... og så blir hun frustrert og sint. Og barn er ikke dumme, de vet som regel når ting startet - og her har det tydeligvis startet ved skillsmissen.

 

Er foreldrene - både mor og far - villige til å ta et ordentlig oppgjør med seg selv og hverandre? Jeg tror det er viktig for jenta at foreldrene ser hva de taklet dårlig, hva de kunne gjort bedre, hvor de feilet i skillsmissen. For noe er det siden jenta har så mye sinne pga. skillsmissen. Jeg tror det er avgjørende at jenta får gehør for at hennes følelser er viktige, og at hun kan uttrykke dem uten å bli sett på som "brysom" eller "ikke snill".

 

Hi, du synes å ha et godt øye som har sett dette hos din stedatter, og et godt hjerte som ønsker å hjelpe.

Jeg tror det er viktig å få inn en fagperson, den vil også være en nøytral person for jenta, men også en som kanskje kan hjelpe dem som familie - hun, mor og far. Det vil kreve at mor og far samarbeider og er ærlige og åpne. Om de ikke kan være det så ville jeg uansett ha fått inn en fagperson, for da trenger jenta en uavhengig støtte som hun kan fortelle alt til uten å bli dømt, og også få gehør for at hennes meninger og følelser er viktig. Dette er ekstra viktig om foreldrene ikke fungerer sammen, eller greier å være åpne på hva de ev. har gjort feil ved skillsmissen. Da trenger jenta ekstra støtte for å akseptere at foreldrene hennes ikke er "perfekte", og siden de ikke greier å samarbeide best mulig så må hun selv finne en måte å akseptere det og gjøre det beste ut av det. Og skal hun greie det så må hun begynne å høres og synes og gi uttrykk for sine tanker og følelser.

 

Så hva kan du gjøre, HI? Oppmuntre far til å ta initiativ overfor moren, kanskje de to kan ta noen timer på fvk sammen først. Ikke for å fordele skyld, men for å prøve å se skillsmissen deres i et nytt lys, hvordan den var for jenta deres. Se om de kan finne ting de gjorde, og kanskje fremdeles gjør, feil. Og så bør begge være enige om at det er viktig for jenta å få en utenforstående å snakke med og gi uttrykk for at de støtter jenta i det.

Ellers, bruk tid sammen med henne, vis at du ser henne, spør henne hva hun mener, ønsker seg osv. Sett i gang fantasien hennes.... si f.eks. at du drømmer om ferie der og der, du ønsker deg slik og slik, kanskje dere som familie kan gjøre slik og slik, kanskje du og hun kan ha en jenteting sammen... ting du drømmer om, tenker kunne vært koselig, både det som er gjennomførbart og det som ikke er det. Se om du får henne til å begynne å "drømme" sammen med deg, det kan være mer ufarlig for henne å snakke om tilsynelatende uoppnåelige drømmer, enn å si at hun føler/ønsker slik og slik.

Litt dårlig forklart, men håper det ble noenlundig forståelig. Fortell henne gjerne også om ting fra din egen oppvekst, frustrasjoner, drømmer, gleder, sorger, hva du ønsket deg, hva du fikk, hva du ikke fikk, kanskje også nevne dine foreldres reaksjoner på ting den gangen. Vis henne med eksempel at det er greit og normalt å vise følelser, å dele tanker og følelser.

 

Flott at du ønsker å gjøre noe for henne, Hi. Skulle vært flere som deg der ute! Skulle ønske jeg hadde hatt en slik stemor

 

Lykke til

 

Anonymous poster hash: 2c8f8...c29

 

for et utrolig flott og gjennomtenkt svar! Jeg håper Hi her tar seg tid til å gi deg et svar tilbake..

 

Anonymous poster hash: 43e8d...b5e

Jeg skal absolutt svare denne hi som har tatt seg tid og energi til å svare så fint og utfyllende! Men dessverre ikke idag, c29. Jeg er for trøtt til å klare det.

 

Til de som lurer; jeg har kjent jenta i ca 2,5 år og bare bodd sammen med henne i et halvt år. Da vi flyttet sammen hadde barna allerede mast i et år om vi ikke kunne flytte sammen snart.

 

Anonymous poster hash: 219e7...5ba