Har virkelig folk her inne ingen nettverk?

[Anonym bruker]

Jeg synes det er rart og skremmende at folk må ta barn med på fødselen pga de ikke har noen til å passe barnet.

 

Ingen venner, barnets venner, familie, naboer, kollegaer eller noen som helst som kan stille opp.

 

Jeg vet mange bor langt fra familien sin. Men er folk så egoistiske at de kun er i sin egen lille boble og ikke selv bryr seg om andre? Hjelper de aldri noen selv, tilbyr andre å hjelpe dem?

 

Jeg har ingen bestevenninne. Men jeg har både gode venner(møtes stort sett i forening), et par kollega og naboer vi prater mye med og som hjelper hverandre med det som trengs.

 

Anonymous poster hash: 29895...7d6

[Anonym bruker]

Jeg synes også det er rart.

 

Er innflytter selv, bor 4 timer i bil unna familien, men jeg har da et lite nettverk likevel

 

Ingen bestevenninne som du sier, men jeg tilbyr meg stadig å passe/hjelpe andre og vet at jeg uten problemer kan be om tjenester igjen.

 

Datteren min har en bestevenninne som hun har lekt med daglig siden hun var 2 år, mammaen til denne lille venninnen kan jeg be om hva som helst fra, og det går selvfølgelig begge veier. Jeg har ofte passet den jenta, og min jente har blitt passet av dem.

 

Har også naboer jeg har hjulpet med alt fra snømåking til å ta inn posten, som jeg vet jeg kunne spurt om allverdens hjelp fra (pensjonister). Om man byr litt på seg selv er det aldri vanskelig å få tjenester tilbake...

Anonymous poster hash: 33f6b...966

[Anonym bruker]

Helt enig. Nettverk er viktig og man skylder barna sine å skaffe seg et. Hjelper man andre får man alltid hjelp tilbake. Min tante og onkel var barnløse og bodde langt fra familie. De passet nabobarn og inviterte naboer på kaffe rett som det var. Da de ble gamle og syke sto naboene i kø for å hjelpe dem med handling, snømåking osv. Gir man så får man.

Anonymous poster hash: afe7b...a98

[Gjest Antarctica]

Alternativet er jo at far blir hjemme med de eldre barna og mor drar på fødeavdelinga. Dét er også en helt ålreit løsning, de har profesjonelle fødselshjelpere der; men det høres ut som om det mest vesentlige er at far skal få klippe navlestrengen ...

[Anonym bruker]

Enig med deg!!

Har det i grunnen som deg, ikke nødvendigvis så mange virkelig nære venner - men har "en hel haug" av folk (ikke venner men folk jeg likevel stoler på og har i mitt nettverk: f eks naboer, foreldre til barna i klassen/barnehagen) jeg kunne bedt om hjelp i unntakssituasjoner.

 

Anonymous poster hash: b8614...622

[Anonym bruker]

Alternativet er jo at far blir hjemme med de eldre barna og mor drar på fødeavdelinga. Dét er også en helt ålreit løsning, de har profesjonelle fødselshjelpere der; men det høres ut som om det mest vesentlige er at far skal få klippe navlestrengen ...

Men det er jo ikke bare når man skal føde man kan trenge litt hjelp...

 

F.eks brakk mammaen til en klassevenninne av sønnen min beinet for ikke lenge siden 6-7 uker med gips og en mann som jobber offshore. For meg var det da en selvfølge å tilby denne klassekompisen å sitte på med oss til og fra fotballtreninger i denne perioden som mammaen ikke kan kjøre bil. Selvfølgelig kunne gutten latt være å spille fotball i pappaens uteperioder så lenge mammaen ikke kunne kjøre bil, men det er da helt greit å ta imot litt hjelp også. Til gjengjeld vet jeg jo at denne mammaen ville stilt opp for meg om situasjonen var omvendt.

