Vi nordmenn har skyld i dårlig integrering av utlendinger

[Anonym bruker]

Det virker som de færreste forstår dette. Folk syter og syter om utlendinger og innvandrere. De integreres ikke. De danner klikker av utlendinger og er skumle og farlige. Har dere aldri tenkt på at dere selv er en utrolig stor årsak til at denne segregeringen får fortsette? Veldig få nordmenn prøver å bli kjent med den pakistanske naboen eller den indiske kollegaen. Hvordan skal disse utlendingene klare å bli ordentlige integrert når såpass mange nordmenn skyr dem som ilden og ikke blande seg med dem? 

 

Veldig få tenker forøvrig heller ikke over det livet innvandrerne må gi opp. Alle assistenter i helsevesenet jeg har jobbet med, som er av utenlandsk opprinnelse, har egentlig en lang og solid utdannelse i bunnen. Fra sitt hjemland. Den får de ikke brukt lengre, og ender opp som assistenter eller med pizzasjapper. Tipper ganske få norske direktører hadde vært særlig fornøyd med samme karrierefall om vi var de som måtte flykte... 

Anonymous poster hash: b043d...deb

[Anonym bruker]

Etter at jeg ble kalt russerhore, importbrud, golddigger, utspjåka dumming og lignende bak ryggen av norske naboer og sambygdinger så mistet jeg helt interesse av å bli kjent med dem. Dessverre forventer mange nordmenn av utlendinger skal ASSIMILERES, og ikke integreres. Har flere ganger fått spørsmål om hvorfor jeg lærer mine barn russisk, vi skal vel ikke tilbake dit, så hva er vitsen med å lære språket mitt? Hva var vitsen med å ha tradisjon med Bestefar Frost på nyttårsaften når vi i Norge har julenissen og det burde holde. På DiB fikk jeg høre da jeg var singel alenemor at jeg måtte belage på å ta til takke med en gammel stygg alkoholiker, eller helst være alene for å skåne barna mine, fordi rene pene norske menn var forbeholdt norske kvinner, og vi utenlandske stilte i annen rekke. Da jeg skulle ta abort, den vanskeligste avgjørelsen i hele mitt liv, ble jeg hånet av sykepleieren der som insinuerte at jeg lå med en hel masse folk, og legen insisterte at jeg tok FOREBYGGENDE klamydiamedisin I TILFELLE jeg hadde det. Det faktum at jeg ble gravid på prevensjon med en mann jeg var kjæreste med, men som slo hånden av meg med en gang han fikk vite om graviditeten var visst bevis på at jeg lå rundt.

 

Per dags dato har jeg tre venninner: ei fra Finland, ei fra Island og ei fra Filippinene. Har ingen norske venninner, har forsøkt flere ganger, men er blitt dolket i ryggen. Den ene prøvde for eksempel iherdig å stjele mannen min og slengte dritt om meg til ham slik at han nesten gikk fra meg. To andre spredte rykter om meg på bygda om at mitt yngste barn ikke er mannen sin, og at jeg har lånt masse penger hos flere folk uten å betale dem tilbake (til dags dato har jeg ikke fått en eneste purring på en regning, og jeg har høy lønn og aldri lånt penger fra privatpersoner i hele mitt liv). Et par andre gikk rundt og fortalte at da jeg bodde i Russland så jobbet jeg som luksusprostituert og stripper og pådro meg visst et par leie kjønnssykdommer. Har opplevd flere ganger å invitere folk på kaffe, foreslå at vi skal finne på noe, men de har aldri tid eller lyst.

 

Når det gjelder utdanning så fikk jeg selvfølgelig ikke min musikkutdanning godkjent og måtte i tilfelle begynne om igjen på 1. året, selv om jeg fullførte 3 år på musikkhøyskole i hjemlandet. Valgte da å studere noe helt annet fra scratch.

