Noen med en solskinnshistorie om sinnemestring?

[Anonym bruker]

Mannen er på mange måter helt fantastisk. Jeg elsker ham, barna elsker ham og han elsker oss. Det skal veldig lite til for at han mister kontroll over sinnet sitt. Det vil si at han kan brøle, sparke til bilen å lage bulk om den punkterer, dra barna litt for hardt i armen om de ikke hører, stikke av om jeg sier noe han opplever som kritikk. Eksempel på det siste er så banalt som at jeg kanskje sier at nå svir maten seg, så tramper han ut og brøler at jeg ikke setter pris på det han gjør. Dette skjer om han er sliten, det skal ikke mer til enn litt lite søvn. Med noen måneders mellomrom kommer en slik periode. Da kan han også være veldig irritabel og viser meg svært lite støtte om jeg har behov for å snakke om noe. Selvinnsikten kommer, men ikke før det har gått en stund. 

 

 

Jeg har snakket mye med han om at selv om han ikke skader barna, så opplever de jo at han er veldig sint og at de noen ganger får vondt. Da opplever de jo også at pappa er slem "med vilje". I tillegg er de vitne til at han er nedlatende , hånlig og sur mot meg når han er sliten. Da blir det absurd når han skal irettesette dem for å snakke slik til ham. 

 

Jeg opplever at han til dels bagatelliserer (men du vet jo at jeg er glad i deg og ikke syns du er dum, derfor må du ikke tolke meg slik). Samtidig innser han at han ofte går for langt.

 

 

Selv tror jeg at dette kommer av at han føler seg utilstrekkelig og at han har brukt mye av barndommen på å undertrykke følelser. Foreldrene hans var også ganske eksploive, men jeg vet ikke om det fortonte seg helt likt. 

 

I dag oppveier det positive for det negative, men jeg uroer meg for fremtiden om han ikke lærer seg å kontrollere behovet for å avreagere. Finns det håp?

Anonymous poster hash: 2ec36...e4f

[Anonym bruker]

Må korrigere meg selv, det er ikke ofte han tøyer grensene for hva som er en grei måte å håndtere sinnet sitt på. Likevel så skjer noen ganger i året. 

Anonymous poster hash: 2ec36...e4f

[Anonym bruker]

Det finnes håp. Han kan f.eks. lære seg å uttrykke seg med ord. Hvis han kan si "i dag er jeg i dårlig humør og føler meg irritabel" så hjelper det utrolig mye.

 

Her er det jeg som har vært den sinna personen. Men etter at jeg begynte å uttrykke meg med ord har sinnet vært mye lettere å takle. Mannen har også respektert at jeg har en dårlig dag. Det kommer lettere når jeg er veldig sliten, så da sier han ofte at jeg kan få gå å legge meg å hvile en stund. Når jeg føler at jeg får lov til å ha en dårlig dag, og at mannen tar hensyn til at jeg er sliten, så blir jeg også mye roligere. Eksploderer ikke sånn nå som før. Er veldig godt!

 

Jeg tenker litt at når man blir sint føler man ofte at det er berettiget selv om det ikke er det. Og ved at man innser selv at man er i dårlig humør i forkant gjør at man skjønner at man kan være urimelig, nettopp fordi man er sur. Da er det også lettere å tøyle seg, fordi man skjønner at man ikke egentlig har noe å reagere over.

 

Anonymous poster hash: 96dee...f46

[Anonym bruker]

Jeg tenker merkelappen "sinnemestring" blir for snever.

 

Han har store vansker med å regulere følelser. Det du beskriver med barna er skikkelig ille synes jeg. Uforutserbar sinne er faktisk noe av det verste barn kan oppleve. Mange blir konstant utrygge fordi de aldri kan vite når det smeller. Da hjelper det ikke at det skjer sjeldent.

 

Dere trenger enten parterapi, og/eller så trenger han terapi.

 

Hvis han lærer "verktøy" for å takle sinnet sitt (a la tell til 10) har terapien vært bortkastet.

 

Anonymous poster hash: e4e3b...e1e

[Anonym bruker]

Det finnes håp. Han kan f.eks. lære seg å uttrykke seg med ord. Hvis han kan si "i dag er jeg i dårlig humør og føler meg irritabel" så hjelper det utrolig mye.

 

Her er det jeg som har vært den sinna personen. Men etter at jeg begynte å uttrykke meg med ord har sinnet vært mye lettere å takle. Mannen har også respektert at jeg har en dårlig dag. Det kommer lettere når jeg er veldig sliten, så da sier han ofte at jeg kan få gå å legge meg å hvile en stund. Når jeg føler at jeg får lov til å ha en dårlig dag, og at mannen tar hensyn til at jeg er sliten, så blir jeg også mye roligere. Eksploderer ikke sånn nå som før. Er veldig godt!

 

Jeg tenker litt at når man blir sint føler man ofte at det er berettiget selv om det ikke er det. Og ved at man innser selv at man er i dårlig humør i forkant gjør at man skjønner at man kan være urimelig, nettopp fordi man er sur. Da er det også lettere å tøyle seg, fordi man skjønner at man ikke egentlig har noe å reagere over.

 

Anonymous poster hash: 96dee...f46

Nå fikk jeg tårer i øynene. For det er 

 

Jeg tenker merkelappen "sinnemestring" blir for snever.

 

Han har store vansker med å regulere følelser. Det du beskriver med barna er skikkelig ille synes jeg. Uforutserbar sinne er faktisk noe av det verste barn kan oppleve. Mange blir konstant utrygge fordi de aldri kan vite når det smeller. Da hjelper det ikke at det skjer sjeldent.