 

Da jeg ble lagt inn på sykehuset i våres og innleggelsen ble på 5 dager istedenfor dagkirurgi som planlagt pga komplikasjoner under operasjonen fikk mannen min utallige tilbud fra foreldrene til barnas venner, de hørte jeg var ute av spill og ville gjerne bidra. Et slikt nettverk er jo gull verdt.

 

Anonymous poster hash: 33f6b...966

[Anonym bruker]

Alternativet er jo at far blir hjemme med de eldre barna og mor drar på fødeavdelinga. Dét er også en helt ålreit løsning, de har profesjonelle fødselshjelpere der; men det høres ut som om det mest vesentlige er at far skal få klippe navlestrengen ...

Det vesentlige her er at det virker som mange ikke har noe nettverk. At de lever i sin egen boble som mor, far og barn.

 

Jeg regner med at disse familiene uten noe nettverk til å passe barn under en fødsel, heller ikke hjelper andre noe særlig. Har de selv tilbydd seg å kunne ringes dersom de tror andre trenger barnevakt under fødsel? Ber de andre barn hjem til seg? Hjelper en syk nabo med snømåking, eller tilby eldre barn å sitte på til treningen når de vet søsken ble legge seg og mor er alene?

 

Det skal ikke mye til å skaffe seg et nettverk når man har barn. Men man må hjelpe andre selv også.

 

 

 

Anonymous poster hash: 29895...7d6

[Anonym bruker]

 

 

Alternativet er jo at far blir hjemme med de eldre barna og mor drar på fødeavdelinga. Dét er også en helt ålreit løsning, de har profesjonelle fødselshjelpere der; men det høres ut som om det mest vesentlige er at far skal få klippe navlestrengen ...

Men det er jo ikke bare når man skal føde man kan trenge litt hjelp...

 

F.eks brakk mammaen til en klassevenninne av sønnen min beinet for ikke lenge siden 6-7 uker med gips og en mann som jobber offshore. For meg var det da en selvfølge å tilby denne klassekompisen å sitte på med oss til og fra fotballtreninger i denne perioden som mammaen ikke kan kjøre bil. Selvfølgelig kunne gutten latt være å spille fotball i pappaens uteperioder så lenge mammaen ikke kunne kjøre bil, men det er da helt greit å ta imot litt hjelp også. Til gjengjeld vet jeg jo at denne mammaen ville stilt opp for meg om situasjonen var omvendt.

 

Da jeg ble lagt inn på sykehuset i våres og innleggelsen ble på 5 dager istedenfor dagkirurgi som planlagt pga komplikasjoner under operasjonen fikk mannen min utallige tilbud fra foreldrene til barnas venner, de hørte jeg var ute av spill og ville gjerne bidra. Et slikt nettverk er jo gull verdt.

 

Anonymous poster hash: 33f6b...966

Nettopp, det skal så lite til for å hjelpe og dermed skaffe seg et nettverk!

 

Anonymous poster hash: 29895...7d6

[Anonym bruker]

Vi har ikke så mye nettverk, men flere vi kunne spurt om hjelp hvis det var virkelig krise. F.eks. naboer og barnas venners foreldre, selv om vi ikke kjenner dem så veldig godt.

 

Men vet at mange ikke ville gjort det samme, fordi samfunnet har blitt litt sånn at man liksom ikke skal be hverandre om hjelp med mindre man er både søsken og bestevenner (og knapt nok da). Man skal gå ut fra at alle har nok med sitt og være ytterst forsiktig med å trenge seg på på noen som helst måte.

Anonymous poster hash: da01f...baf

[Anonym bruker]

Jeg har lite nettverk, men mine foreldre stiller heldigvis opp som barnepassere når fødselen starter. Men mtp hvordan min samboers foreldre er, kan jeg godt skjønne at mange kan slite med å få barnepass. Det er mange som er egoistiske, som ikke stiller opp og er der når familie eller venner trenger deg. Dagens samfunn er i stor grad preget av egoisme og selvdyrking, så da blir det jo sånn.

