Mitt barn er enebarn, 7 år. Jeg venter mitt andre barn, noen erfaringer?

[Anonym bruker]

Jeg har en skolegutt, han har vært alenebarn hele livet, og derfor fått min fulle oppmerksomhet. Nå har jeg og samboer blitt gravid, ikke akkurat planlagt, men velkomment. Noen som har erfaringer med at et så stort barn plutselig får et til søsken? Blir det mye sjalusi? Følte/føler ofte barnet i starten at han blir satt til siden og at foreldrene blir mindre glad i han/hun, fordi det nye barnet trenger så mye oppmerksomhet?

 

Jeg har en søster på 3 mnd, han blir ofte sjalu når jeg duller med henne, setter seg på fanget mitt og spør hvorfor jeg må leke så mye med henne og ikke med han. Vi ser henne kanskje annenhver uke, og bare 2-3 timer av gangen, så det er ikke snakk o mye oppmerksomhet jeg gir henne heller.

 

Jeg er så utrolig glad i gutten min og ønsker ikke at han skal føle seg mindre elsket. Det er ett av minse værste mareritt, samtidig som han kanskje har godt av å dele sin mor med noen. Og han kommer sikkert til å få endel gleder av sitt nye søsken også. 

Anonymous poster hash: 106f9...13a

[Daquiry]

Ingen problem her i gården, eldste datteren min var 7 når mellomste ble født. hjalp masse til og var super skjønn. 

[Anonym bruker]

Min niese var 7 når søsteren ble født, og de har ligget i krig siden, nå er de 20 og 13. Tror aldri de kommer til å gå særlig godt overens, men vet ikke om det har så mye med alderen å gjøre.Har nok mer med personlighet

Anonymous poster hash: 6c183...1ee

[Anonym bruker]

Så godt å høre Min er 8 år når babyen kommer, og han er gutt, kanskje litt annerledes med gutter enn jenter, men kanskje han overrasker og syns det blir stas og hjelper til han også Sikkert mer stas med en liten søster/bror enn en liten tane

Anonymous poster hash: 106f9...13a

[Anonym bruker]

Her var eldste 7 år da lillesøster ble født og det har aldri vært tegn til sjalusi, han falt pladask for henne allerede da han besøkte oss på sykehuset og har passet på henne siden. Et helt spesielt bånd mellom dem, rørende å se egentlig.

 

Han har hele veien kost og lekt med henne, lest for henne, hjulpet henne og tatt vare på henne. Nå er hun snart 7 og han 14 år, fremdeles tar han like godt vare på henne og hun kan nesten bli litt irritert og jager han vekk for hun gidder ikke sitte i armkroken hans lenger Hun er uhyre glad i han.

Anonymous poster hash: 7e01b...5ce

[Anonym bruker]

Så utrolig fint å høre Begynner å gråte nå, blir helt rørt av dere to sine barn, *disse hormonene*

Anonymous poster hash: 106f9...13a

[Anonym bruker]

Det går nok helt fint. Min erfaring er at så lenge man inkluderer storesøsken bra i babys liv, og husker å bruke tid sammen når baby sover, så går det helt supert.

 

Anonymous poster hash: 70ad2...f7e

[❤lille stjerne❤]

Her ble lillesøster født noen måneder før storesøster fylte 7. Hun har aldri vært noe sjalu, bare stolt og god og vet nesten ikke hva godt hun skal gjøre for lillesøsteren sin. Vi forberedte og inkluderte henne i alt og prøvde å være realistiske, fortalte at babyer skriker og forstyrrer, at mamma ble mye opptatt osv. Hun fikk lov å holde, kose, trille, bade og skifte bleie så mye hun ville i starten. Jeg var også nøye på å snakke med henne og spørre om det var greit at lille arvet ditt og datt fra hun var liten slik at hun skulle føler seg inkludert.

