Mann og egen fritid

[Anonym bruker]

Hei

Jeg lurer på hva som er normalt for en nybakt far og være hjemme? Sønnen vår er nå 8 uker.

 

Ukentlig trener samboeren min hockey på hobby basis 2 ganger i uken på kvelden, blir borte ca fra åtte til halv elleve. Han har en jobb som krever at han er på en del nettverksbygging som gjerne innebærer en fotball eller hockey kamp med drikke og byen etterpå. Etter at sønnen vår blei født har han vært ute 8 ganger på byen, 3 ganger har vært kun sosialt med kompiser. Vi har også hund, den er mannen min sitt ansvar siden han fikk den før vi ble ett par og den ikke er så lett og holde i bånd samtidig med vogn, den trekker veldig mye. jeg gjør også alt husarbeidet, men vi prøver så godt vi kan og være med på tur med hunden visst det passer med amming og søvn.

 

Er samboeren min sin timeplan normal? Noen ganger føler jeg at jeg steller og ordner her hjemme slik at samboeren min bare kan fyke ut og gjøre sine egne greier.

 

Anonymous poster hash: 4629a...463

[Anonym bruker]

Det er selvsagt ikke normalt.

Det er viktig at man får ha sine "egne" greier innimellom, men ikke 2-4 ganger i uka.

Når er du utenfor døra på egenhånd?

Husarbeid deler man på.

Det er jo egentlig naturlig at du av og til lufter bikkja, men da må jo han sørge for dressur av den.

 

Det virker som om han mener du har fått barn og ikke dere.

 

MEN så skal det sies at en del menn blir litt skrekkslagne når de får sin første og at de faktisk ikke vet hvordan de skal forholde seg til det. De tror vi damer kan alt om det med spedbarnsstell og er redde for å gjøre noe feil. Å "rømme" slik din gjør, kan være en reaksjon ifht dette. MEN det er jo ikke en voksen manns reaksjon da - det er reaksjonen til en guttunge.

 

 

 

Anonymous poster hash: 29acc...d3b

[Luksusdyret]

Hei

Jeg lurer på hva som er normalt for en nybakt far og være hjemme? Sønnen vår er nå 8 uker.

 

Ukentlig trener samboeren min hockey på hobby basis 2 ganger i uken på kvelden, blir borte ca fra åtte til halv elleve. Han har en jobb som krever at han er på en del nettverksbygging som gjerne innebærer en fotball eller hockey kamp med drikke og byen etterpå. Etter at sønnen vår blei født har han vært ute 8 ganger på byen, 3 ganger har vært kun sosialt med kompiser. Vi har også hund, den er mannen min sitt ansvar siden han fikk den før vi ble ett par og den ikke er så lett og holde i bånd samtidig med vogn, den trekker veldig mye. jeg gjør også alt husarbeidet, men vi prøver så godt vi kan og være med på tur med hunden visst det passer med amming og søvn.

 

Er samboeren min sin timeplan normal? Noen ganger føler jeg at jeg steller og ordner her hjemme slik at samboeren min bare kan fyke ut og gjøre sine egne greier.

 

Anonymous poster hash: 4629a...463

 

 

Er han ute på byen minst en gang i uka? Hva er han, alkoholiker? Ingen VOKSNE menn over 18 år som jeg kjenner, er så ofte på byen, til og med de som er single uten barn. Det er ikke normalt for noen egentlig. Tenk hvor mye penger som går med der, ikke minst! Og husarbeid deler man virkelig på, du er ikke i permisjon for å vaske og rydde etter mannen din, du er i permisjon for å ta vare på baby. Din jobb er derfor de samme timene som han tilbringer på sin jobb, og ikke 24 timer i døgnet som han tror. Mannen trenger kraftig oppstrekk og realitetssjekk, du må stille ultimatum - slutte å oppføre seg som en ungkar, eller bli en.

[Gjest Antarctica]

Samboeren din er en egoistisk guttunge som lever på trestjerners hotell. AT DU GIDDER??!

[Luksusdyret]

Samboeren din er en egoistisk guttunge som lever på trestjerners hotell. AT DU GIDDER??!