Tenk på en alenemor som ikke har nettverk, og der barnefar har stukket av fordi han ønsket abort, hva skal hun gjøre med 4-åringen når fødselen starter? Burde vært organisasjoner som hjalp folk i den situasjonen.

Anonymous poster hash: e9886...f2f

[Gjest Darwinia:-)]

Jeg tror folk er for redde for å be om hjelp. Hvis en nabo, som jeg kun var på hils med, hadde spurt om jeg kunne passe ungen hennes mens hun fødde hadde jeg selvsagt sagt ja. Men jeg tror de færreste hadde våget å spørre.

[Anonym bruker]

Vel, jeg er utlending og innflytter. Bor i en liten bygd der mannens to ekser også bor. En av eksene la meg for hat med en gang vi flyttet hit, innleder svertekampanje mot meg og nesten stjal mannen min. Jeg har per d. d. kun mannens familie som nettverk, men de er alle i full jobb, med egne barn og hobbyer. Og halvparten av familien hans holder fortsatt med eksen hans. Har jobbet mye dugnad  på barnas aktiviteter, prøvd å bygge relasjoner med foreldrene på skolen, invitere på kaffe, invitere til å dra sammen på kino, badeland osv med ungene, men ingen er interessert. Og ja, jeg har hjulpet andre mang en gang. Hvis jeg spør om hjelp tilbake så har de ikke tid eller så passer det ikke av andre grunner.

Anonymous poster hash: 3e12e...815

[Gjest Antarctica]

 

Vel, jeg er utlending og innflytter. Bor i en liten bygd der mannens to ekser også bor. En av eksene la meg for hat med en gang vi flyttet hit, innleder svertekampanje mot meg og nesten stjal mannen min. Jeg har per d. d. kun mannens familie som nettverk, men de er alle i full jobb, med egne barn og hobbyer. Og halvparten av familien hans holder fortsatt med eksen hans. Har jobbet mye dugnad på barnas aktiviteter, prøvd å bygge relasjoner med foreldrene på skolen, invitere på kaffe, invitere til å dra sammen på kino, badeland osv med ungene, men ingen er interessert. Og ja, jeg har hjulpet andre mang en gang. Hvis jeg spør om hjelp tilbake så har de ikke tid eller så passer det ikke av andre grunner.

 

Anonymous poster hash: 3e12e...815

Hvorfor bor dere der fortsatt? Og hvorfor sier ikke mannen din fra til eksmegga om at hun får ta og passe kjeften sin?

[Anonym bruker]

 

 

Men det er jo ikke bare når man skal føde man kan trenge litt hjelp...

 

F.eks brakk mammaen til en klassevenninne av sønnen min beinet for ikke lenge siden 6-7 uker med gips og en mann som jobber offshore. For meg var det da en selvfølge å tilby denne klassekompisen å sitte på med oss til og fra fotballtreninger i denne perioden som mammaen ikke kan kjøre bil. Selvfølgelig kunne gutten latt være å spille fotball i pappaens uteperioder så lenge mammaen ikke kunne kjøre bil, men det er da helt greit å ta imot litt hjelp også. Til gjengjeld vet jeg jo at denne mammaen ville stilt opp for meg om situasjonen var omvendt.

 

Da jeg ble lagt inn på sykehuset i våres og innleggelsen ble på 5 dager istedenfor dagkirurgi som planlagt pga komplikasjoner under operasjonen fikk mannen min utallige tilbud fra foreldrene til barnas venner, de hørte jeg var ute av spill og ville gjerne bidra. Et slikt nettverk er jo gull verdt.

 

Anonymous poster hash: 33f6b...966

 

 

Jeg har gang på gang opplevd at selv om jeg står på og hjelper andre når de trenger det, så er de helt tause, kan ikke, svarer ikke hvis jeg en sjelden, sjelden gang spør om hjelp tilbake.

