Kan hun ikke bare sove sammen med meg?

[Anonym bruker]

Jeg og ungen har hatt en vanskelig periode i livet for pappa har flyttet ut. Da pappa flyttet ut flyttet ungen rett inn i senga mi, hun trengte den tryggheten og den fikk hun.

Etter mange måneder tenkte jeg tiden var inne for å finne tilbake til sitt eget rom, og hun gjorde dette motvillig. Etter ei uke eller to spurte ungen om hun kunne få lov til å sove sammen med meg ei natt, og sånn ble det. I senga krummet hun seg sammen, holdt et godt tak i armen min og hvisket:"Å, jeg har savnet deg."

 

Jeg må jo si at jeg smeltet totalt, og samtidig tenker at hun enda trenger tryggheten hun får med å sove sammen med meg. Kan hun ikke bare få sove sammen med meg? Ungen går i småskolen og det er bare oss to må som far har flyttet. Hun har samvær med far.

 

Anonymous poster hash: 1cdd1...710

[Anonym bruker]

La henne sove sammen med deg. Gjør ingenting ting. Hun blir fort stor og trekker tilbake til eget rom da.

 

Anonymous poster hash: 7b961...44d

[Anonym bruker]

Selvfølgelig kan hun det så lenge du også sover godt Så god du er som gir henne den tryggheten ❤️

 

Anonymous poster hash: 88b7e...8d1

[Anonym bruker]

Min i 3 klasse sover hos meg etter behov/eget ønske. Er som regel hver dag. ❤

Hvilket barn har tatt skade av trygghet og omsorg..

 

Anonymous poster hash: c428e...1c2

[Anonym bruker]

Har min 3,5 åring enda i min seng og 1,5 åringen i sprinkelseng ved siden av meg. Kommer ikke til å slutte før de ønsker det selv. Han største har eget rom som han kan få bruke om han vil da, men vi begge elsker å sove med hverandre. Jeg elsker det og føler meg så trygg da

 

Anonymous poster hash: 63e6f...6c0

[SourApple]

Jo, la henne få den tryggheten. Det er bare noen få år i løpet av livet hvor det tryggeste man vet er å krype opp i sengen til mamma og pappa. Hun er ute av sengen din innen konfirmasjonsalder uansett  

[LillaGorilla♥♥]

Jeg er av den oppfatning at barn aldri kan få for mye trygghet og nærhet, og at de skal få så mye de trenger, så lenge de trenger det.

[Anonym bruker]

Jenta mi sover sammen med meg og hun er snart fem. Jeg lar hun bestemme selv når hun skal sove på sitt eget rom, men ifølge henne er det lenge til. Hun trenger tryggheten og det skal hun få så lenge hun trenger.

 

Anonymous poster hash: 5a7a3...27a

[Gjest Hercule Poirot]

La barnet sove hos deg. Hun flytter nok ut av senga før konfirmasjonsalderen. Fra spøk til alvor - det gjør da ingenting! La barnet få den tryggheten.

[Anonym bruker]

Har vært gjennom akkurat det samme her. Jenta mi på syv har sovet hos meg i over ett år nå. Ser ingen grunn til å nekte henne det når det betyr så mye for henne. (jeg syns og det er koselig å ha henne der)

 

Anonymous poster hash: 0e627...0b2

[Anonym bruker]

Så lenge det føles koslig for dere begge to, så la henne sove der.

 

Jeg sa til samboeren min her en kveld, at det egentlig er helt ulogisk at vårt lille barn skal sove alene på eget rom (hun gjør det frivillig da altså) samtidig som vi voksne skal sove sammen på felles rom.

Hvor er logikken i det liksom? Når det ikke er snakk om reproduksjon.

 

Når samboeren min er på nattevakt sover jeg og jenta alltid sammen, og begge elsker det! Lenge sov hun mellom oss foreldrene, men da sliter vi voksne med plassen og alle sover dårlig.

Anonymous poster hash: 89c6b...790

[Miamimom]

Jo, det synes jeg hun kan!

[Gjest Antarctica]

Hvis dere begge sover godt, så la det være sånn. Godt med en arm å ligge på.

[Anonym bruker]

Vi har vært gjennom det samme og jenta mi hadde behov for nærhet og trygghet hele døgnet. Hun fikk ligge ved siden av meg og holdt et godt tak i mamman sin før hun sovna i mange måneder. Det var godt for henne - og jeg er ikke i tvil om at det var riktig. Hun sovna trygt og godt og hadde gode netter selv om dagene var tøffe. God medisin!

 

Anonymous poster hash: a53fe...49f