Pappa er alkoholiker

[Anonym bruker]

...og har vært det i mange år. Likevel, nå har det eskalert, og han er i ferd med å ødelegge seg selv. Det er selvsagt synd på han. Han gjør ingen noe vondt, men likevel preger det oss alle. Han vil ikke innse det selv, og vi har alle forsøkt å snakke med ham. Hvordan kan man få noen til å innse at man er alkoholiker og trenger hjelp?

 

Anonymous poster hash: 69cca...e7b

[LivetErEnLek]

Har heldigvis ikke noen erfaring med dette selv. Men hva med å ta kontakt med AA?

[Anonym bruker]

Han vet det nok selv, Hi. De fleste alkoholikere jeg har vært borti har visst det. Problemet er at de ikke ønsker å innrømme det. Selv om de vet det selv så vil de ofte ikke innrømme det for seg selv en gang. For innrømmer de det så innrømmer de at det ikke har kontroll, og det føles nedverdigende. I tillegg har de fleste en grunn til at de drikker, ikke bare avhengigheten, og det kan være skremmende å innse at de må ta tak i de egentlige problemene sine. Og ikke minst at de trenger hjelp.

 

Om jeg var deg så ville jeg kontaktet en gruppe for pårørende til rusmisbrukere. Du finner flere om du googler. Der kan du få råd og støtte hos andre som har erfaring og som kanskje er i samme situasjon.

Så ville jeg kontaktet din fars fastlege og fortalt hvor mye han drikker. Det kan hjelpe legen i å bli mer direkte både i det h*n sier til din far og mer målrettet hvilke blodprøver legen tar.

 

Les også om medavhengighet. Som pårørende er det lett å gå i den fella - selv i beste mening.

 

Hva som er beste måten å snakke med din far om dette, det vet jeg ikke. Jeg har blitt mer tilhenger av å si det som det er, rett ut.... si hva dere ser og vet om hans helse, fortell hvordan hans rusmisbruk påvirker dere, spør rett ut om han ønsker å drikke seg ihjel, spør om det virkelig ønsker å utsette dere for det. Og like viktig - snakk med ham uten å være nedlatende. Gjør det veldig klart hvor mye dere er glade i ham og at dere ønsker å støtte ham. Tilby gjerne å bli med ham til lege eller AA også.

Anonymous poster hash: f48f0...c1d

[Anonym bruker]

Han vet det nok selv, Hi. De fleste alkoholikere jeg har vært borti har visst det. Problemet er at de ikke ønsker å innrømme det. Selv om de vet det selv så vil de ofte ikke innrømme det for seg selv en gang. For innrømmer de det så innrømmer de at det ikke har kontroll, og det føles nedverdigende. I tillegg har de fleste en grunn til at de drikker, ikke bare avhengigheten, og det kan være skremmende å innse at de må ta tak i de egentlige problemene sine. Og ikke minst at de trenger hjelp. Om jeg var deg så ville jeg kontaktet en gruppe for pårørende til rusmisbrukere. Du finner flere om du googler. Der kan du få råd og støtte hos andre som har erfaring og som kanskje er i samme situasjon.Så ville jeg kontaktet din fars fastlege og fortalt hvor mye han drikker. Det kan hjelpe legen i å bli mer direkte både i det h*n sier til din far og mer målrettet hvilke blodprøver legen tar. Les også om medavhengighet. Som pårørende er det lett å gå i den fella - selv i beste mening. Hva som er beste måten å snakke med din far om dette, det vet jeg ikke. Jeg har blitt mer tilhenger av å si det som det er, rett ut.... si hva dere ser og vet om hans helse, fortell hvordan hans rusmisbruk påvirker dere, spør rett ut om han ønsker å drikke seg ihjel, spør om det virkelig ønsker å utsette dere for det. Og like viktig - snakk med ham uten å være nedlatende. Gjør det veldig klart hvor mye dere er glade i ham og at dere ønsker å støtte ham. Tilby gjerne å bli med ham til lege eller AA også. Anonymous poster hash: f48f0...c1d

Takk for et langt og godt svar.

Jeg har snakket med han. Direkte. Virkelig direkte. Jeg ble sint og lei meg, og fortalte at han var en alkoholiker. Spurte hvorfor han ikke så det selv. Det gjorde vondt, men jeg tror jeg traff noe hos ham.

Igjen, takk for svar. HI

 

Anonymous poster hash: 69cca...e7b

[Anonym bruker]

 

Han vet det nok selv, Hi. De fleste alkoholikere jeg har vært borti har visst det. Problemet er at de ikke ønsker å innrømme det. Selv om de vet det selv så vil de ofte ikke innrømme det for seg selv en gang. For innrømmer de det så innrømmer de at det ikke har kontroll, og det føles nedverdigende. I tillegg har de fleste en grunn til at de drikker, ikke bare avhengigheten, og det kan være skremmende å innse at de må ta tak i de egentlige problemene sine. Og ikke minst at de trenger hjelp. Om jeg var deg så ville jeg kontaktet en gruppe for pårørende til rusmisbrukere. Du finner flere om du googler. Der kan du få råd og støtte hos andre som har erfaring og som kanskje er i samme situasjon.Så ville jeg kontaktet din fars fastlege og fortalt hvor mye han drikker. Det kan hjelpe legen i å bli mer direkte både i det h*n sier til din far og mer målrettet hvilke blodprøver legen tar. Les også om medavhengighet. Som pårørende er det lett å gå i den fella - selv i beste mening. Hva som er beste måten å snakke med din far om dette, det vet jeg ikke. Jeg har blitt mer tilhenger av å si det som det er, rett ut.... si hva dere ser og vet om hans helse, fortell hvordan hans rusmisbruk påvirker dere, spør rett ut om han ønsker å drikke seg ihjel, spør om det virkelig ønsker å utsette dere for det. Og like viktig - snakk med ham uten å være nedlatende. Gjør det veldig klart hvor mye dere er glade i ham og at dere ønsker å støtte ham. Tilby gjerne å bli med ham til lege eller AA også. Anonymous poster hash: f48f0...c1d

Takk for et langt og godt svar.