 

 

Femstjerners hotell, han får jo gratis eskortetjeneste inkludert

[Anonym bruker]

Jeg lar meg til stadighet bli forundret over hva enkelte aksepterer - selvsagt er ikke dette normalt. Det tror jeg du også vet innerst inne, HI, ellers ville du vel ikke stilt spørsmålet?

 

Ta en prat med mannen din, og du må nok være tydelig mtp dine forventninger til han. Og be om at han er like tydelig tilbake - for han har sikkert en forventning eller to han også

Anonymous poster hash: 4bbd2...722

[Anonym bruker]

Hadde ikke gidda. Punktum.

 

Anonymous poster hash: 49510...954

[Anonym bruker]

Da min mann ble pappa var han som din mann. Var kanskje ikke så mye ute på byen, men brukte mye tid på hobbyen sin og var med kompiser. Jeg var mye alene og mye trist. Spurte gjentatte ganger om han vær så snill kunne være mer hjemme. han så ikke poenget. Til og med på nyttårsaften dro han på fest. Jeg endte opp med å dra på middag til mine foreldre, men måtte hjem ca kl 20 for å legge babyen på fire mnd. Mannen kom full hjem kl 6 den natta. Dette varte i en periode på 8 mnd. Først DA begynte han å være mer hjemme.

 

I ettertid har vi pratet mye om denne tiden. Mannen forklarte at han ikke helt skjønte at vi hadde blitt foreldre. Eller kanskje ikke helt skjønt ansvaret og hvor viktig det var for meg å ha en støttespiller. Forklarer det med at først da babyen ble større gikk dette opp for han. I tillegg fikk han en kontakt med barnet da som var mer forståelig.

 

Nå er barnet 8 år og har to søsken. Å barna mine kunne ikke hatt en bedre far! Han er med de på alt som skjer både i og utenfor hjemmet. Han er trener for største og engasjert å både lekser og fritidsakt. Har sett antydning til samme mønsteret når de to minste har vært babyer. Tror kanskje han synes det er kjedelig/vanskelig å få en kontakt med de når de er så små. Han har byttet bleie ol, men nesten kun fordi han må.

 

Det jeg prøver å si er at jeg tror ikke mannen min skjønner seg på babyer.... Derfor er det lettere for han å (litt ubevisst) gi ansvaret til meg. MEN han er virkelig verdens beste pappa og barna forguder han.

 

Mitt råd er å prate med mannen din og være litt tålmodig. Vi mødre har forberedt oss i ni mnd på å bli foreldre. Hos menn starter kanskje "forberedelsene" når barnet kommer(?)

 

Anonymous poster hash: cb88c...6a8

[Anonym bruker]

Synes anonym ...6a8 svarer bra her og har et poeng. Gi mannen litt tid og ha tålmodighet, snakk med han og vis forståelse. Så er det håp om at det blir veldig bra etterhvert

 

Anonymous poster hash: 1c30c...027

[Gjest Antarctica]

Tror dere virkelig på at menn "ikke skjønner seg på babyer"? Er det noen i det hele tatt som skjønner seg på babyer rett ut av det blå? Det er jo blant de ting man må lære seg. Menn har ofte hunder og tar seg bryet med å skjønne seg på dem, selv om heller ikke de kan snakke. Ingen som syns det er greit at de forsømmer den helt til den lærer seg å kommunisere av seg selv...

[Anonym bruker]

Gi han tid, men krev at han tar det fulle og hele ansvaret over hunden.

 

Anonymous poster hash: 75480...871

[Anonym bruker]

Synes anonym ...6a8 svarer bra her og har et poeng. Gi mannen litt tid og ha tålmodighet, snakk med han og vis forståelse. Så er det håp om at det blir veldig bra etterhvert

 

Anonymous poster hash: 1c30c...027

 

 

Jada, drit i at du akkurat har født, gått gravid med bekkenløsning, kvalme, kanskje enda sliter med sting, såre pupper, så stor mangel på nattesøvn at du nesten blir gal, stakkars MANNEN skal skånes! Mannen som verken har gått gravid, født, ammer eller gjør noe som helst. I tillegg til å ta deg av nyfødt barn skal du være vaskehjelp, kokk og hore for mannen som skal kose seg og gjøre akkurat det han vil og fly rundt med kompiser hele tiden. Ikke noe rart mange menn er utro og forlater familien sin når de lever med slike dørmatter. De mister jo respekt for damene sine som godtar alt og finner seg i alt. Kvinner uten selvtillit er utrolig stakkarslig og lite attraktive.

