Føler meg helt unormal her inne jeg. Ang stebarn.

[Anonym bruker]

Er jeg alene om å glede meg til stedatter på seks år kommer?

Jeg storkoser meg med mann, ditt og vårt barn.

Er det noen som meg her eller?

 

Anonymous poster hash: 163d6...d6f

[Surogvanskelig]

Nei, det er du som er normal!

[Anonym bruker]

Var der du er nå før stebarnet truet minste med "jeg skal drepe deg" når barnet trodde den var alene med fellesen. Etter det har jeg slitt veldig og om jeg ikke så det barnet igjen hadde det ikke gjort meg noe. Når barnet var yngre så skal jeg si at vi hadde et veldig godt forhold, men nå er det ikke like greit. 

Anonymous poster hash: 3db26...77c

[Anonym bruker]

Vil legge til at denne truende oppførselen varte i mange måneder før jeg fikk stoppet det. Men jeg kan aldri si at jeg kan stole på stebarnet lenger. Før dette var barnet et BONUSbarn. 

Anonymous poster hash: 3db26...77c

[Anonym bruker]

Enig med Surogvanskelig. Det er du som er normal, Hi

 

Jeg har vært i to forhold hvor mannen hadde barn fra før, tenåringer. Hadde et supert forhold til de barna og gledet meg til å se dem hver gang også.

 

Jeg hadde ikke fortsatt et forhold om jeg så at jeg ikke gikk overens med barna. Jeg er den som i så fall kommer inn i familien, barna er der allerede. Så enten finner jeg en måte å fungere med dem på, eller så trekker jeg meg ut før det blir et alvorlig forhold. For barnas skyld, for min skyld, for mannens skyld - for familiens skyld.

Anonymous poster hash: 8ee3f...af8

[Anonym bruker]

 

Var der du er nå før stebarnet truet minste med "jeg skal drepe deg" når barnet trodde den var alene med fellesen. Etter det har jeg slitt veldig og om jeg ikke så det barnet igjen hadde det ikke gjort meg noe. Når barnet var yngre så skal jeg si at vi hadde et veldig godt forhold, men nå er det ikke like greit. 

 

Anonymous poster hash: 3db26...77c

 

 

Slikt må en voksen faktisk tåle fra et barn uten å bryte sammen! Barn vet ikke hva ordet "drepe" innebærer.

 

Anonymous poster hash: 1585b...5ed

[Anonym bruker]

Er jeg alene om å glede meg til stedatter på seks år kommer?

Jeg storkoser meg med mann, ditt og vårt barn.

Er det noen som meg her eller?

 

Anonymous poster hash: 163d6...d6f

 

Det er du som er normal. De normale menneskene sitter bare ikke på dib og legger ut.

 

Anonymous poster hash: 1585b...5ed

[Anonym bruker]

De stemødrene jeg kjenner er sånn som deg, hi!:-) Heldigvis!! Syns så synd på barna som ikke er velkommen i sitt eget hjem! (For der pappa bor er faktisk deres hjem også, burde iallfall det). Noen sier de ikke merker det, men det gjør de nok!

 

Anonymous poster hash: e30f4...158

[Anonym bruker]

 

 

Var der du er nå før stebarnet truet minste med "jeg skal drepe deg" når barnet trodde den var alene med fellesen. Etter det har jeg slitt veldig og om jeg ikke så det barnet igjen hadde det ikke gjort meg noe. Når barnet var yngre så skal jeg si at vi hadde et veldig godt forhold, men nå er det ikke like greit. 

 

Anonymous poster hash: 3db26...77c

 

 

Slikt må en voksen faktisk tåle fra et barn uten å bryte sammen! Barn vet ikke hva ordet "drepe" innebærer.

 

Anonymous poster hash: 1585b...5ed

 

Barnet er 13 og vet godt hva å drepe betyr, så nei jeg må ikke tåle at barnet gjentatte ganger direkt og indirekt viste hat og truet med drap på barnet mitt som er yngre enn 5. Som sagt, jeg har stoppet det men det gikk mange runder med "slik snakker vi ikke". 