 

Det eneste positive jeg møter er to plasser: i deler av min svigerfamilie og på jobben. Har fått forfremmelse flere ganger og blir respektert og hørt på av kollegaer og sjefer. Mine svigerforeldre har respekt for min kultur og mitt opphav, smaker gjerne nye retter som jeg lager og insisterer på at jeg skal lære mine barn russisk. Jeg velger derfor å omgås mine tre utenlandske venninner, min mann, foreldre på barnas aktiviteter (som også har respekt for meg og tar meg for den jeg er), kollegaer og svigerfamilien. Folk som ikke vil meg noe bra har jeg kuttet ut.

Anonymous poster hash: 3af69...de4

[Anonym bruker]

Da må du lede an og være den forandringen vi ønsker å se i verden ☺️

 

Anonymous poster hash: 055fd...f9d

[Anonym bruker]

Veldig godt poeng!

 

Anonymous poster hash: 4a30f...434

[Anonym bruker]

Jeg har flere venner som ikke er etnisk norske. Flere av dem er godt integrert og er som nordmenn flest. Dette gjelder i hovedsak iranere som kom på 80-tallet. Jeg kjenner også endel kurdere (fra Irak), og disse er mer religiøse og ikke like mye for likestilling. Og disse klarer jeg rett og slett ikke tilbringe for mye tid med. Afghanere jeg kjenner er enda drøyere og de jeg kjenner fra Somalia kan du få gratis av meg! Folk fra Etiopia/Eritrea har jeg utelukkende godt å si om.

Så ja, jeg har blitt skeptisk mtp hvor kommer fra. Jeg kjenner mange ikke-etnisk norske og har sett dette mønsteret gjennom alle år. Og er det da så merkelig om jeg ikke er så positiv til å bli kjent med

familien fra Somalia oppi gata her?

 

Anonymous poster hash: 44be5...703

[Anonym bruker]

Både Hi og nr. to generaliserer altfor mye.

 

Jeg var av dem som tok kontakt, startet samtaler, prøvde å inkludere. Men så bodde jeg noen år i Oslo. Bodde på østkanten på studenthjem. Der ga jeg opp. Fikk god kontakt med et ektepar som jobbet i gaten, men de opplevde å bli fryst ut av de andre utlendingene som bodde og jobbet der. Hvorfor? Fordi dette ekteparet gjorde en enorm innsats for å lære seg norsk, og forsøkte å få norske venner. Det var så ille at de sparte alle pengene de hadde for å kunne flytte fra Oslo.

Og de andre utlendingene der, de ropte hore etter meg daglig tross at jeg stort sett gikk ganske så tildekket med bukser og skjorter/gensre/ytterjakker med lange ermer og minimale utrigninger om noen. De ropte masse stygge ord, gjorde obskøne bevegelser, ropte hore etter meg og ble sint om jeg da ignorerte dem.

 

Så Hi - det å konkludere slik du gjør, at "vi nordmenn har skyld i dårlig integrering av utlendinger"... det er et utsagn som glemmer et svært så vesentlig poeng. Man kan ikke integrere noen som ikke ønsker å integreres! Begge parter er like ansvarlige for det!

 

Nr. to har hatt masse fæle opplevelser som ikke burde skjedd, heller ikke det jeg opplevde de årene jeg studerte i Oslo burde skjedd. Det betyr imidlertid ikke at hverken hun eller jeg sitter på den hele sannheten.

 

Faktum - noen gjør masse for å interere utlendinger i lokalsamfunnet, andre gjør lite, ingenting eller motarbeider integrering.

Faktum - noen ønsker overhodet ikke å integreres, og noen av disse motarbeider at andre skal integreres, andre jobber målrettet og positivt for å bli integrert best mulig.

 

Generalisering er en uting!

Anonymous poster hash: fe274...5c6

[Anonym bruker]

 

Både Hi og nr. to generaliserer altfor mye.

 

Jeg var av dem som tok kontakt, startet samtaler, prøvde å inkludere. Men så bodde jeg noen år i Oslo. Bodde på østkanten på studenthjem. Der ga jeg opp. Fikk god kontakt med et ektepar som jobbet i gaten, men de opplevde å bli fryst ut av de andre utlendingene som bodde og jobbet der. Hvorfor? Fordi dette ekteparet gjorde en enorm innsats for å lære seg norsk, og forsøkte å få norske venner. Det var så ille at de sparte alle pengene de hadde for å kunne flytte fra Oslo.

