Hvordan bearbeide sorg?

[Anonym bruker]

Mistet min mor for snart ett år siden. Jeg har en enorm sorg inni meg jeg ikke får ut. Jeg har ikke latt meg selv få tid til å sørge. Hva gjør jeg? Det enkle svaret er å ta seg tid, men det er ikke så enkelt. I tillegg har jeg dårlig samvittighet fordi jeg tok en feil avgjørelse dagen hun døde. Jeg trodde hun hadde flere dager igjen, så jeg var på juleavslutning med barna. Rakk aldri besøke henne igjen Det river inni meg hver gang tanken kommer, og jeg skyver det bort.

 

Anonymous poster hash: 738dc...607

[Anonym bruker]

Her er det 3 år siden jeg mistet min far... Jeg er ikke på nært over det eller fått det bearbeidet..så lurer på det samme som deg. Har ikke snøring på hvordan komme seg videre men sender en klem ❤️

 

Anonymous poster hash: 1925a...f99

[Anonym bruker]

Sender deg en god klem. Jeg mistet selv min mor for et halvt år siden og tenker mye det samme som deg. Hvordan komme seg igjennom det. Jeg vet bare at man på en måte aldri kommer over sorgen, men at man etterhvert lærer seg å leve med den. 

 nr1: Du skriver at du ikke har latt deg selv få tid til å sørge. Slik hadde jeg det også da jeg fødte min datter rett etter min mor gikk bort. Først nå har jeg begynt å våge å slippe løs litt av følelsene når jeg sitter for meg selv om kvelden. Kanskje du også har litt tid for deg selv om kveldene, hvor du kan slippe ut litt av sorgen du bærer på?

nr2: Du har dårlig samvittighet over valget du tok den dagen. Jeg tenker at du absolutt ikke bør klandre deg selv her. Du hadde vel ikke reist på juleavslutningen hvis du visste at dette var den dagen hun kom til å gå bort? Sånt går ikke an å vite. <3

 Så til slutt vil jeg bare fortelle hva som hjelper meg litt (som kanskje kan være noe du kan vurdere også?).

Jeg skriver dikt til min mor, ser på bilder av henne og lar tårene strømme på, jeg snakker av og til til henne i tilfelle hun på en eller annen måte kan høre meg (Jeg finner trøst i å tenke på at hun kan høre hva jeg sier til henne). Hvis man synes det er teit å snakke høyt slik, kan man hviske det, eller skrive det ned. 

Håper noe av dette kan være til hjelp eller trøst i en vanskelig tid.

Vil også bare tipse om denne siden: www.sidetmedord.no som er en fin side for oss som har mistet noen vi er glad i.

Anonymous poster hash: f3d75...b69

[Anonym bruker]

Du må bare gi det tid, det er alt jeg kan si. Det er over 8 år siden min mor døde.

Jeg gjorde også samme feilen som deg, og droppet et besøk. Nå var ikke min mor syk, hun døde ganske brått og uventet, men jeg har angret bittert på at jeg ikke gikk på besøk den dagen, 2 dager før hun døde, alikevel. 

 

Jeg var i sjokk en ganske god stund, også er man i en slik dyp sorg så lenge, så en dag "våkner" man liksom, og livet har en ny normaltilstand. 

Det tok vel meg 2 - 3 år, men ble nok forlenget av at jeg kastet meg ut i tungt arbeid, fikk en god knekk, ble sykmeldt og gikk i terapi. 

Anonymous poster hash: a4440...0de

[Anonym bruker]

Du kan ta kontakt med en sorggruppe, eller kanskje snakke med en prest eller psykolog. Høres ut som du trenger å lufte tankene litt. Og "ta deg tid" til å sørge, altså lag plass til litt tid i hverdagen som er bare din. Gå tur i skogen og gråt høyt, legg deg i senga og tenk og få det ut, eller hva som helst som passer for deg. Men det bør være en tid som er bare din, ikke foran tv med mannen liksom. Kanskje du må kutte ned på noen aktiviteter, husvask eller trening en stund for å få tid, men det er verdt å prioritere psyken også.

 

Anonymous poster hash: 3bdf6...d0c

[Anonym bruker]

Kondolerer!

Du kan gå et par ganger til psykolog. Hun/han kan veilede deg i sorgen.

Jeg mistet selv min mann,min elskede gjennom 19 år, faren til mine tre skjønne barn for fire år siden. Sorgen var så overveldende og intens at jeg følte det som om mitt eget liv også var slutt (og det var det jo - livet slik jeg kjente det) og at hele verden gikk i tusen biter. Har et bilde i hodet om at alt jeg ser rundt meg bare knuser, og bak alt dette manifesterer det seg et enormt skremmende landskap av bare tomhet og is, og at midt i dette, på en spiss istopp, står jeg helt alene sammen med barna. Men tiden hjelper, og evnen til å alltid se mot lyset: fokusere på de gode tingene i hverdagen og i livet, å tviholde på at som tross alt er bra

For eksempel: Du har tross alt vært heldig og vokst opp med en mor du elsket og som elsket deg.

Jeg syns du har fått mange gode råd fra de andre her. Det å skrive, kan hjelpe mange (jeg prøvde ikke det selv, men vurderer det).

Eller du kan se om du finner en sorggruppe. Kanskje snakke med andre som har mistet en elsket mor eller far.

 

Lese fine dikt, kan også være en idé. Jeg har to fine her, av Hans Børli:

Gleden

Den frostbrente gleden ved livet

søker deg ved vadestedene,
ved leirbålene, ved korsveiene,
alltid -

Selv i sorgens dager,
selv i motgangens bratte døgn

og våkenettenes martrende timer
søker gleden deg, kvidende
lik en trofast hund
som løp med blødende poter gjennom rimfrosten
og svømte mellom isflakene i strie elver

for å finne sin husbond

 

MINNENE

Ta det med deg !

Det minste av grønt som har hendt deg

kan redde livet ditt en dag

i vinterlandet.

Et strå bare

et eneste blakt lite strå

fra sommeren i fjor

frosset fast i fonna,

kan hindre skredets tusen drepende tonn

i å styrte utfor.

 

Anonymous poster hash: fa1cf...2da