Godis er det som gir meg lykke

[Anonym bruker]

i hverdagen. Det er trist.. Jeg har to barn, jeg har samboer men jeg er arbeidsledig/sykemeldt og deprimert. Prøver å la vær å trøstespise for jeg vet jo at jeg ikke blir gladere av å legge på meg. Blir da enda mer deppa fordi jeg må unngå det som gjør meg glad. Klarer det bare delvis. Konstant periodeslanker. Sååå lei av å gå hjemme og ha null glede. Som nå, samboer ser tv jeg sitter i stua ved siden av. Gidder ikke få i gang en samtale engang, er bare så lei.. Snart en ny lang meningsløs dag

 

Anonymous poster hash: 36395...ff9

[Anonym bruker]

Uff, har ikke så mye gode råd, men jeg kunnet skrevet samme innlegget selv minus samboer. Føler livet er ganske meningsløst, men barna holder meg gående. Sender en god klem til deg

Anonymous poster hash: 876fc...0b6

[Anonym bruker]

Huff, ikke godt å høre. Er i noenlunde sammen situasjon. Jeg spiser ikke så ofte godteri, men hvis jeg først starter klarer jeg ikke å slutte fordi jeg har mindre vondt inni meg når jeg stapper i meg. Også sykmeldt pga utbrenthet, men skal snart tilbake på jobb.

 

Noen du kan snakke om dette med? Venninne? Fastlege? Selvhjelpsgruppe?

 

Gir deg i alle fall en god klem! Du et ikke alene!

 

Anonymous poster hash: 1609c...d05

[Anonym bruker]

Jeg har også funnet ut at jeg er en "følelsesspiser".

 

Jeg er deprimert(diagnose) men ikke noe store greier. Mer som en konstant nedstemthet.

Men når det slår til for fullt og jeg kjenner jeg har en skikkelig dårlig dag, så er det aller første jeg tenker på hva jeg skal spise. Egentlig så trenger det ikke være en spesielt dårlig dag engang, jeg tenker KONSTANT på hva det neste jeg skal putte i munnen er. Heeeele dagen! Det er så ufattelig travelt.

Ikke er det godt med sjokolade heller, men jeg trykker det i meg fordi jeg har det bedre idet jeg gjør det.

Etterpå stresser jeg fordi jeg nettopp har spist for mye igjen, og blir nedstemt.

 

Kjekke dager! :/

 

Jeg legger på meg, og får lyst å spy når jeg ser meg i speilet, men hva betyr det at jeg føler for å kaste opp tror dere?

Jo, da er veien til kjøleskapet enda kortere.

Jeg gremmes!

 

Om noen her inne har hatt det på samme måte, men har kommet seg utav det så gi meg tips!

 

Og til dere som sier at det "bare er å slutte å putte i munnen", dere har ikke skjønt problemet og vær vennlig å ikke komme med sårende kommentarer. (for da går jeg til kjøleskapet igjen... ;) )

Anonymous poster hash: 9091d...036

[Anonym bruker]

Og i likhet med deg, HI så blir jeg lei meg de periodene jeg klarer å kutte ned på godterispiseingen- fordi jeg blir trist for å måtte oppgi det som gir meg glede.

 

Hilsen hun over.

Anonymous poster hash: 9091d...036

[Anonym bruker]

Veldig likt meg! Har ikke så mange råd å komme med. For min del aksepterte jeg at jeg var deprimert og bestemte meg for å ikke få dårlig samvittighet om jeg spiste godteri. Visste jo at konsekvensen ble at jeg la på meg, men så lenge jeg var så langt nede kom jeg ikke til å greie å kutte ut godteriet likevel. Fikk heller jobbe med vekta etterpå, som jeg jo har gjort tusen ganger før.

 

Det var veldig befriende å akseptere min egen situasjon. Også det å vite at søtsug også var et av symptomene på depresjon, og at det ikke var verken unormalt eller uvanlig å ty til det gjorde at jeg sluttet å være så streng med meg selv og grave meg ennå lenger ned fordi jeg ikke greide å kutte det ut.

 

Sakte men sikkert lettet depresjonen og utbrentheten. Er ikke helt bra, men nå har jeg vært godtefri, bortsett fra lørdager, i snart fire uker. Jeg har gått opp alt for mange kilo, men føler at det er greit. Jeg har heller ingen dårlig samvittighet for at jeg ikke greide å slutte før. Jeg var jo syk! De ekstra kiloene skal jeg nok få bukt med etter hvert. Det som er viktig nå er å bli frisk.