Og de andre utlendingene der, de ropte hore etter meg daglig tross at jeg stort sett gikk ganske så tildekket med bukser og skjorter/gensre/ytterjakker med lange ermer og minimale utrigninger om noen. De ropte masse stygge ord, gjorde obskøne bevegelser, ropte hore etter meg og ble sint om jeg da ignorerte dem.

 

Så Hi - det å konkludere slik du gjør, at "vi nordmenn har skyld i dårlig integrering av utlendinger"... det er et utsagn som glemmer et svært så vesentlig poeng. Man kan ikke integrere noen som ikke ønsker å integreres! Begge parter er like ansvarlige for det!

 

Nr. to har hatt masse fæle opplevelser som ikke burde skjedd, heller ikke det jeg opplevde de årene jeg studerte i Oslo burde skjedd. Det betyr imidlertid ikke at hverken hun eller jeg sitter på den hele sannheten.

 

Faktum - noen gjør masse for å interere utlendinger i lokalsamfunnet, andre gjør lite, ingenting eller motarbeider integrering.

Faktum - noen ønsker overhodet ikke å integreres, og noen av disse motarbeider at andre skal integreres, andre jobber målrettet og positivt for å bli integrert best mulig.

 

Generalisering er en uting!

 

Anonymous poster hash: fe274...5c6

Jeg er enig i nesten alt du skriver, bortsett fra generalisering. Det er helt naturlig for mennesker å gjøre dette. Har man hele livet vært sammen med menn som har vært utro mot deg, så er det lett å si at ikke alle menn er utro. Det er likevel den personlige erfaringen den bedratte sitter igjen med. Og når hun igjen åpner hjertet sitt for en mann, og han også er utro.. Hun får bekreftet sine tanker og fordommer hun har bygd opp rundt menn, og hun generaliserer menn til at "alle menn er utro". Selv om jeg kjenner mange menn som aldri har vært utro, så hjelper ikke det hennes personlige erfaringer. Selvsagt burde ikke den bedratte generalisere menn, men det er likevel helt naturlig at hun tenker som hun gjør.

 

Kanskje en dårlig parallell, men du forstår hva jeg mener.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 44be5...703

[Anonym bruker]

 

Både Hi og nr. to generaliserer altfor mye.

 

Jeg var av dem som tok kontakt, startet samtaler, prøvde å inkludere. Men så bodde jeg noen år i Oslo. Bodde på østkanten på studenthjem. Der ga jeg opp. Fikk god kontakt med et ektepar som jobbet i gaten, men de opplevde å bli fryst ut av de andre utlendingene som bodde og jobbet der. Hvorfor? Fordi dette ekteparet gjorde en enorm innsats for å lære seg norsk, og forsøkte å få norske venner. Det var så ille at de sparte alle pengene de hadde for å kunne flytte fra Oslo.

Og de andre utlendingene der, de ropte hore etter meg daglig tross at jeg stort sett gikk ganske så tildekket med bukser og skjorter/gensre/ytterjakker med lange ermer og minimale utrigninger om noen. De ropte masse stygge ord, gjorde obskøne bevegelser, ropte hore etter meg og ble sint om jeg da ignorerte dem.

 

Så Hi - det å konkludere slik du gjør, at "vi nordmenn har skyld i dårlig integrering av utlendinger"... det er et utsagn som glemmer et svært så vesentlig poeng. Man kan ikke integrere noen som ikke ønsker å integreres! Begge parter er like ansvarlige for det!

 

Nr. to har hatt masse fæle opplevelser som ikke burde skjedd, heller ikke det jeg opplevde de årene jeg studerte i Oslo burde skjedd. Det betyr imidlertid ikke at hverken hun eller jeg sitter på den hele sannheten.

 

Faktum - noen gjør masse for å interere utlendinger i lokalsamfunnet, andre gjør lite, ingenting eller motarbeider integrering.

