Stedatter viser meg ikke respekt

[Anonym bruker]

Jeg håper jeg kan få litt gode råd her!!

Situasjonen er nemlig den at ene stedattera mi på 16år bor hos oss. Jeg og hun har alltid hatt ett dårlig forhold selv om jeg alltid har vært hyggelig mot henne. Helt siden dag en har jeg inkludert henne, snakket med henne, og virkelig gjort alt for at hun ikke skal ha sånn imot meg. Likevel er hun sur mot meg, blir rasende om jeg setter konsekvenser for henne, svarer meg aldri når jeg snakker med ho, slenger ut usanne rykter om at jeg er SÅ sur, kaller meg drittkjerring/bitch osv. Mannen min har prøvd flere ganger og snakke med henne, og vi har involvert flere instanser for råd og veiledning uten hell. Vi har også en datter på 5 som er vitne til dette.

Hva skal jeg gjøre? Skal jeg bare la vær henne og overse henne fullstendig eller skal jeg fortsette som før selv om det ikke funker og det resulterer i endel konflikter?

 

Anonymous poster hash: 519a2...bc8

 

Anonymous poster hash: 519a2...bc8

[Anonym bruker]

Fortesette å vise at du elsker henne uansett som enhver annen foreldre bør gjøre. 90% ros og 10% kritikk er vel omtrent maksimal dose kritikk ungdom takler fra noen. Er forholdet betent bør de nok få mer ros og gode ord i forhold til kritikken.

Anonymous poster hash: 00176...b41

[Anonym bruker]

Uff, vet du, sånn kan jeg ha det med min egen datter også (tenåring) de er fulle av hormoner, og du er sikkert den det er lettest å ta.

Sett klare grenser, fortsett å ta godt vare på henne, forklar henne at du blir lei deg. Mange jenter i den alderen føler seg fryktelig misforstått, mislikt, og føler at hele verden er i mot de. Stå i det, hun vil takke deg om noen år

 

Anonymous poster hash: 7d0a3...885

[Anonym bruker]

Slutt og opptre som oppdrager/omsorgsperson en periode. La faren ta alle "kampene". Meld deg ut, overse alle situasjoner - og bare vær den blide som ikke har noe medbestemmelserett. Da har hun ingen grunn til å legge deg for hat. Det er to år til hun er myndig. Du er ikke nødt til å være "mamma" - det holder at du bare er der, og gir far alle oppgavene ang sitt barn. 

Anonymous poster hash: c3e87...813

[Anonym bruker]

Det er faren som har oppdragerrollen for henne men ikke alltid han er hjemme og da MÅ jeg jo gjøre noe når det går over stokk og stein. Jeg og faren har vært sammen i 10år og jenta har vært sånn mot meg siden dag 1.

 

Anonymous poster hash: 519a2...bc8

[Anonym bruker]

Det er faren som har oppdragerrollen for henne men ikke alltid han er hjemme og da MÅ jeg jo gjøre noe når det går over stokk og stein. Jeg og faren har vært sammen i 10år og jenta har vært sånn mot meg siden dag 1.

 

Anonymous poster hash: 519a2...bc8

Regner med at du i hennes øyne er den stygge heksa som ødela livet til moren hennes og dermed hennes liv ved å stjele faren og mannen fra dem.

Regner egentlig med at moren ikke har snakket pent om deg til henne i begynnelsen, kanskje hun til og med hat oppmuntret til at hun skulle oppføre seg dårlig ovenfor deg og nå er det bare en vane.

Spør henne hvorfor hun svarer sånn og ikke la henne slippe unna med de første svarene da de bare er piss. Grav til du finner den egentlige årsaken.

Få faren til å være ærlig ned henne om hvorfor han gikk den gangen for mange år siden, hun har sikkert noen kjærlighetsforhold hun kan henge det på.

Ellers så kan du svare henne konsekvent på samme måte med forklaringen at du trodde det var sånn hun ønsket å bli tiltalt siden hun gjør det.

 

Anonymous poster hash: ff270...7e9

[Anonym bruker]

Føler med deg. Er stemor selv og er ikke enig i at du skal trekke deg unna (selv om det kan være meget fristende i blant...), er mer enig i de som skriver at du skal fortsette å bry deg og sette klare grenser. Men prøv også å komme til bunns i hva som egentlig er problemet hennes. Det ligger sikkert mange følelser der, som resulterer i drittoppførselen. Og det er slett ikke greit at hun oppfører seg slik, men jeg tror det blir lettere å finne ut av det sammen dersom hun klarer å få formulert hva som egentlig er greia.

Anonymous poster hash: 087f2...987

[LivetErEnLek]

Vi hadde det sånn her hjemme, bare at det var min sønnen som var i opprør mot stefar. Alt han gjorde og sa ble tatt i verste mening og de fungerte overhodet ikke sammen. Løsningen for oss ble familieterapi på bupa. Gutten gjorde ikke dette av vondt vilje, men han hadde så mange komplekser pga avvisning fra egen far at han avviste sin stefar som en slags forsvarsmekanisme.

 

Anbefaler deg å ta kontakt med Fastlegen eller barnevernet for å få en henvisning.

[Anonym bruker]

 

Det er faren som har oppdragerrollen for henne men ikke alltid han er hjemme og da MÅ jeg jo gjøre noe når det går over stokk og stein. Jeg og faren har vært sammen i 10år og jenta har vært sånn mot meg siden dag 1.

 

Anonymous poster hash: 519a2...bc8

Regner med at du i hennes øyne er den stygge heksa som ødela livet til moren hennes og dermed hennes liv ved å stjele faren og mannen fra dem.

Regner egentlig med at moren ikke har snakket pent om deg til henne i begynnelsen, kanskje hun til og med hat oppmuntret til at hun skulle oppføre seg dårlig ovenfor deg og nå er det bare en vane.