 

Ikke vær så hard med deg selv, du er bare menneskelig! Ønsker deg alt godt! Klem!

 

Anonymous poster hash: 55000...9be

[Anonym bruker]

Veldig likt meg! Har ikke så mange råd å komme med. For min del aksepterte jeg at jeg var deprimert og bestemte meg for å ikke få dårlig samvittighet om jeg spiste godteri. Visste jo at konsekvensen ble at jeg la på meg, men så lenge jeg var så langt nede kom jeg ikke til å greie å kutte ut godteriet likevel. Fikk heller jobbe med vekta etterpå, som jeg jo har gjort tusen ganger før.

 

Det var veldig befriende å akseptere min egen situasjon. Også det å vite at søtsug også var et av symptomene på depresjon, og at det ikke var verken unormalt eller uvanlig å ty til det gjorde at jeg sluttet å være så streng med meg selv og grave meg ennå lenger ned fordi jeg ikke greide å kutte det ut.

 

Sakte men sikkert lettet depresjonen og utbrentheten. Er ikke helt bra, men nå har jeg vært godtefri, bortsett fra lørdager, i snart fire uker. Jeg har gått opp alt for mange kilo, men føler at det er greit. Jeg har heller ingen dårlig samvittighet for at jeg ikke greide å slutte før. Jeg var jo syk! De ekstra kiloene skal jeg nok få bukt med etter hvert. Det som er viktig nå er å bli frisk.

 

Ikke vær så hard med deg selv, du er bare menneskelig! Ønsker deg alt godt! Klem!

 

Anonymous poster hash: 55000...9be

Kan jeg spørre hvordan du kom deg ut av utbrenthet? Jeg gikk på en smell for 2 uker siden (har bygget seg opp i 1,5 år) og føler meg fortsatt helt forferdelig.. Og hvor lang tid tok det for din del?

 

 

Anonymous poster hash: 1609c...d05

[Anonym bruker]

Sitter med tårer i øynene. Så gode ord dere skriver og så godt (og vondt) å høre at jeg ikke er alene om å ha det slik. Var overbevist om at alle skulle svare at jeg måtte skjerpe meg osv... levert ungene i barnehagen nettopp..rett innom butikken etterpå for å kjøpe smågodt.. som i går.. begynner å bli flaut å gå i nærbutikken. Prøver i det minste å spise "skikkelig" mat ellers og føler det hjelper litt eller skadebegrenser når jeg gjør det. Prøver også å ha som regel å spise mat før sjokolade. Må være det eneste depresjonssymptomet jeg ikke har, det med nedsatt matlyst. Følges opp av fastlege men mest ang arb.ledig..har ikke klart å si helt hvordan jeg egentlig har det men skal på samtale med nav snart og da skulle vi ta opp om jeg evt får gå til samtaler som jeg forsto. Noe jeg synes er veldig tungt med å være deprimert er at jeg har flere rundt meg nå i virkelige kriser, en har fått kreft og en er i et hardt samlivsbrudd.. likevel er ikke det "nok" til at jeg greier å få perspektiv på ting, sette pris på det jeg faktisk har som jeg burde. At jeg ikke klarer det en gang gjør det enda verre. Jeg burde jo ikke klage...

 

Anonymous poster hash: 36395...ff9

[Anonym bruker]

Sitter med tårer i øynene. Så gode ord dere skriver og så godt (og vondt) å høre at jeg ikke er alene om å ha det slik. Var overbevist om at alle skulle svare at jeg måtte skjerpe meg osv... levert ungene i barnehagen nettopp..rett innom butikken etterpå for å kjøpe smågodt.. som i går.. begynner å bli flaut å gå i nærbutikken. Prøver i det minste å spise "skikkelig" mat ellers og føler det hjelper litt eller skadebegrenser når jeg gjør det. Prøver også å ha som regel å spise mat før sjokolade. Må være det eneste depresjonssymptomet jeg ikke har, det med nedsatt matlyst. Følges opp av fastlege men mest ang arb.ledig..har ikke klart å si helt hvordan jeg egentlig har det men skal på samtale med nav snart og da skulle vi ta opp om jeg evt får gå til samtaler som jeg forsto. Noe jeg synes er veldig tungt med å være deprimert er at jeg har flere rundt meg nå i virkelige kriser, en har fått kreft og en er i et hardt samlivsbrudd.. likevel er ikke det "nok" til at jeg greier å få perspektiv på ting, sette pris på det jeg faktisk har som jeg burde. At jeg ikke klarer det en gang gjør det enda verre. Jeg burde jo ikke klage...