 

Anonymous poster hash: 3db26...77c

[Anonym bruker]

Nei du er ikke unormal Sånn er det hos oss også :-) Jeg storkoser meg med jenta til mannen min, og hun er skikkelig klengete (noe jeg synes er kjempefint! Hadde vært veldig lei meg hvis hun ikke ønsket kontakt med meg, og hvis min armkrok ikke var ønsket..) så går ut ifra at hun synes jeg er ok også   Vi har det mye kjekt, og får vi mannen (altså hennes pappa) ut av huset noen timer en kveld så er det fram med snop, film og jenteprat. Blir også veldig glad for å høre at hun ser på min familie (altså min mor, mine søsken etc) som "litt hennes familie også". Mine søsken og mamma ser også henne som et familiemedlem, og hun får selvsagt julegaver og bursdagsgaver etc. fra de. Alt i alt, kan jeg skrive under på følelsen av å glede meg til dagene hun er hos oss! Hun er ei veldig snill og god jente og jeg er oppriktig glad i henne

Anonymous poster hash: d9972...de4

[Gjest Antarctica]

Jeg har voksne stebarn nå da, men jeg gleder meg (og har alltid gjort det) til hver gang jeg skal møte dem!

[Anonym bruker]

Jeg er veldig glad min mann har to barn. Min datter har vært enebarn til jeg møtte han. Ser på oss som en stor familie og takknemlig jeg har de i livet mitt.

 

Anonymous poster hash: 7e27e...f9c

[Anonym bruker]

Er jeg alene om å glede meg til stedatter på seks år kommer?

Jeg storkoser meg med mann, ditt og vårt barn.

Er det noen som meg her eller?

 

Anonymous poster hash: 163d6...d6f

Jeg blir kalt stemor fra helvete her inn. Det har jeg blitt gjennom hele oppveksten deres fra jeg møtte de.

Jeg har ikke vært perfekt, veien har blitt til når vi gikk. Det tok lang tid å bli kjent.

 

Heldigvis har vi i dag et godt forhold. Meg og mine voksne stebarn. Det tar jeg til inntekt for at det kan ikke ha vært så riv ruskende ille, det jeg har gjort.

 

De ønsker å komme til oss begge to. De ønsker å tilbringe tid med våre fellesbarn. Vi fungerer som en stor familie, nå også med barnebarn.

 

Det går fint an å glede seg over stebarn.

 

Anonymous poster hash: 46bb8...553

[Anonym bruker]

Jeg har en stesønn. Som jeg elsker. Som mine barn ser på om en bror. Vi har han 50/50 og når han ikke er her merkes det at det er noe som mangler. Han er en stor del av familien. Å det er sånn jeg syntes og håper at mange er enige at en familie skal være. Verden er blitt dine, mine og våre barn. Er du ikke i stand til å bli oppriktig glad i dine stebarn, burde du ha såpass respekt for disse barna at forholdet til den andre forelderen blir avsluttet, sånn at de har mulighet til å vokse opp med noen som er glad i dem. Jeg er stolt av å si at jeg har tre barn. Jeg har bare ikke dødt den ene.

 

Anonymous poster hash: ca04e...091

[Anonym bruker]

Født;) ikke dødt.

 

Anonymous poster hash: ca04e...091

[Anonym bruker]

Jeg har en stesønn. Som jeg elsker. Som mine barn ser på om en bror. Vi har han 50/50 og når han ikke er her merkes det at det er noe som mangler. Han er en stor del av familien. Å det er sånn jeg syntes og håper at mange er enige at en familie skal være. Verden er blitt dine, mine og våre barn. Er du ikke i stand til å bli oppriktig glad i dine stebarn, burde du ha såpass respekt for disse barna at forholdet til den andre forelderen blir avsluttet, sånn at de har mulighet til å vokse opp med noen som er glad i dem. Jeg er stolt av å si at jeg har tre barn. Jeg har bare ikke dødt den ene.

 

Anonymous poster hash: ca04e...091

Slik føler jeg det også.

Når jeg presenterer familien min kaller jeg stedatter og egen datter for jentene våre eller mine. Stedatter synes det er fint hun er jenta mi.

Hun kaller også min familie for bestemor, bestefar og tante osv.

Godt å se det er normale mennesker her inne også. Begynte å miste litt troen.