Spør henne hvorfor hun svarer sånn og ikke la henne slippe unna med de første svarene da de bare er piss. Grav til du finner den egentlige årsaken.

Få faren til å være ærlig ned henne om hvorfor han gikk den gangen for mange år siden, hun har sikkert noen kjærlighetsforhold hun kan henge det på.

Ellers så kan du svare henne konsekvent på samme måte med forklaringen at du trodde det var sånn hun ønsket å bli tiltalt siden hun gjør det.

 

Anonymous poster hash: ff270...7e9

 

Ja, selvfølgelig! Skyld på moren. Det er jo alltid morens feil at stebarn ikke liker stemødrene, stemødrene gjør jo aldri noe feil Så klart det er mor som har overbevist henne om at stemor er slem, for når vi leser her inne så er det jo aaaaldri at stemor ikke liker barnet (og det skinner jo aaaldri igjennom)

 

Hvor gammel var jenta da du kom inn i livet hennes?

Var hun eldre enn 5 år så sies det at da skal man ikke ta på seg en oppdragerrolle ovenfor barnet. Lag gjerne felles regler som du og far er enige i, men det er fars oppgave å håndheve disse reglene.

 

Hvor mange har vel ikke hørt "du er ikke mora mi! Du bestemmer ikke over meg!"?

Selv om det provoserer å få det slengt etter seg så er det faktisk noe i det.

Da jeg var "stemor" var f.eks reglen at alle rydder opp egne klær (far og jeg var enig i det). Jeg kunne be henne om å plukke opp klærne hun hadde slengt på badet, men om hun nektet så var det far som måtte gå "i duell" med henne. Det var ikke min jobb å krangle med henne.

 

Fra en mor til en stemor; om det er noen trøst, jeg har selv en 16 åring og noen ganger er hun så frekk og stygg i munnen at jeg har lyst til å vri hodet rundt på henne

Hun har bestemt seg for at hun nå er voksen og faren hennes og jeg skal ikke fortelle henne hva hun skal gjøre. Hun krever og krever for tiden og oppfører seg som om verden skylder henne noe.. Cluet er å ikke gi etter for kravene, prøv å ikke ta "driten" hun slenger personlig og la heller faren ta kampene med henne. Vet det er lett å si, men prøv å ignorere. For ofte slenger de med leppa for å framprovosere en reaksjon, men når reaksjonen ikke kommer så er det liksom ikke noe moro lenger

Etter vi prøvde dette gikk utbruddene ned fra flere ganger i uka til maks to ganger i måneden

 

Lykke til!!

 

Anonymous poster hash: 95f33...524

[Anonym bruker]

Takk for så mange svar! Jeg veit ikke helt hva jeg skal gjøre i denne situasjonen. Det var moren som flyttet fra faren i dette tilfelle, så det er ikke slik at far reiste fra mor og "rett i armene på meg". Men det har vært mye dritt fra mors side hele tiden, også så barna har hørt. Denne jenta har som sagt hele tiden hatt veldig imot meg. Vi har vært innom både BUP, barnevern, familievernkontor og det som er. Det har ikke hjulpet NOE. Jenta snakker ikke med meg lenger, og jeg veit sannelig ikke om jeg orker å gjøre så mye mer. Regner med jeg får en haug med mødre/stemødre på nakken nå. Men jeg har virkelig prøvd ALT for denne jenta uten at NOE hjelper. Så da er det vel kanskje slik at noen kommer bare ikke overens, men andre gjør det? Jenta var 7år da jeg ble kjent med ho og det hele startet da. Så dette er ikke bare ungdommshormoner.

 

Anonymous poster hash: 519a2...bc8

[Anonym bruker]

Takk for så mange svar! Jeg veit ikke helt hva jeg skal gjøre i denne situasjonen. Det var moren som flyttet fra faren i dette tilfelle, så det er ikke slik at far reiste fra mor og "rett i armene på meg". Men det har vært mye dritt fra mors side hele tiden, også så barna har hørt. Denne jenta har som sagt hele tiden hatt veldig imot meg. Vi har vært innom både BUP, barnevern, familievernkontor og det som er. Det har ikke hjulpet NOE. Jenta snakker ikke med meg lenger, og jeg veit sannelig ikke om jeg orker å gjøre så mye mer. Regner med jeg får en haug med mødre/stemødre på nakken nå. Men jeg har virkelig prøvd ALT for denne jenta uten at NOE hjelper. Så da er det vel kanskje slik at noen kommer bare ikke overens, men andre gjør det? Jenta var 7år da jeg ble kjent med ho og det hele startet da. Så dette er ikke bare ungdommshormoner.

 

Anonymous poster hash: 519a2...bc8

[Anonym bruker]

Hun har ikke valgt deg, og hun er ikke programforpliktet til å like deg. Sånn er det bare.

 

Tror jeg hadde latt hele jenta være, ikke brydd meg, oversett henne om hun var ufin. Men hadde sagt fra til faren at han heretter måtte tatt alle kampene.

 

Anonymous poster hash: fdc7c...b44

[Anonym bruker]

Hun har ikke valgt deg, og hun er ikke programforpliktet til å like deg. Sånn er det bare.

Tror jeg hadde latt hele jenta være, ikke brydd meg, oversett henne om hun var ufin. Men hadde sagt fra til faren at han heretter måtte tatt alle kampene.Anonymous poster hash: fdc7c...b44

Og jeg er ikke forpliktet til å like henne heller faktisk. Det er kanskje mange steforeldre som ikke tør si dette, men jeg har faktisk aldri likt denne jenta så hvorfor skal jeg egentlig bry meg om henne i det hele tatt!

 

Anonymous poster hash: 519a2...bc8