Faktum - noen ønsker overhodet ikke å integreres, og noen av disse motarbeider at andre skal integreres, andre jobber målrettet og positivt for å bli integrert best mulig.

 

Generalisering er en uting!

 

Anonymous poster hash: fe274...5c6

Jeg er enig i nesten alt du skriver, bortsett fra generalisering. Det er helt naturlig for mennesker å gjøre dette. Har man hele livet vært sammen med menn som har vært utro mot deg, så er det lett å si at ikke alle menn er utro. Det er likevel den personlige erfaringen den bedratte sitter igjen med. Og når hun igjen åpner hjertet sitt for en mann, og han også er utro.. Hun får bekreftet sine tanker og fordommer hun har bygd opp rundt menn, og hun generaliserer menn til at "alle menn er utro". Selv om jeg kjenner mange menn som aldri har vært utro, så hjelper ikke det hennes personlige erfaringer. Selvsagt burde ikke den bedratte generalisere menn, men det er likevel helt naturlig at hun tenker som hun gjør.

 

Kanskje en dårlig parallell, men du forstår hva jeg mener.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 44be5...703

 

 

Jeg mener likevel at generalisering er en uting. Det viser at man setter grupper opp mot hverandre uten evne til å se enkeltpersoner i gruppen.

 

Ja, det kan være forståelig at noen føler som de gjør. Men man trenger ikke generalisere selv om man har hatt bare en type erfaring med noen få.

 

Jeg er enig i at de fleste sikkert generaliserer innimellom. Jeg gjør det sikkert også innimellom, men jeg er bevisst at jeg ikke vil generalisere. Når det kommer til slike saker som vi snakker om her så er det et valg man tar. Man velger å ignorere det man vet er at faktum (at ikke "alle" i en gruppe er slik eller slik), og velger å gå etter egne følelser og erfaringer i stedenfor. Da skaper man uproduktiv polarisering, setter grupper opp mot hverandre og forsterker avstander og motvilje.

 

Anonymous poster hash: fe274...5c6

[Anonym bruker]

 

 

Både Hi og nr. to generaliserer altfor mye.

 

Jeg var av dem som tok kontakt, startet samtaler, prøvde å inkludere. Men så bodde jeg noen år i Oslo. Bodde på østkanten på studenthjem. Der ga jeg opp. Fikk god kontakt med et ektepar som jobbet i gaten, men de opplevde å bli fryst ut av de andre utlendingene som bodde og jobbet der. Hvorfor? Fordi dette ekteparet gjorde en enorm innsats for å lære seg norsk, og forsøkte å få norske venner. Det var så ille at de sparte alle pengene de hadde for å kunne flytte fra Oslo.

Og de andre utlendingene der, de ropte hore etter meg daglig tross at jeg stort sett gikk ganske så tildekket med bukser og skjorter/gensre/ytterjakker med lange ermer og minimale utrigninger om noen. De ropte masse stygge ord, gjorde obskøne bevegelser, ropte hore etter meg og ble sint om jeg da ignorerte dem.

 

Så Hi - det å konkludere slik du gjør, at "vi nordmenn har skyld i dårlig integrering av utlendinger"... det er et utsagn som glemmer et svært så vesentlig poeng. Man kan ikke integrere noen som ikke ønsker å integreres! Begge parter er like ansvarlige for det!

 

Nr. to har hatt masse fæle opplevelser som ikke burde skjedd, heller ikke det jeg opplevde de årene jeg studerte i Oslo burde skjedd. Det betyr imidlertid ikke at hverken hun eller jeg sitter på den hele sannheten.

 

Faktum - noen gjør masse for å interere utlendinger i lokalsamfunnet, andre gjør lite, ingenting eller motarbeider integrering.

Faktum - noen ønsker overhodet ikke å integreres, og noen av disse motarbeider at andre skal integreres, andre jobber målrettet og positivt for å bli integrert best mulig.

 

Generalisering er en uting!