HI

 

Anonymous poster hash: 163d6...d6f

[Anonym bruker]

Her gikk alt veldig fint lenge. Da vi traff hvetandre, hadde jeg ingen barn, så vi hadde kun henne i 4 år først. Så ble jeg gravid, og helvete brøt løs. Hun ble sjalu, og hatet barnet fra dag 1! Når er jentene 14 og 4. Og fortsatt må jeg passe på at hun ikke plager barnet vårt, både psykisk og fysisk. Har heldigvis fått endret samværet fra 50-50, til tors- man annenhver uke. Hjelper mye. Ser også at barnet vårt er mer harmonisk når hun ikke er her. Heldigvis ser også faren det, slik at han selv har nevnt at han nå skal kun ha henne annenhver uke fra fre- søn. Vi betaler da godt med bidrag til mor, så hun blir sannsynligvis fornøyd med det. Verdt hver krone for å sikre en trygg oppvekst for vårt felles barn. Stedatter har gått fra å være bonusbarn til å bli bagasjebarn!

 

Anonymous poster hash: 476b1...962

[soleia]

 

 

 

 

 

Var der du er nå før stebarnet truet minste med "jeg skal drepe deg" når barnet trodde den var alene med fellesen. Etter det har jeg slitt veldig og om jeg ikke så det barnet igjen hadde det ikke gjort meg noe. Når barnet var yngre så skal jeg si at vi hadde et veldig godt forhold, men nå er det ikke like greit.

 

Anonymous poster hash: 3db26...77c

 

Slikt må en voksen faktisk tåle fra et barn uten å bryte sammen! Barn vet ikke hva ordet "drepe" innebærer.

 

Anonymous poster hash: 1585b...5ed

Barnet er 13 og vet godt hva å drepe betyr, så nei jeg må ikke tåle at barnet gjentatte ganger direkt og indirekt viste hat og truet med drap på barnet mitt som er yngre enn 5. Som sagt, jeg har stoppet det men det gikk mange runder med "slik snakker vi ikke".

 

Anonymous poster hash: 3db26...77c

Det burde nok heller vore fleire rundar med "kvifor seier du slikt?" og feks "korleis er det å vere deg akkurat no?" Sjølv om du såg på det som idyll opplevde tydelegvis ikkje barnet det slik.

[Anonym bruker]

Her gikk alt veldig fint lenge. Da vi traff hvetandre, hadde jeg ingen barn, så vi hadde kun henne i 4 år først. Så ble jeg gravid, og helvete brøt løs. Hun ble sjalu, og hatet barnet fra dag 1! Når er jentene 14 og 4. Og fortsatt må jeg passe på at hun ikke plager barnet vårt, både psykisk og fysisk. Har heldigvis fått endret samværet fra 50-50, til tors- man annenhver uke. Hjelper mye. Ser også at barnet vårt er mer harmonisk når hun ikke er her. Heldigvis ser også faren det, slik at han selv har nevnt at han nå skal kun ha henne annenhver uke fra fre- søn. Vi betaler da godt med bidrag til mor, så hun blir sannsynligvis fornøyd med det. Verdt hver krone for å sikre en trygg oppvekst for vårt felles barn. Stedatter har gått fra å være bonusbarn til å bli bagasjebarn!

 

Anonymous poster hash: 476b1...962

Jeg skjønner at du er mest opptatt av ditt eget barn, men hvordan tror du hun føler det, som ikke lenger er ønsket? Hun forstår jo hvorfor hun ikke får være så mye hos far. 

 

Anonymous poster hash: 3e6f6...f8e

[Anonym bruker]

Var sånn før her og. Dessverre umulig i lengden. Jeg ønsker i å komme mellom far og barn, men kommer aldri til å hs personlig glede over noe som angår ham.

 

Anonymous poster hash: b8023...3aa

[Anonym bruker]

Jeg stoler ikke et sekund på stesønnen min.

Jeg har et barn fra før som er 7 år yngre, og stesønnen min har gjentatte ganger fysisk angrepet barnet mitt. Slag, spark, klyping, dytting. Angrepene kommer som lyn fra klar hemmelig han lyver om det etterpå. Nå er han 16 år gammel.

 

Jeg innrømmer glatt at jeg skulle ønske han bodde mer hos mor. Den tiden han er her må jeg og hans far sørge for at han aldri er alene med de andre barna, eller snu ryggen til. Det er slitsomt.

 

Anonymous poster hash: 439ec...978