 

Dere trenger enten parterapi, og/eller så trenger han terapi.

 

Hvis han lærer "verktøy" for å takle sinnet sitt (a la tell til 10) har terapien vært bortkastet.

 

Anonymous poster hash: e4e3b...e1e

Barna er ikke utrygge, både de og jeg er vant til at han er en snill og rolig mann. Jeg tror rett og slett ikke dette skjer ofte nok til at det har klart å ødelegge tryggheten deres (så langt). Jeg blir overrasket selv fordi det gjerne er åtte måneder siden sist og jeg ikke tenker på det i mellomtiden. Det er heller ikke uforutserbart ovenfor dem selv om det er overreaksjoner.

 

Episodene jeg snakker om skjer når de slår seg skikkelig vrange på en dårlig dag. Jeg kan huske en episode med det ene barnet og to med det andre de siste fire årene (armrøsking). Han gjør det ikke fordi han vil dem vondt, men fordi frustrasjonen topper seg og han ikke klarer å følge med på barnet og forstå at det ikke er forberedt på å bli ledet etter armen. Flere sinneutbrudd, men han klarer heldigvis å ta seg raskere inn ovenfor barna. Det er også hans feil fordi det skjer når han bare gir korte og ukonsise beskjeder og ikke forbereder dem eller forklarer. Jeg forstår at det ser veldig ille ut i slik tekst, men det er veldig lett å legge egne erfaringer og tanker om hvordan slikt fortoner seg inn i lesningen. Det mine barn har opplevd er ikke noe av det verste barn kan oppleve. Det finns så mange forferdelige skjebner der ute. Mine barn er trygge, glade og lykkelige. Det vil jeg at de skal fortsette å være, om situasjonen blir uholdbar flytter vi.

 

Anonymous poster hash: 2ec36...e4f

[Anonym bruker]

Det finnes håp. Han kan f.eks. lære seg å uttrykke seg med ord. Hvis han kan si "i dag er jeg i dårlig humør og føler meg irritabel" så hjelper det utrolig mye.

 

Her er det jeg som har vært den sinna personen. Men etter at jeg begynte å uttrykke meg med ord har sinnet vært mye lettere å takle. Mannen har også respektert at jeg har en dårlig dag. Det kommer lettere når jeg er veldig sliten, så da sier han ofte at jeg kan få gå å legge meg å hvile en stund. Når jeg føler at jeg får lov til å ha en dårlig dag, og at mannen tar hensyn til at jeg er sliten, så blir jeg også mye roligere. Eksploderer ikke sånn nå som før. Er veldig godt!

 

Jeg tenker litt at når man blir sint føler man ofte at det er berettiget selv om det ikke er det. Og ved at man innser selv at man er i dårlig humør i forkant gjør at man skjønner at man kan være urimelig, nettopp fordi man er sur. Da er det også lettere å tøyle seg, fordi man skjønner at man ikke egentlig har noe å reagere over.

 

Anonymous poster hash: 96dee...f46

Nå fikk jeg tårer i øynene, for jeg ser at det er her skoen trykker. Han klarer ikke utrykke seg og jeg overøser han med ord. Han har også en veldig sterk følelse av at det er berettiget når det står på.

 

Anonymous poster hash: 2ec36...e4f

[Anonym bruker]

 

 

Det finnes håp. Han kan f.eks. lære seg å uttrykke seg med ord. Hvis han kan si "i dag er jeg i dårlig humør og føler meg irritabel" så hjelper det utrolig mye.

 

Her er det jeg som har vært den sinna personen. Men etter at jeg begynte å uttrykke meg med ord har sinnet vært mye lettere å takle. Mannen har også respektert at jeg har en dårlig dag. Det kommer lettere når jeg er veldig sliten, så da sier han ofte at jeg kan få gå å legge meg å hvile en stund. Når jeg føler at jeg får lov til å ha en dårlig dag, og at mannen tar hensyn til at jeg er sliten, så blir jeg også mye roligere. Eksploderer ikke sånn nå som før. Er veldig godt!

 

Jeg tenker litt at når man blir sint føler man ofte at det er berettiget selv om det ikke er det. Og ved at man innser selv at man er i dårlig humør i forkant gjør at man skjønner at man kan være urimelig, nettopp fordi man er sur. Da er det også lettere å tøyle seg, fordi man skjønner at man ikke egentlig har noe å reagere over.

 

Anonymous poster hash: 96dee...f46

Nå fikk jeg tårer i øynene, for jeg ser at det er her skoen trykker. Han klarer ikke utrykke seg og jeg overøser han med ord. Han har også en veldig sterk følelse av at det er berettiget når det står på.

 

Anonymous poster hash: 2ec36...e4f

Kanskje det kan hjelpe ham om du spør ham litt? Hvordan går det med deg? Er du sliten for tiden? Er det noe som plager deg?

 

Vær litt obs på følelsene hans. Antakeligvis er han ikke vant til å kjenne på dem og har ikke lært om sitt eget følelsesliv. Kanskje bra om du hjelper med å uttrykke litt slik at han selv forstår det. For eksempel si at "synes du ser litt sliten ut? Det er lov å ha en dårlig dag. Trenger du noe?" Da blir han nødt til å kjenne litt etter selv også. Det og bli sett og anerkjent når man balanserer litt på kanten er i alle fall for meg av stor betydning. Er mannen din som meg betyr det at sinnet som regel ikke kommer fra aggresjon, men frustrasjon.

 

 

Anonymous poster hash: 96dee...f46