 

Anonymous poster hash: 2b857...10a

[mamma_bergen]

Synes anonym ...6a8 svarer bra her og har et poeng. Gi mannen litt tid og ha tålmodighet, snakk med han og vis forståelse. Så er det håp om at det blir veldig bra etterhvert

 

Anonymous poster hash: 1c30c...027

Seriøst? Skal mannen få tid,tålmodighet og forståelse? Han har fått barn like mye som mor, og det er nok minst like overveldende for mor! Snakk om å sy puter under armene på en voksen mann som i tillegg har blitt far! Herlighet..Dette hadde aldri vært greit om det var mor som meldte seg ut og trengte tid på å bli vant til den nye situasjonen.

[Anonym bruker]

Menn som har hund kan man fortelle mye om. Slik de behandler hunden sin vil de ofte også behandle sine nærmeste. Har han gitt blaffen i å oppdra hunden, sluntrer han unna å gi hunden nok turer og mental trening, da vil han som regel også gjøre det samme med de damene han er sammen med etter hvert, og overlate alt "kjedelig og ubehagelig" (som babyer) til henne.

 

Du må rett og slett sette ned foten, Hi. Få mannen med på helsestasjonen og familievernkontoret!

Sett opp arbeidsfordeling i hjemmet, bli enig i hva han kan gjøre og ikke gjøre utenfor familien. Om jobben hans krever at han er sosial utenom arbeidstid, da får han kutte ned på hobbyen sin - eller bytte jobb. Nå er han far, han har ansvar for familien, da må han også ta det ansvaret.

 

Helsestasjon og familievernkontor stiller du som absolutt krav, for hvis ikke han også får høre det fra fagpersoner så tror jeg dessverre ikke mannen din kommer til å endre seg. Spør også om et slikt kurs for nybakte foreldre (husker ikke hva det heter i farta).

Anonymous poster hash: 8ddf6...0b5

[Anonym bruker]

 

Synes anonym ...6a8 svarer bra her og har et poeng. Gi mannen litt tid og ha tålmodighet, snakk med han og vis forståelse. Så er det håp om at det blir veldig bra etterhvertAnonymous poster hash: 1c30c...027

  Jada, drit i at du akkurat har født, gått gravid med bekkenløsning, kvalme, kanskje enda sliter med sting, såre pupper, så stor mangel på nattesøvn at du nesten blir gal, stakkars MANNEN skal skånes! Mannen som verken har gått gravid, født, ammer eller gjør noe som helst. I tillegg til å ta deg av nyfødt barn skal du være vaskehjelp, kokk og hore for mannen som skal kose seg og gjøre akkurat det han vil og fly rundt med kompiser hele tiden. Ikke noe rart mange menn er utro og forlater familien sin når de lever med slike dørmatter. De mister jo respekt for damene sine som godtar alt og finner seg i alt. Kvinner uten selvtillit er utrolig stakkarslig og lite attraktive. Anonymous poster hash: 2b857...10a

Når jeg leser slike svar skjønner jeg hvorfor det er så mange skilsmisser.... Det handler ikke om å drite i baby og mor, men å ikke ha oppfattet situasjonen på en måte. Jeg var ingen dørmatte selv om jeg ikke satte ned foten og sa til mannen at han SKULLE holde seg hjemme. For meg handlet det om raushet. Kanskje var overgangen vanskeligere for mannen? Ikke vet jeg. Det jeg vet er at om jeg noen gang skulle ha behov for litt raushet fra mannen, så får jeg det. Vi er heldigvis ikke i et forhold hvor vi er slaver for hverandres forventninger til enhver tid. Det blir vanskelig å leve opp til. Ved å kommunisere tydelig og gi hverandre albuerom klarer vi godt å leve med tre små barn og hverandre.

