Dere som har vokst opp uten en far

[Anonym bruker]

Hvordan har det påvirket dere?

Far til barnet mitt har ikke samvær grunnet psykisk og fysisk vold. Datteren min er 5 år og ikke sett han på et år og sliter veldig med savn etter han tross alt som har skjedd.

Har så vondt av henne som savner å ha en pappa, samtidig som jeg vet at det er til det beste for henne.

Så fint om dere kan dele på godt og vondt.

 

Anonymous poster hash: dd491...791

[Gjest Sekretøsa]

Jeg hadde samvær med han frem til jeg var ferdig på barneskolen. Ikke fast, men når jeg hadde lyst. En gang hver 3.mnd kanskje, da en helg. Han brydde seg aldri, ikke resten av familien hans heller. Han har aldri kjent meg, og jeg har aldri kjent han. Jeg er 30 år og vet faktisk ikke hvor gammel han er...

Jeg er ikke glad i han. Vi treffes når barna mine har bursdag og når hans har bursdag, det er det. Han ringer aldri for å høre hvordan det går f.eks.

Jeg syns det er utrolig leit å ikke ha en pappa. Han anerkjenner ikke meg som sitt barn og ikke mine barn som barnebarn. Det er veldig sårt! Men jeg begynner snart å forsone meg med at dette er hans tap.

[Anonym bruker]

Jeg har aldri hatt noen far i livet mitt, og har aldri savnet det heller. Hadde verdens beste alenemor til mamma. Savnet heller ikke mannlige forbilder i livet, hadde storebror og mange onkler. Er nok verre for datteren din som har opplevet det å miste kontakt med sin far, men håper det går bra med henne

 

Anonymous poster hash: b21ec...b6d

[Anonym bruker]

Det har gått veldig fint det.

Nå har jeg verken bodd sammens med, eller hatt noen form for samvær sammen med min far, så det var liksom aldri noe å savne heller da.

Traff han en sjelden gang hos farmor, eller at han var innom hos oss, dette når han ikke satt i fengsel, hvilket han gjorde store deler av tiden.

Jeg kjenner han ikke, men vet hvem han er, og det har vært nok for meg. Føler ikke det mangler noe i mitt liv på den fronten der.

 

Anonymous poster hash: c680c...d91

[Anonym bruker]

Jeg har vokst opp uten en far.

Han døde da jeg var fem år gammel.

Han ble drept... Han var dessverre på galt sted til gal tid. Han som drepte min far sitter inne på forvaring. Han drepte to til, i samme området.

 

Det var tøft lenge. Jeg fornektet at min far var død. Det var ikke mulig at han var død.

Jeg ordnet meg med å skaffe meg andre farsfigurer. Dette kunne være en far av ei venninne eller en far i skolekorps. Jeg søkte etter mannlige forbilder som var snille mot meg.

 

Forholdsmessig går jeg for eldre menn.

Pappa-komplekser.

 

Anonymous poster hash: ee687...8fc