Gruer og gleder meg til å begynne å jobbe igjen.

[Anonym bruker]

Er snart på slutten av permisjonen min.

Jeg har både hatet og elsket å gå hjemme. Jeg elsker datteren min men jeg hater ofte å være hjemme.

Jeg savner alt jeg kunne gjøre tidligere og jeg er skrekkslagen ved tanken på at hun skal i barnehage.

Jeg er misfornøyd med meg selv (utseende) men har ingen energi til å ta tak i meg selv.

Humøret svinger voldsomt fra dag til dag. Ene dagen er jeg ekstremt lykkelig over å få være mamma, andre dager som i dag hater jeg alt, og gruer meg til alt.

Jeg tror ikke jeg har en depresjon (for da burde jeg være nede hele tiden) men jeg forstår ikke hvorfor sinnsstemningen min skal svinge slik. Jeg blir sint på meg selv når jeg er nede som i dag.

Jeg forsøker å ta meg i nakken og kommer meg mye ut på trilletur og i parken slik at vesla får oppleve litt. Kroppen er skikkelig tung og seig å bevege føles det som.

Jeg ser at det er mye jeg, jeg, jeg i dette innlegget og hater meg selv for dét også.

Er det normalt å ha det slik? Noen tips til hvordan jeg skal klare å løfte meg selv litt.

 

Blir takknemlig for alle svar.

 

Anonymous poster hash: b620a...05b

[Anonym bruker]

Sjekk stiffskiftet, blodsukker og b12 nivå hos fastlegen. Ellers er det vanlig å ha skiftende humør når man går hjemme og hverdagen er veldig a4. Prøv å tenk at barnehagen er vandt med å ha imot barn, ta vare på dem og følge opp engstelige foreldre. Kan tenkes du har godt av å begynne å jobbe. Husk avkastning da humøret også kan svinge når man er veldig sliten.

 

Anonymous poster hash: 5f67f...e4b

[Anonym bruker]

Stoffskiftet*. Et annet poeng er kost. Tenk over hva du spiser og hvilken virkning det har på kroppen. Tilfør kroppen energi og næring, ikke tomme kalorier og for mye fett. Klem til deg.

 

Anonymous poster hash: 5f67f...e4b

[Anonym bruker]

Trening gir både bedre humør, du føler deg bedre med kroppen din, og ting føles ikke så "seigt" som du sier.

 

Jeg tror du har godt av å komme deg i jobb igjen, og møte andre voksne. Klart det er vanskelig å overlate barnet til andre når du er vant til å være der hvert sekund, men det går som oftesr helt fint! Det er jo en tilvenning for deg også.

 

Anonymous poster hash: fb6ac...1e6