 

Det går begge veier. Kan ikke kaste mannen på dør selv han ikke gjør alt jeg forventer hele tiden.

 

Anonymous poster hash: cb88c...6a8

[Anonym bruker]

Menn som har hund kan man fortelle mye om. Slik de behandler hunden sin vil de ofte også behandle sine nærmeste. Har han gitt blaffen i å oppdra hunden, sluntrer han unna å gi hunden nok turer og mental trening, da vil han som regel også gjøre det samme med de damene han er sammen med etter hvert, og overlate alt "kjedelig og ubehagelig" (som babyer) til henne. Du må rett og slett sette ned foten, Hi. Få mannen med på helsestasjonen og familievernkontoret!Sett opp arbeidsfordeling i hjemmet, bli enig i hva han kan gjøre og ikke gjøre utenfor familien. Om jobben hans krever at han er sosial utenom arbeidstid, da får han kutte ned på hobbyen sin - eller bytte jobb. Nå er han far, han har ansvar for familien, da må han også ta det ansvaret. Helsestasjon og familievernkontor stiller du som absolutt krav, for hvis ikke han også får høre det fra fagpersoner så tror jeg dessverre ikke mannen din kommer til å endre seg. Spør også om et slikt kurs for nybakte foreldre (husker ikke hva det heter i farta). Anonymous poster hash: 8ddf6...0b5

Og ser forresten ikke hva dette har med selvtillit å gjøre. Du drar noen helt ville konklusjoner ut fra liten info. Mannen min er takknemlig for at jeg takler babytiden bedre enn han. DET er en av tingene han LIKER med meg.

 

Anonymous poster hash: cb88c...6a8

[Anonym bruker]

 

Menn som har hund kan man fortelle mye om. Slik de behandler hunden sin vil de ofte også behandle sine nærmeste. Har han gitt blaffen i å oppdra hunden, sluntrer han unna å gi hunden nok turer og mental trening, da vil han som regel også gjøre det samme med de damene han er sammen med etter hvert, og overlate alt "kjedelig og ubehagelig" (som babyer) til henne. Du må rett og slett sette ned foten, Hi. Få mannen med på helsestasjonen og familievernkontoret!Sett opp arbeidsfordeling i hjemmet, bli enig i hva han kan gjøre og ikke gjøre utenfor familien. Om jobben hans krever at han er sosial utenom arbeidstid, da får han kutte ned på hobbyen sin - eller bytte jobb. Nå er han far, han har ansvar for familien, da må han også ta det ansvaret. Helsestasjon og familievernkontor stiller du som absolutt krav, for hvis ikke han også får høre det fra fagpersoner så tror jeg dessverre ikke mannen din kommer til å endre seg. Spør også om et slikt kurs for nybakte foreldre (husker ikke hva det heter i farta). Anonymous poster hash: 8ddf6...0b5

Og ser forresten ikke hva dette har med selvtillit å gjøre. Du drar noen helt ville konklusjoner ut fra liten info. Mannen min er takknemlig for at jeg takler babytiden bedre enn han. DET er en av tingene han LIKER med meg.

 

Anonymous poster hash: cb88c...6a8

 

 

Det var ikke jeg som nevnte selvtillit, men selvtillit er absolutt en del av bildet her. Jeg svarte Hi, ikke deg. Og Hi gir inntrykk av at det på ingen måte er greit for henne slik mannen hennes holder på. Hun skriver:

"Noen ganger føler jeg at jeg steller og ordner her hjemme slik at samboeren min bare kan fyke ut og gjøre sine egne greier."

Den setningen viser at Hi ikke har det greit med den "ordningen" de har hjemme nå. Hi føler mannen ikke tar hensyn og ikke ønsker å være med familien nok, hun føler seg utnyttet som gjør alt, mens mannen fyker rundt på sine ting.

 

Når man føler at noe ikke er bra i et forhold, så tar man det opp. Hi valgte å spørre her inne først, det viser at hun ikke helt stoler på sine egne følelser om at det mannen nå gjør er for mye. Hadde hun gjort det så ville hun tatt det direkte med mannen. Noe jeg håper Hi gjør uansett.