 

Så det er ikke alltid det hjelper å være hjelpsom selv. Min erfaring har vært at de fleste tar det for gitt når de får hjelp av andre, men at de ikke er villig til å gjøre det samme selv.

 

Har bodd andre steder før hvor det ikke har vært slik.

 

Anonymous poster hash: 90757...eb1

[Anonym bruker]

Jeg er en av disse særingene med lite nettverk. Det er grunner til det;

 

Da jeg fikk kreft diagnosen for 2 år siden droppet jeg alt, tok barna og flyttet utenlands. Jeg sa ifra til legen at jeg ville ha 6 mmd pause før de fjernet alt som jeg følte gjør meg til kvinne i underlivet.

Barnas far var lite tilstedeværelse da og skrev gladelig under på flyttepapirer.

Jeg hadde ny samboer som friiiket ut i 2 mnd. Flyttingen var jo planlagt. Kreften og at jeg nektet behandling var mitt valg alene. 19 dager etter oss kom han.

Vi brukte all tid sammen de neste 6 mnd. Levde på sparepenger, gikk turer, spise sunt og lo masse. Hjemme i Norge viste prøvene stor bedring og jeg tok nye 6 mnd fri fra alt.

Jeg er en sjenert person og har aldri hatt masse nettverk.

Siste året har jeg jobbet men kun med single menn....noe som ikke gir det store stabile nettverket.

Mannen har et helt annet type nettverk enn meg. Yngre trenings kompiser..

 

Nå har barna gått et par mnd på skole og nettverk er blitt viktigere. Super sjenert og absolutt ikke innlært i språket så beveger jeg meg ut på glattisen, for barnas del!

Har funnet 3 norske familier som bor her og har litt omgang med dem. Men jeg tok bladet fra munnen og inviterte noen av barna fra skolen til å komme hjem til oss en dag også!

Mødrene ble så overrasket! Spesielt hun ene som jeg i ettertid har skjønt at sliter endelig.

Barnet er redd for skolen tror jeg...Han gråter mye og kaster opp på skolen. Han er også så veldigg veldig liten.. Takk og lov for at mine barn hører på meg og de 3 er nå bestevenner, og den mest sjenerte gutten av alle gjør laget til en god firkløver

 

Det at jeg nå venter et barn er også en ide breaker og mødrene skravler mer og mer.

 

Ene norske familien tilbydde seg å ta mine barn et par dager når fødselen er i gang. De bor i blokka vår. Veldig godt å få et slikt tilbud. Så tilbydde en av de andre norske familiene det samme! De bor 2 blokker unna. Så nå har vi 2 alternativer!

Jeg har meldt barna inn i 3 ekstra aktiviteter. Musikk, og litt ekstra undervisning.

Jeg tror at det hjelper å ta første skrittet selv.

Bare for et par mnd siden satt jeg med frykten for å måtte føde alene mens samboeren passet barna.

Jeg har gjengjeldt de to familiene med å avlaste dem med sine barn allerede. Brettspill kvelder, filmkvelder og tidlig juleverksted.

 

Jeg er faktisk skremt over hvor innesluttet og fornøyd jeg var av å bare være oss!

Jeg har blitt eiesyk på barn og mann. Forventet alt av dem. Dør av kjedsomhet uten dem. Frykten for å bli forlatt av mannen...og barna...

 

Nettverk er jeg nå sulten på! For min egen skyld! Derfor har jeg brukt Facebook også for å finne skandinaviske og engelsk talende familier her nede.

Satt opp språk undervisning fra januar av til meg selv. I mellomtiden Googler jeg, bruker ordbok og skriver masse med lærerene til barna for å ikke ligge etter.

 

Nettverk er viktig!

Til alle som er som meg: ta det første skrittet, så følger universet etter 😃

 

Anonymous poster hash: e5701...847

[Anonym bruker]

Jeg har heller ikke så stort nettverk rundt meg,men hadde alltids fått noen til å passe småen når jeg skulle føde.

