noen som har erfaring med angst hos små barn (ca 3 år)?

[Anonym bruker]

Hvordan arter det seg?

 

Det gjelder et barn som er svært opptatt av hvor alle er til enhver tid (ramser opp alle som ikke er tilstede med 3-4 min mellomrom) og som kan si ting som "xxx er forsvunnet" og "xxxx kommer ikke" fulgt av utrøstelig gråt og nesten panikkartet atferd.

 

Anonymous poster hash: 48352...4ad

[februarprins2013]

min har en type angst som det, min må vite hvor jeg er hele tiden, gråter sårt hvis han ikke ser meg, begynte spesielt etter han mistet oldemoren sin på forsommeren, blir ganske sårt for meg også, og han vil nesten ikke til besteforeldrene sine engang som han elsket før, han er 2 år og 8mnd

Endret 31. oktober 2015 av Blair Waldorf

[Anonym bruker]

Helt normalt i perioder. Det som er skummelt er foreldre som sykeliggjør barnet sitt,og som fokuserer enormt på det slik at barnet får med seg at det ikke er "normalt", og da er spiralen i gang.

 

Anonymous poster hash: e85e0...4d5

[Anonym bruker]

hei!

Har ei jente med separasjonsangst. hun er snart 7 nå da, men har hatt det sånn fra hun var veldig liten. Mye nattskrekk, det ga seg da hun var rundt 4 tror jeg. Hun er som sagt snart 7, og gråter fremdeles når vi leverer på skolen. må ha en lärer hos seg når hun sier hadet. Hun kan også gråte hysterisk om jeg drar på jobb og det er helg, hun er da hjemme med pappa og sösken. da hun var mindre, rundt 3-4 år  gråt hun hysterisk om jeg eller pappan gikk ut med söpla, en kort tur på butikken osv, dette er bedre nå, men förekommer fremdeles. det er samme panikkartet gråt enten det er jeg eller pappan som skal gå. om kvelden når hun legger seg kan hun ikke sove alene, det funker nå at hun har döra helt oppe og lyset på. da har hun også lillebror i samme köyeseng så hun er jo ikke alene. hun gråter fremdeles når hun sier god natt og vil som regel ha den forelder hos seg som ikke er der, selvom den andre da er i rommet ved siden av og legger lillesöster. Ja det er helt håplöst dette. har blitt litt bedre med åra, men hade håpet at hun skulle vokse av seg det litt fortere... vi vurderer å söke hjelp for dette for er redd det skal påvirke henne senere i livet også. men for henne handler det bare om mamma og pappa, ingen andre. så er vel ikke samme sak som for deg, men.

Anonymous poster hash: ec794...931

[Anonym bruker]

Det er helt normalt med separasjonsangst en periode.

Det er ikke normalt at et barn har panikk og angst for alle som ikke er tilstede. Hvis det ikke gir seg bør dere kontakte helsesøster for veiledning.

 

Og til deg med 7-åringen; søk hjelp så raskt som mulig. Det er ikke normalt når hun er så stor og fet har pågått så lenge. Dette påvirker tydeligvis store deler av livet hennes og hemmer henne veldig. Å ikke mestre levering på skolen eller legging i egen seng på eget rom når du er 7 tyder på store vansker. Så ikke vent med å få hjelp!!

Innen kort tid er det snakk om overnatting hos venninner, reise bort på aktiviteter, overnatting med klassen, teltturer, leirskole etc.

 

Anonymous poster hash: 69761...cf2

[Anonym bruker]

Enig med hun over; du som har ei på sju må søke hjelp NÅ!

 

Ei på sju har en helt annen forståelse for det med å være borte/å kommer tilbake, enn ei på tre.

 

Hun trenger hjelp til å takle angsten, som allerede hemmer henne veldig i dagliglivet. Faktisk så hemmer angsten hennes hele familien. Vær så snill å søk hjelp i morgen!

 

Anonymous poster hash: 405d0...896

[Anonym bruker]

Hi her.

 

Jeg er pedagog og barnet er på min avdeling. Skal ha foreldresamtaler snart og føler dette muligens er utenfor mitt kompetanseområde. Men så blir man jo så usikker på om atferden, selv om jeg aldri har vært borti det før, er vanlig nok til å kalles normal?

 

Har hun angst, eller er hun bare veldig vant til å alltid vite hvor alle er?

 

Har snakket litt med foreldrene, men de tar veldig lett på det. (Barnet har vært hjemme med mor til hun var 2,5 og de bor litt øde til så hun har alltid vært med foreldrene.)

 

Jeg føler vel at etter 4 mnd i barnehage burde hun ha slått seg litt mer til ro, men kanskje hun bare trenger mer tid?

 

Det er vanskelig å være bekymret men samtidig være usikker på om bekymringen er ubegrunnet.....

 

Anonymous poster hash: 48352...4ad

[Anonym bruker]

Du kan i alle fall ikke sette diagnosen, så du skal være forsiktig med merkelappene du setter på barnet. Ord skaper virkelighet. Håper virkelig ikke du jobber i vår barnehage

 

Anonymous poster hash: 01e48...aa7

[Anonym bruker]

Enig med hun over; du som har ei på sju må søke hjelp NÅ!

 

Ei på sju har en helt annen forståelse for det med å være borte/å kommer tilbake, enn ei på tre.

 

Hun trenger hjelp til å takle angsten, som allerede hemmer henne veldig i dagliglivet. Faktisk så hemmer angsten hennes hele familien. Vær så snill å søk hjelp i morgen!

 

Anonymous poster hash: 405d0...896

 

hei!

vi har tidligere pratet med både personal i barnehagen og helsesöster, de virker som at de tar ganske lett på det. Derfor gikk vi aldri videre. men dere har nok rett, skal ta kontakt med helsestasjonen igjen. takk for svar

 

hu med 7 åringen

 

 

Anonymous poster hash: ec794...931

[Anonym bruker]

Du kan i alle fall ikke sette diagnosen, så du skal være forsiktig med merkelappene du setter på barnet. Ord skaper virkelighet. Håper virkelig ikke du jobber i vår barnehage

 

Anonymous poster hash: 01e48...aa7

Det er jo nettopp det at jeg ikke kan stille diagnosen som gjør meg usikker og vurderer å bringe på banen personell som kan avgjøre hvilken hjelp hun eventuelt trenger.

 

Høres ut som om du ønsker en barnehage der personalet ikke bryr seg om ungene?

 

 

 

Anonymous poster hash: 48352...4ad