 

At du og mannen er fornøyd med å ha det slik at han ikke gjør noe i babytiden, at syntes det var greit, det er jo flott om det fungerte og fungerer for begge. Men i His tilfelle fungerer det tydeligvis ikke. Og det er ikke slik at man må holde ut. Du skrev selv at du var mye trist og lei deg - mens mannen var ute og hadde det morsomt med hobbyer og kompiser. Det viser jo at det ikke fungerte bra for deg. Om Hi og mannen vil greie å fikse forholdet, det gjenstår å se. Jeg tror de fleste som gir så blaffen i forholdet og førstefødte barn som regel ikke har den respekten for partneren som er nødvendig for å få et velfungerende fohold. Kan det endres slik det gjorde i deres tilfelle 6a8? Ja, hvis den ene er villig til å tilgi den formen for svik det er, og hvis den som ikke var tilstede innser hva den har gjort og er villig til å endre seg.

 

Men om man fortsetter å finne seg i å gjøre alt hjemme uten at mannen bidrar i familien hverken med ansvarsoppgaver, tid eller omsorg, når man føler at dette ikke er bra og ikke fungerer, føler seg såret... da mener også jeg at det går på selvtillit hos den som da velger å bli uten å gjøre noe med det. Måten du argumenterer på her virker som om du følte deg litt truffet av det den andre anonym, men jeg kan selvfølgelig ta feil. Hva andre mener er ikke viktig, det som er viktig er at du og mannen har kommet gjennom det og har et godt forhold som er bra for dere begge og barna. Din historie er viktig for å vise at det går an tross en dårlig start. Men jeg mener det er viktig å ta opp slikt med partneren, og det minste man bør kunne forvente av en livspartner er at h*n respekterer og viser omtanke for den andre. Det gjorde ikke din mann de første 8 månedene, og det gjør ikke His mann nå. Er det slik at mannen har fått store problemer med å takle den livsendringen det er å få barn, da får han også være ærlig nok og voksen nok til å innrømme det og oppsøke hjelp, bli med på helsestasjonen, ta kurs, få hjelp. Å rømme og gi blaffen i hvordan partneren har det er sjelden en god og varig løsning.

 

Anonymous poster hash: 8ddf6...0b5

[Anonym bruker]

 

 

Synes anonym ...6a8 svarer bra her og har et poeng. Gi mannen litt tid og ha tålmodighet, snakk med han og vis forståelse. Så er det håp om at det blir veldig bra etterhvertAnonymous poster hash: 1c30c...027

  Jada, drit i at du akkurat har født, gått gravid med bekkenløsning, kvalme, kanskje enda sliter med sting, såre pupper, så stor mangel på nattesøvn at du nesten blir gal, stakkars MANNEN skal skånes! Mannen som verken har gått gravid, født, ammer eller gjør noe som helst. I tillegg til å ta deg av nyfødt barn skal du være vaskehjelp, kokk og hore for mannen som skal kose seg og gjøre akkurat det han vil og fly rundt med kompiser hele tiden. Ikke noe rart mange menn er utro og forlater familien sin når de lever med slike dørmatter. De mister jo respekt for damene sine som godtar alt og finner seg i alt. Kvinner uten selvtillit er utrolig stakkarslig og lite attraktive. Anonymous poster hash: 2b857...10a

Når jeg leser slike svar skjønner jeg hvorfor det er så mange skilsmisser.... Det handler ikke om å drite i baby og mor, men å ikke ha oppfattet situasjonen på en måte. Jeg var ingen dørmatte selv om jeg ikke satte ned foten og sa til mannen at han SKULLE holde seg hjemme. For meg handlet det om raushet. Kanskje var overgangen vanskeligere for mannen? Ikke vet jeg. Det jeg vet er at om jeg noen gang skulle ha behov for litt raushet fra mannen, så får jeg det. Vi er heldigvis ikke i et forhold hvor vi er slaver for hverandres forventninger til enhver tid. Det blir vanskelig å leve opp til. Ved å kommunisere tydelig og gi hverandre albuerom klarer vi godt å leve med tre små barn og hverandre.

 

Det går begge veier. Kan ikke kaste mannen på dør selv han ikke gjør alt jeg forventer hele tiden.