Jeg har snakket med han. Direkte. Virkelig direkte. Jeg ble sint og lei meg, og fortalte at han var en alkoholiker. Spurte hvorfor han ikke så det selv. Det gjorde vondt, men jeg tror jeg traff noe hos ham.

Igjen, takk for svar. HI

 

Anonymous poster hash: 69cca...e7b

 

 

Da ville jeg tatt kontakt med pårørendegrupper, AA og legen hans - for at du kan få enda mer direkte råd om hvordan du kan snakke med ham.

 

Hvis han er litt på glid så kan det f.eks. hjelpe at du vet det er et AA-møte dagen etterpå. Da blir det kanskje lettere å få ham til å gå, med eller uten deg. Det kan være vanskelig å ha med pårørende også, så du kan f.eks. tilby deg å kjøre ham dit, eller til legen hans.

 

Håper han greier å gjøre noe med det og søke hjelp.

 

Husk å beskytte deg selv også, for selv om du kan være en pådriver så kan du bare påvirke ham og ev. støtte ham noe, men det er han selv som må gjøre og ville. Det er aldri for sent. Vi har en alkoholiker i familien som først i en alder av over 70 ble klar for å jobbe med de psykiske traumene som hadde ført til alkoholmisbruket. Om personen kommer i mål vet vi ikke, men det er stor fremgang at personen faktisk innrømmer årsak og har begynt hos psykolog. Det gjør også ting litt lettere for de som står aller nærmest.

 

Klem til deg

 

Anonymous poster hash: f48f0...c1d

[Anonym bruker]

 

 

Han vet det nok selv, Hi. De fleste alkoholikere jeg har vært borti har visst det. Problemet er at de ikke ønsker å innrømme det. Selv om de vet det selv så vil de ofte ikke innrømme det for seg selv en gang. For innrømmer de det så innrømmer de at det ikke har kontroll, og det føles nedverdigende. I tillegg har de fleste en grunn til at de drikker, ikke bare avhengigheten, og det kan være skremmende å innse at de må ta tak i de egentlige problemene sine. Og ikke minst at de trenger hjelp. Om jeg var deg så ville jeg kontaktet en gruppe for pårørende til rusmisbrukere. Du finner flere om du googler. Der kan du få råd og støtte hos andre som har erfaring og som kanskje er i samme situasjon.Så ville jeg kontaktet din fars fastlege og fortalt hvor mye han drikker. Det kan hjelpe legen i å bli mer direkte både i det h*n sier til din far og mer målrettet hvilke blodprøver legen tar. Les også om medavhengighet. Som pårørende er det lett å gå i den fella - selv i beste mening. Hva som er beste måten å snakke med din far om dette, det vet jeg ikke. Jeg har blitt mer tilhenger av å si det som det er, rett ut.... si hva dere ser og vet om hans helse, fortell hvordan hans rusmisbruk påvirker dere, spør rett ut om han ønsker å drikke seg ihjel, spør om det virkelig ønsker å utsette dere for det. Og like viktig - snakk med ham uten å være nedlatende. Gjør det veldig klart hvor mye dere er glade i ham og at dere ønsker å støtte ham. Tilby gjerne å bli med ham til lege eller AA også. Anonymous poster hash: f48f0...c1d

Takk for et langt og godt svar.Jeg har snakket med han. Direkte. Virkelig direkte. Jeg ble sint og lei meg, og fortalte at han var en alkoholiker. Spurte hvorfor han ikke så det selv. Det gjorde vondt, men jeg tror jeg traff noe hos ham.Igjen, takk for svar. HIAnonymous poster hash: 69cca...e7b

 Da ville jeg tatt kontakt med pårørendegrupper, AA og legen hans - for at du kan få enda mer direkte råd om hvordan du kan snakke med ham. Hvis han er litt på glid så kan det f.eks. hjelpe at du vet det er et AA-møte dagen etterpå. Da blir det kanskje lettere å få ham til å gå, med eller uten deg. Det kan være vanskelig å ha med pårørende også, så du kan f.eks. tilby deg å kjøre ham dit, eller til legen hans. Håper han greier å gjøre noe med det og søke hjelp. Husk å beskytte deg selv også, for selv om du kan være en pådriver så kan du bare påvirke ham og ev. støtte ham noe, men det er han selv som må gjøre og ville. Det er aldri for sent. Vi har en alkoholiker i familien som først i en alder av over 70 ble klar for å jobbe med de psykiske traumene som hadde ført til alkoholmisbruket. Om personen kommer i mål vet vi ikke, men det er stor fremgang at personen faktisk innrømmer årsak og har begynt hos psykolog. Det gjør også ting litt lettere for de som står aller nærmest. Klem til deg Anonymous poster hash: f48f0...c1d

Tusen takk. HI :,)

 

Anonymous poster hash: 69cca...e7b