 

Anonymous poster hash: fe274...5c6

Jeg er enig i nesten alt du skriver, bortsett fra generalisering. Det er helt naturlig for mennesker å gjøre dette. Har man hele livet vært sammen med menn som har vært utro mot deg, så er det lett å si at ikke alle menn er utro. Det er likevel den personlige erfaringen den bedratte sitter igjen med. Og når hun igjen åpner hjertet sitt for en mann, og han også er utro.. Hun får bekreftet sine tanker og fordommer hun har bygd opp rundt menn, og hun generaliserer menn til at "alle menn er utro". Selv om jeg kjenner mange menn som aldri har vært utro, så hjelper ikke det hennes personlige erfaringer. Selvsagt burde ikke den bedratte generalisere menn, men det er likevel helt naturlig at hun tenker som hun gjør.

 

Kanskje en dårlig parallell, men du forstår hva jeg mener.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 44be5...703

 

 

Jeg mener likevel at generalisering er en uting. Det viser at man setter grupper opp mot hverandre uten evne til å se enkeltpersoner i gruppen.

 

Ja, det kan være forståelig at noen føler som de gjør. Men man trenger ikke generalisere selv om man har hatt bare en type erfaring med noen få.

 

Jeg er enig i at de fleste sikkert generaliserer innimellom. Jeg gjør det sikkert også innimellom, men jeg er bevisst at jeg ikke vil generalisere. Når det kommer til slike saker som vi snakker om her så er det et valg man tar. Man velger å ignorere det man vet er at faktum (at ikke "alle" i en gruppe er slik eller slik), og velger å gå etter egne følelser og erfaringer i stedenfor. Da skaper man uproduktiv polarisering, setter grupper opp mot hverandre og forsterker avstander og motvilje.

 

Anonymous poster hash: fe274...5c6

 

 

 

Men jeg generaliserer jo egentlig ikke. Jeg sier jo at på jobben blir jeg tatt imot med respekt. Det samme hos svigers og på barnas aktiviteter. Ellers på bygda har jeg opplevd mye negativt. Mangel på venner skyldes det at både foreldrene på barnas aktiviteter og kollegaer har egne familier, vennekretser, aktiviteter og egentlig verken tid eller rom for flere nære venner. Og jeg tør ikke bli venner med de andre etter det jeg har opplevd. Veldig ensom tilværelse.

 

Anonymous poster hash: 3af69...de4

[Merdee]

 

Etter at jeg ble kalt russerhore, importbrud, golddigger, utspjåka dumming og lignende bak ryggen av norske naboer og sambygdinger så mistet jeg helt interesse av å bli kjent med dem. Dessverre forventer mange nordmenn av utlendinger skal ASSIMILERES, og ikke integreres. Har flere ganger fått spørsmål om hvorfor jeg lærer mine barn russisk, vi skal vel ikke tilbake dit, så hva er vitsen med å lære språket mitt? Hva var vitsen med å ha tradisjon med Bestefar Frost på nyttårsaften når vi i Norge har julenissen og det burde holde. På DiB fikk jeg høre da jeg var singel alenemor at jeg måtte belage på å ta til takke med en gammel stygg alkoholiker, eller helst være alene for å skåne barna mine, fordi rene pene norske menn var forbeholdt norske kvinner, og vi utenlandske stilte i annen rekke. Da jeg skulle ta abort, den vanskeligste avgjørelsen i hele mitt liv, ble jeg hånet av sykepleieren der som insinuerte at jeg lå med en hel masse folk, og legen insisterte at jeg tok FOREBYGGENDE klamydiamedisin I TILFELLE jeg hadde det. Det faktum at jeg ble gravid på prevensjon med en mann jeg var kjæreste med, men som slo hånden av meg med en gang han fikk vite om graviditeten var visst bevis på at jeg lå rundt.