 

Anonymous poster hash: cb88c...6a8

 

 

 

Det har ingenting med forventninger å gjøre, men både med ansvar og med at man skal slippe å slite seg ut for en mann som ikke bryr seg. RAUSHET kan man vise når det er noe som gagner partneren. Å fly på byen, sikkert flørte og drikke en gang i uka gagner ikke en familiefar, han gjør det for å rømme fra ansvaret, for en feig jævel. I tillegg henger han alt ansvaret for SIN hund på HI, uten å en gang gidde å dressere hunden slik at hun kan håndtere hund og vogn når hun akkurat har født og ikke er i tipp topp form. BARSELTIDEN er ikke noe tid der kvinner skal oppvarte menn som vil ut og leke ungkar. Det er en tid der kvinne skal komme til hektene igjen etter svangerskap og fødsel. Menn som drar ut hver uke i barseltiden og prioriterer alt annet fremfor familien sin er noen idioter. Og ja, jeg lever heller som skilt enn å danse etter en manns pipe og være hans tjener, mens han er ute og har det morsomt mens jeg sitter med alt det tunge ansvaret hjemme, SÅ kan han komme på banen når det blir morsomt i heimen igjen og den slitsomme babytiden er over. Jeg ønsker ikke å leve med en partner som svikter meg og etterlater meg alene med ansvaret med en gang det blir vanskelig. Hva hvis jeg får kreft og han synes det er vanskelig? Skal han rømme unna da, og jeg skal sitte der alene? Hva hvis jeg mister en arm eller et bein? Stikker han da fordi det er "stor overgang"?

 

Anonymous poster hash: 2b857...10a

[Anonym bruker]

 

Menn som har hund kan man fortelle mye om. Slik de behandler hunden sin vil de ofte også behandle sine nærmeste. Har han gitt blaffen i å oppdra hunden, sluntrer han unna å gi hunden nok turer og mental trening, da vil han som regel også gjøre det samme med de damene han er sammen med etter hvert, og overlate alt "kjedelig og ubehagelig" (som babyer) til henne. Du må rett og slett sette ned foten, Hi. Få mannen med på helsestasjonen og familievernkontoret!Sett opp arbeidsfordeling i hjemmet, bli enig i hva han kan gjøre og ikke gjøre utenfor familien. Om jobben hans krever at han er sosial utenom arbeidstid, da får han kutte ned på hobbyen sin - eller bytte jobb. Nå er han far, han har ansvar for familien, da må han også ta det ansvaret. Helsestasjon og familievernkontor stiller du som absolutt krav, for hvis ikke han også får høre det fra fagpersoner så tror jeg dessverre ikke mannen din kommer til å endre seg. Spør også om et slikt kurs for nybakte foreldre (husker ikke hva det heter i farta). Anonymous poster hash: 8ddf6...0b5

Og ser forresten ikke hva dette har med selvtillit å gjøre. Du drar noen helt ville konklusjoner ut fra liten info. Mannen min er takknemlig for at jeg takler babytiden bedre enn han. DET er en av tingene han LIKER med meg.

 

Anonymous poster hash: cb88c...6a8

 

 

 

Selvfølgelig LIKER han at du skifta bleier, vasket dass og passet unger mens han fløy ute og lekte fri og frank og drev på med de egoistiske hobbyene sine. Hvem liker ikke å bo på gratis hotell med sex og barnepass inkludert?

 

Anonymous poster hash: 2b857...10a

[Englenemine]

Hadde putta bikkja på kennel på ubestemt tid... På hans regning. Til han tok på seg ansvaret. Og herregud er det mannen her som skal få tid til å bli vant til baby? Skjønner ikke greia til visse. Han må ta ansvar og bidra ellers trenger du ikke guttevalpen.

[LillaGorilla♥♥]

Det med byturer, husarbeid og ignorering av bikkja er ille nok, men at du i det hele tatt kan sitte der og finne deg i at mannen bruker så lite tid på sitt eget barn, på å skape bånd til et lite menneske han selv har vært med på å skape, DET forstår ikke jeg.

Mannfolk som prioriterer jobb og kompiser foran sine egne barn er ikke noe jeg synes noe om, iallefall.