 

Anonymous poster hash: 36395...ff9

Ifølge legen min er det vanlig både å spise mere og å spise mindre når man er deprimert. Så tror ikke vi er uvanlige som spiser mere. Jeg har alltid trent mye og spist veldig sunt, men når jeg nå er deprimert spiser jeg mye mer og mye mer usunt!

 

Jeg har også et par på jobben som har "virkelige" kriser som du kaller det, og ja det gjør det vanskeligere synes jeg også. Krysser fingrene for at det hår bedre med oss snart også

 

 

Anonymous poster hash: 1609c...d05

[Anonym bruker]

 

Sitter med tårer i øynene. Så gode ord dere skriver og så godt (og vondt) å høre at jeg ikke er alene om å ha det slik. Var overbevist om at alle skulle svare at jeg måtte skjerpe meg osv... levert ungene i barnehagen nettopp..rett innom butikken etterpå for å kjøpe smågodt.. som i går.. begynner å bli flaut å gå i nærbutikken. Prøver i det minste å spise "skikkelig" mat ellers og føler det hjelper litt eller skadebegrenser når jeg gjør det. Prøver også å ha som regel å spise mat før sjokolade. Må være det eneste depresjonssymptomet jeg ikke har, det med nedsatt matlyst. Følges opp av fastlege men mest ang arb.ledig..har ikke klart å si helt hvordan jeg egentlig har det men skal på samtale med nav snart og da skulle vi ta opp om jeg evt får gå til samtaler som jeg forsto. Noe jeg synes er veldig tungt med å være deprimert er at jeg har flere rundt meg nå i virkelige kriser, en har fått kreft og en er i et hardt samlivsbrudd.. likevel er ikke det "nok" til at jeg greier å få perspektiv på ting, sette pris på det jeg faktisk har som jeg burde. At jeg ikke klarer det en gang gjør det enda verre. Jeg burde jo ikke klage...

 

Anonymous poster hash: 36395...ff9

Ifølge legen min er det vanlig både å spise mere og å spise mindre når man er deprimert. Så tror ikke vi er uvanlige som spiser mere. Jeg har alltid trent mye og spist veldig sunt, men når jeg nå er deprimert spiser jeg mye mer og mye mer usunt!

 

Jeg har også et par på jobben som har "virkelige" kriser som du kaller det, og ja det gjør det vanskeligere synes jeg også. Krysser fingrene for at det hår bedre med oss snart også

 

 

Anonymous poster hash: 1609c...d05

GÅR bedre selvsagt

 

Anonymous poster hash: 1609c...d05

[Anonym bruker]

Samme her,HI.

 

Levert på barnehage, rett innom butikken- igjen.

 

Spiser først frokost, i håp om å begrense inntaket av godis, men det hjelper ikke.

Egentlig så blir det bare enda flere kalorier inn.

Som igjen fører til at jeg blir deppa og får lyst å gi opp hele greien- noe jeg på en måte gjør, for da dukker jeg ned i godteposen.

 

Når jeg nå leser det jeg skriver så tenker jeg "Herregud så patetisk, jeg vet jo hva jeg må gjøre" og paralellt med den negative tanken om meg selv så kommer det et sug etter "noe".

Føler meg hjelpesløs.

Anonymous poster hash: 9091d...036

[Anonym bruker]

Føler med dere andre. Her er mannen på fest, jeg er hjemme alene, og hva gjør jeg? Smugspiser til den store gullmedaljen Har sikkert trøkket i meg 2000 kalorier på et par timer Først koste jeg meg, men nå føler jeg meg bare dum og skamfull og ekkel og svak.

 

Anonymous poster hash: 9ed85...10b

[Anonym bruker]

Uff, livet mitt i et nøtteskall.

 

Er kronisk syk, på vei til å bli ufør, og har lagt på meg 15 kg på de 6 årene jeg har vært syk.

 

Jeg har nå sammen med venninnen min bestemt at fra mandag skal vi ha snopfri måned frem til 1. desember. Ikke sukkerfri, jeg må kunne ta en skive med syltetøy e.l. innimellom, men fri for sjokolade, potetgull, smågodt, kjeks, wienerbrød o.l.