 

Per dags dato har jeg tre venninner: ei fra Finland, ei fra Island og ei fra Filippinene. Har ingen norske venninner, har forsøkt flere ganger, men er blitt dolket i ryggen. Den ene prøvde for eksempel iherdig å stjele mannen min og slengte dritt om meg til ham slik at han nesten gikk fra meg. To andre spredte rykter om meg på bygda om at mitt yngste barn ikke er mannen sin, og at jeg har lånt masse penger hos flere folk uten å betale dem tilbake (til dags dato har jeg ikke fått en eneste purring på en regning, og jeg har høy lønn og aldri lånt penger fra privatpersoner i hele mitt liv). Et par andre gikk rundt og fortalte at da jeg bodde i Russland så jobbet jeg som luksusprostituert og stripper og pådro meg visst et par leie kjønnssykdommer. Har opplevd flere ganger å invitere folk på kaffe, foreslå at vi skal finne på noe, men de har aldri tid eller lyst.

 

Når det gjelder utdanning så fikk jeg selvfølgelig ikke min musikkutdanning godkjent og måtte i tilfelle begynne om igjen på 1. året, selv om jeg fullførte 3 år på musikkhøyskole i hjemlandet. Valgte da å studere noe helt annet fra scratch.

 

Det eneste positive jeg møter er to plasser: i deler av min svigerfamilie og på jobben. Har fått forfremmelse flere ganger og blir respektert og hørt på av kollegaer og sjefer. Mine svigerforeldre har respekt for min kultur og mitt opphav, smaker gjerne nye retter som jeg lager og insisterer på at jeg skal lære mine barn russisk. Jeg velger derfor å omgås mine tre utenlandske venninner, min mann, foreldre på barnas aktiviteter (som også har respekt for meg og tar meg for den jeg er), kollegaer og svigerfamilien. Folk som ikke vil meg noe bra har jeg kuttet ut.

 

Anonymous poster hash: 3af69...de4

 

 

Herregud, du har ikke hatt det lett i møte med fordommer og bygdesladder :/.

En god klem til deg!

Endret 28. oktober 2015 av Virginia!

[Anonym bruker]

Bygde-Norge kan vel være knallhardt for mange, også etnisk norske. Bor selv i by jeg, men har hørt flere ganger at innflyttere i en bygd kan ha vansker for å slippe inn i varmen.

I en by med flere mennesker er det nok lettere, med et større mangfold av mennesker. Klart vil det alltid være noen som ikke er interessert i kontakt, eller til og med aktivt fryser ut, men der vil også være de som står med åpne armer og åpne sinn.

 

Selv er jeg vokst opp i et multikulturelt byggefelt, og jeg elsket å besøke naboen fra Makedonia, smake på maten, og plukke opp små ord her og der ("Jalla jalla" var et favorittuttrykk, som betyr "skyndt deg"). Lærte bl.a. å telle til ti på spansk av naboene fra Chile. 

 

Det var en ganske fin barndom altså, og jeg skulle ikke tro at jeg ville oppleve så motstridende følelser som jeg gjør av innvandringen idag. Kanskje er det at det er i et slikt stort omfang som gjør at jeg ikke er komfortabel med det og har piggene ute. Det hjelper heller ikke at en gruppe unggutter fra ca 6 års alder til 15 års alder sto på gaten og ropte hore etter meg i byen en sommersdag. Med slike holdninger på barn og ungdom, kan man jo lure på hva som er å hente i det og lignende hjem. Samt at det idag virker som det kun er barna som lærer seg norsk fordi de må på skole, foreldrene gidder ikke lære seg norsk og deltar ikke i det norske samfunn. 

 

Prøver å tenke tilbake til hvor fint vi hadde det i barndommen, og at det var utlendingene som var de beste naboene, og som jeg har holdt en viss kontakt med selv etter at vi flyttet derfra, men alikevel hjelper det lite på bekymringene mine.

Og kanskje er det noe i bekymringene, når man ser noen av disse fra f.eks Iran og Pakistan som kom til Norge på 80-tallet som også ytrer bekymring for at Norge tilrettelegger for mye for muslimene, og krever for lite av dem i retur. Det er ikke muslimene som må rette seg etter landet de kommer til, det er vi som retter oss etter dem, og det er det som blir feil. Det sier selv de som kom for 30 år siden. Og da er det liksom noe i det føler jeg.

 

Og denne frykten vil nok hindre meg i å være et menneske som iallefall tar det første steget mot kontakt med (muslimske) innvandrere idag. Blir jeg oppsøkt så kan nok det gå bra, jeg har ikke hjerte til å aktivt avvise. Men å være passiv ellers uten initiativ fra motsatt part, ja det kan nok jeg være skyldig i.