Anonymous poster hash: e7d36...25d

[Anonym bruker]

 

Vel, jeg er utlending og innflytter. Bor i en liten bygd der mannens to ekser også bor. En av eksene la meg for hat med en gang vi flyttet hit, innleder svertekampanje mot meg og nesten stjal mannen min. Jeg har per d. d. kun mannens familie som nettverk, men de er alle i full jobb, med egne barn og hobbyer. Og halvparten av familien hans holder fortsatt med eksen hans. Har jobbet mye dugnad på barnas aktiviteter, prøvd å bygge relasjoner med foreldrene på skolen, invitere på kaffe, invitere til å dra sammen på kino, badeland osv med ungene, men ingen er interessert. Og ja, jeg har hjulpet andre mang en gang. Hvis jeg spør om hjelp tilbake så har de ikke tid eller så passer det ikke av andre grunner.

 

Anonymous poster hash: 3e12e...815

På tide å finne et annet sted å bo med mann og barn? Må da kunne være mulig..

 

Anonymous poster hash: e5701...847

[februarprins2013]

enig hi, synes også det både er rart og merkelig

[Anonym bruker]

Jeg har grunnet en vanskelig barndom vanskelig for å la mennesker komme meg for nære og enda verre er det å be om hjelp.

Jeg tror det er der problemet ligger hos mange de føler at de ikke kan be om hjelp fra de rundt seg ikke at de faktisk ikke har noen å spørre.

 

Jeg er alene med to barn og jeg har minimal kontakt med mesteparten av familien min (grunnet barndommen). Barnas far og hans familie bor et helt annet sted og er ikke tilstede i barnas liv, et valg de har tatt.

Når ene barnet mitt ble sykt og måtte legges inn på sykehuset med en gang fikk jeg smått panikk fordi jeg ikke ante hva jeg skulle gjøre med barn nummer to. Men jeg måtte ta meg sammen å ringe å spørre den personen jeg følte kjente meg og barnet best og fikk ja med en gang. Og når det ble kjent at vi skulle på sykehuset dukket det opp 5 andre bekjente som kjenner meg og barn nummer to som lurte på om jeg trengte hjelp til barnevakt, helt av seg selv.

Den dagen oppdaget jeg at jeg faktisk har langt mer omgangskrets en jeg tror og langt mere mennesker jeg kan be om hjelp når det virkelig trenges.

 

Skal sies jeg på ingen måte stenger oss inne, og jeg hjelper andre støtt og stadig når jeg kan. Jeg er bare ikke flink til å spørre om hjelp og ikke flinkt til å tro og stole på at andre gidder og vil hjelpe meg.

 

Anonymous poster hash: ff3a1...0a0

[Anonym bruker]

 

Vel, jeg er utlending og innflytter. Bor i en liten bygd der mannens to ekser også bor. En av eksene la meg for hat med en gang vi flyttet hit, innleder svertekampanje mot meg og nesten stjal mannen min. Jeg har per d. d. kun mannens familie som nettverk, men de er alle i full jobb, med egne barn og hobbyer. Og halvparten av familien hans holder fortsatt med eksen hans. Har jobbet mye dugnad på barnas aktiviteter, prøvd å bygge relasjoner med foreldrene på skolen, invitere på kaffe, invitere til å dra sammen på kino, badeland osv med ungene, men ingen er interessert. Og ja, jeg har hjulpet andre mang en gang. Hvis jeg spør om hjelp tilbake så har de ikke tid eller så passer det ikke av andre grunner.

 

Anonymous poster hash: 3e12e...815

På tide å finne et annet sted å bo med mann og barn? Må da kunne være mulig..

 

Anonymous poster hash: e5701...847

 

 

 

Dessverre. Vi eier hus, barna har flyttet nok fra før og har endelig etablert seg her og bør ikke rives herfra, hele mannens familie bor her og jeg har kjempegodt betalt jobb.

 

Anonymous poster hash: 3e12e...815