[Anonym bruker]

gikk veldig bra med mine 7 år gamle tvillinger ( gutt og jente ) verre med storebror på 14 som synes det var flaut,men idag er de 10 og 17 år og forguder lillebror på 3

Anonymous poster hash: 77878...581

[Anonym bruker]

Det er vel ofte slik at det blir enten eller. Meg og min søster er det fem år mellom,vi har hatet hveeandre som pesten men samtidig vært veredens beste venner også såfremt våre foreldre ikke har vært der. Mamma gav seg ende over hvor voldelige vi var med hverandre, men samtidig så var vi også veldig snille og inkluderende med hverandre. Vi sloss skikkelig, vi brukte ikke ord. Noen blåveiser, en som vant og da var vi ferdige. Ingen var sinte og sure, og det gikk ikke så langt som at noen av oss fikk vondt. Men blåveiser hadde vi masse av. Vår mor ble rimelig redd da vi begge bestemte oss for å begynne med kampsport, hun så for seg en oppblomstring i slossingen vår. Men da sluttet kranglingen og nå er vi bare venner. Veldig tett og nære. Vi har vært tette og nåre selv om vi har sloss også altså, slik var vi bare.

 

Min far og hans bror err det ti år mellom. De har aldri vært veldig nære. De har levd to forskjellige liv. Min far flyttet ut når lillebror kom i alderen der han evt kunne hatt litt mer tilfelles. Nå har de vel mer kontakt enn de noen sinne har hatt, men kan ikke påstå at det er mye kontakt. De ser hverandre kanskje en gang i året, snakkeer på tlf noen ganger i året men det er vel det. Meg og min søster har vel mer kontakt, men vi har ettehvert mer kontskt med ungene hans når de har blitt myndige.

 

Veninna mi hadde en eldre bror, de hadde det helt greit men aldri kjempe nære.

Men å være nære betyr ikke at de ikke er glade i hverandre og er en samlet familie,

 

Anonymous poster hash: 6fdb5...070

[Anonym bruker]

Jeg var 7 da jeg fikk mitt første søsken. Det gikk veldig fint, og jeg tror det har mye å gjøre med at jeg ble fullstendig inkludert fra dag 1. Vi var 3 om å få baby, det var ikke bare foreldrene våre som fikk ham. Jeg fikk være den som først viste ham frem til øvrig familie, jeg fikk pakke opp gavene han fikk osv. Kan ikke huske at jeg fikk noen selv, men det spilte ingen rolle, jeg var sååå stolt.

 

Følte aldri at foreldrene mine var mindre glad i meg enn før eller enn i ham. Det eneste som var litt irriterende var at vi ofte fikk beskjed om å være stille når jeg hadde venner på besøk fordi lillebror sov. Men jeg hadde nok ikke vondt av å lære å ta litt hensyn.

Anonymous poster hash: efde5...d8a

[Anonym bruker]

Det er syv år mellom mine barn. Eldste elsker lillebroren sin. Passer på ham og leker med ham. Storebror roper :mamma, lillemann trenger deg!" Jeg var også bekymret for sjalusi fra eldste. Men den som er sjalu er lillemann på storebror. Lillemann er 1, 5 år nå.

 

Anonymous poster hash: 4feb4...115

[Anonym bruker]

Jeg fikk to enebarn. To vidt forskjellige behov som skulle møtes. Vanskelig å planlegge ferier o.l. spesielt når tenårene kom.

 

I begynnelsen gikk det bra, men så ble det bare mer og mer tydelig ettersom årene gikk.

 

 

Anonymous poster hash: 25088...9de

[Anonym bruker]

Hvordan kan man få to enebarn? 

Anonymous poster hash: 106f9...13a

[Anonym bruker]

 

Hvordan kan man få to enebarn?

 

Anonymous poster hash: 106f9...13a

Det er jo bare en talemålet som gjør at folk danner seg et bilde av hvordan barna er. Jeg fikk det fordi de har forskjellige fedre og dermed får begge mye alenetid med meg som gjør at det krasjer når vi er ilag fordi de begge konkurrerer om oppmerksomheten og er ikke vant til å dele. Pga dette er begge mine barn viljesterke. Altså mye av det man forbinder med det sterotype enebarn. De er jo heldigvis mye annet også. Men som jeg sa så krever det mye av foreldrer å kunne tilfredsstille alle ved f.eks. ferier.

 

 

Anonymous poster hash: 25088...9de

[Anonym bruker]

Min var 7 da han fikk sitt neste søsken. Han gledet seg veldig til å bli storebror, og fikk hjelpe til med å bade og stelle den lille. De har et fantastisk forhold i dag (nesten 10 år etter.)

 

Anonymous poster hash: 4d810...57d