Noen her som klarer og leve normalt etter voldtekt?

[Anonym bruker]

Tilsynelatende i allefall?

 

Anonymous poster hash: b85cd...165

[Anonym bruker]

Overgrep i barndommen og en festvoldtekt her. Klarer periodevis å leve normalt, men pr idag ikke.

 

 

Anonymous poster hash: 17872...12a

[Anonym bruker]

Ja, klarte det relativt fort etterpå, men jeg måtte bestemme meg for det. Tok fire år før jeg i det hele tatt erkjente voldtekten. Da klarte jeg og bearbeide det på en fin måte, synes jeg hvert fall selv. Det er noe som har skjedd, men jeg lar det ikke prege meg. Det var ingen overfallsvoldtekt, men voldtekt av en mannlig bekjent.

 

Alle mennesker er forskjellig og alle voldtekter er forskjellig, ingenting er rett eller galt. Jeg bestemte meg. Det skulle ikke få lov til å ødelegge noe for meg. Jeg var på feil sted til feil tid. Plukka meg selv opp og lever helt normalt. Tenker sjelden på det. Når jeg fødte første gang fikk jeg flashback, men ikke noe jeg ikke kunne kontrollere, jeg gjorde det samme da. Bestemte meg for at han ikke skulle få prege fødselen noe mere.

 

 

 

Anonymous poster hash: cd74d...415

[Anonym bruker]

Ja. Tenker ikke på det daglig lenger. Men har gått mye i terapi, og sliter fremdeles med konsentrasjonsvansker, som man tenker er en konsekvens av hendelsen. Kroppen husker, selv om jeg ikke er det bevisst. Men jeg fungerer helt fint i det daglige, og jeg har det bra. Jeg har mann, og barn som jeg elsker, og jeg kjenner på følelsen av glede oftere og oftere.

Anonymous poster hash: 46cae...c07

[Plutselig_gravid]

Ja, men det krevde mye. Veldig mye. Og det tok tid. Steinhard egeninnsats,verdens beste familie og venner, en unik fastlege og behandlingsapparat med tett oppfølging fra dag en, medikamenter i akuttfasen, forståelsesfull høyskole, egen kunnskap om psykologi.

[Anonym bruker]

Ja, men det har krevd innsats.

 

Anonymous poster hash: e3865...bca

[Anonym bruker]

Ja, men det tok tid.

 

Anonymous poster hash: f9ab9...fc8

[Anonym bruker]

Opplevde fest voldtekt for snart ti år siden. To barn har jeg og en samboer. Lever ganske normalt. Merker enda at jeg ikke er komfortabel med å bli tatt på.. Jeg lar samboeren ta på meg såklart, men i mine tanker er jeg svært ukomfortabel. Om det er pga voldtekten vet jeg ikke.

 

Anonymous poster hash: 67c1e...60b

[Anonym bruker]

Har problemer med å stole på menn etter det som skjedde.

 

Kanskje det er jeg har blitt paranoid, men ALLE gutter jeg har vært med etter det, har jugd eller vært fysisk eller psykisk slem mot meg, så jeg tenker automatisk at det er noe galt med meg siden jeg tiltrekker meg "sånne" gutter 😨

 

Anonymous poster hash: 88316...347

[Anonym bruker]

Har problemer med å stole på menn etter det som skjedde.

 

Kanskje det er jeg har blitt paranoid, men ALLE gutter jeg har vært med etter det, har jugd eller vært fysisk eller psykisk slem mot meg, så jeg tenker automatisk at det er noe galt med meg siden jeg tiltrekker meg "sånne" gutter 😨

 

Anonymous poster hash: 88316...347

Ikke noe galt med deg. Men "mannefilteret" ditt er ikke innstilt på det mest finmaskede, så du fortsetter å slippe gjennom folk som burde ha vært silt ut for lenge siden. Kanskje er det vanskelig å finne ut hvordan en "skikkelig" fyr skal se ut og være? Altså, hvilken utstråling en mann har når det dreier seg om en ok og snill person. Hvordan snakker han, hvordan lytter han, hvordan ser han på deg, hva spør han om? Kanskje de du faller for (ubevisst) virker kjent og "riktig" for deg, nettopp fordi det kjente er drittsekktypene.

 

Anonymous poster hash: f9ab9...fc8

[siljeas]

Kommer ann på hva du mener med et normalt liv... jeg er samboer og har barn, og kan nok virke som en "vanlig" person for de som ikke kjenner meg. Men normal føler jeg meg ikke.

Jeg våkner hver eneste natt av mareritt, 13 år etterpå. Jeg jobber ikke, går på AAP for å komme meg ut i jobb. Går til psykolog og psykomotorisk fysioterapaut. Jeg går ALDRI alene... jeg vil aller helst bare være hjemme. Og klarer ikke bed noen omstendigheter slappe 100 % av. Vil ikke kalle dette normalt, men så er det ikke sånn at alle ser det. Etter 13 år har man lært seg "funke-masken"... smilet du klistrer på deg når du snakker med nye folk. Mens hele innsiden din har mest lyst å briste sammen. Det er så mye mer... men jeg har ikke fått til normalt enda...

[Anonym bruker]

Ja, det går veldig bra. Har ikke gått i terapi og klarer meg helt fint i hverdagen.

 

Anonymous poster hash: 27d7d...11b