 

Litt vittig at fotballfruen akkurat i dag da skriver et innlegg om "frukt på fat" istedenfor lørsdagsgodt

 

Men nå sitter jeg her og inspirere meg selv med disse bildene...

https://www.google.no/search?q=fruktfat&espv=2&biw=1366&bih=643&tbm=isch&tbo=u&source=univ&sa=X&ved=0CBoQsARqFQoTCNPLs7Co_8gCFYKPLAodEEEEjQ

 

Anonymous poster hash: 7ade6...13e

[Anonym bruker]

 

Veldig likt meg! Har ikke så mange råd å komme med. For min del aksepterte jeg at jeg var deprimert og bestemte meg for å ikke få dårlig samvittighet om jeg spiste godteri. Visste jo at konsekvensen ble at jeg la på meg, men så lenge jeg var så langt nede kom jeg ikke til å greie å kutte ut godteriet likevel. Fikk heller jobbe med vekta etterpå, som jeg jo har gjort tusen ganger før.

Det var veldig befriende å akseptere min egen situasjon. Også det å vite at søtsug også var et av symptomene på depresjon, og at det ikke var verken unormalt eller uvanlig å ty til det gjorde at jeg sluttet å være så streng med meg selv og grave meg ennå lenger ned fordi jeg ikke greide å kutte det ut.

Sakte men sikkert lettet depresjonen og utbrentheten. Er ikke helt bra, men nå har jeg vært godtefri, bortsett fra lørdager, i snart fire uker. Jeg har gått opp alt for mange kilo, men føler at det er greit. Jeg har heller ingen dårlig samvittighet for at jeg ikke greide å slutte før. Jeg var jo syk! De ekstra kiloene skal jeg nok få bukt med etter hvert. Det som er viktig nå er å bli frisk.

Ikke vær så hard med deg selv, du er bare menneskelig! Ønsker deg alt godt! Klem!Anonymous poster hash: 55000...9be

Kan jeg spørre hvordan du kom deg ut av utbrenthet? Jeg gikk på en smell for 2 uker siden (har bygget seg opp i 1,5 år) og føler meg fortsatt helt forferdelig.. Og hvor lang tid tok det for din del?Anonymous poster hash: 1609c...d05

Jeg ble sykemeldt. Har bare sovet og hvilt meg. Ikke stresset med noe som helst. Jeg er ikke helt bra ennå, men det blir stadig bedre. Det hjalp veldig for meg å akseptere situasjonen jeg var i. Jeg bebreidet også meg selv for å være deprimert. Syntes jeg var patetisk som var så deppa når jeg ikke hadde noen grunn til det. Men grunnen var rett og slett at jeg var utslitt. Jeg hadde kjørt meg selv for hardt over flere år. Det siste året har vært spesielt hektisk. Merket at jeg begynte å bli så mye syk. Så merket jeg at jeg mistrivdes på jobben. Fant ikke glede i noen ting. Så kom de fysiske symptomene sterkere frem. Følte meg tung i kroppen. Leddverk, feber, trett og sliten. Men jeg kjørte på videre fordi jeg ikke forsto problemet, eller alvorligheten av problemet. Til slutt tålte jeg ingenting. Verken lyd eller lys. Jobbe ble umulig, fordi konsentrasjonen var helt fraværende.

 

Jeg var sykemeldt i litt over en måned. Nå går jeg deltid, men må fortsatt ha mye hvile og søvn. Tar en dag om gangen, og tenker at jeg ikke skal stresse med alt jeg burde gjort akkurat nå. Det er ingen skade skjedd om jeg utsetter ting til jeg klarer å ta det. Jeg har også blitt flinkere til å si nei om jeg kjenner at jeg ikke klarer noe, og jeg har blitt flinkere til å ta imot hjelp.

 

Du skal ikke bagatellisere dine egne problemer. De er like virkelige som andres. Det er ingen som velger å være deprimert eller utbrent, på samme måte som ingen velger å få en annen sykdom. Du må bare la deg selv få kjenne på alle følelsene. Men huske på at depresjonen har en veldig tendens til å forsterke det negative, så selv om det føles håpløst nå, så vil du komme til et punkt hvor det plutselig vil føles mye bedre. Ha det i bakhodet. Tenk at dette bare er en midlertidig status. At du vil bli bedre en dag. akkurat nå er du i en slags unntakstilstand. Å være deprimert påvirker både kropp og sinn. Men jeg tenker at å kjempe imot og være slem mot seg selv er ikke noe som hjelper deg ut av dette. Dårlig samvittighet er det siste du trenger nå... Du vet jo at dette ikke er normalt til å være deg. Men akkurat nå er det sånn du har det. Og det er helt greit!

 

Anonymous poster hash: 55000...9be

[Anonym bruker]

Det er ikke tilfeldigvis noen av dere som bor i Ålesundsområdet vel?

Som kanskje kunne tenkt seg å gå et par turer i uken for å prøve å a) bli litt lettere til sinns forbrenne litt av det smågodtet?

Anonymous poster hash: 9091d...036