 

Dette ble kanskje litt rotete, men poenget er vel der et sted... 

Anonymous poster hash: 2ffa3...ea9

[Anonym bruker]

 

Etter at jeg ble kalt russerhore, importbrud, golddigger, utspjåka dumming og lignende bak ryggen av norske naboer og sambygdinger så mistet jeg helt interesse av å bli kjent med dem. Dessverre forventer mange nordmenn av utlendinger skal ASSIMILERES, og ikke integreres. Har flere ganger fått spørsmål om hvorfor jeg lærer mine barn russisk, vi skal vel ikke tilbake dit, så hva er vitsen med å lære språket mitt? Hva var vitsen med å ha tradisjon med Bestefar Frost på nyttårsaften når vi i Norge har julenissen og det burde holde. På DiB fikk jeg høre da jeg var singel alenemor at jeg måtte belage på å ta til takke med en gammel stygg alkoholiker, eller helst være alene for å skåne barna mine, fordi rene pene norske menn var forbeholdt norske kvinner, og vi utenlandske stilte i annen rekke. Da jeg skulle ta abort, den vanskeligste avgjørelsen i hele mitt liv, ble jeg hånet av sykepleieren der som insinuerte at jeg lå med en hel masse folk, og legen insisterte at jeg tok FOREBYGGENDE klamydiamedisin I TILFELLE jeg hadde det. Det faktum at jeg ble gravid på prevensjon med en mann jeg var kjæreste med, men som slo hånden av meg med en gang han fikk vite om graviditeten var visst bevis på at jeg lå rundt.

 

Per dags dato har jeg tre venninner: ei fra Finland, ei fra Island og ei fra Filippinene. Har ingen norske venninner, har forsøkt flere ganger, men er blitt dolket i ryggen. Den ene prøvde for eksempel iherdig å stjele mannen min og slengte dritt om meg til ham slik at han nesten gikk fra meg. To andre spredte rykter om meg på bygda om at mitt yngste barn ikke er mannen sin, og at jeg har lånt masse penger hos flere folk uten å betale dem tilbake (til dags dato har jeg ikke fått en eneste purring på en regning, og jeg har høy lønn og aldri lånt penger fra privatpersoner i hele mitt liv). Et par andre gikk rundt og fortalte at da jeg bodde i Russland så jobbet jeg som luksusprostituert og stripper og pådro meg visst et par leie kjønnssykdommer. Har opplevd flere ganger å invitere folk på kaffe, foreslå at vi skal finne på noe, men de har aldri tid eller lyst.

 

Når det gjelder utdanning så fikk jeg selvfølgelig ikke min musikkutdanning godkjent og måtte i tilfelle begynne om igjen på 1. året, selv om jeg fullførte 3 år på musikkhøyskole i hjemlandet. Valgte da å studere noe helt annet fra scratch.

 

Det eneste positive jeg møter er to plasser: i deler av min svigerfamilie og på jobben. Har fått forfremmelse flere ganger og blir respektert og hørt på av kollegaer og sjefer. Mine svigerforeldre har respekt for min kultur og mitt opphav, smaker gjerne nye retter som jeg lager og insisterer på at jeg skal lære mine barn russisk. Jeg velger derfor å omgås mine tre utenlandske venninner, min mann, foreldre på barnas aktiviteter (som også har respekt for meg og tar meg for den jeg er), kollegaer og svigerfamilien. Folk som ikke vil meg noe bra har jeg kuttet ut.

 

Anonymous poster hash: 3af69...de4

 

Dette er et fryktelig eksempel på hvordan mange nordmenn har nisselua tredd så langt ned over ørene at de ser på alt nytt og annerledes som skummelt. Dette er bygde-Norge på sitt verste (antar at du ikke bor i en by), og burde vært straffbart!

 

Jeg oppfordrer alle bygdefolk her inne til å kommentere, og forhåpentligvis si at det ikke er sånn alle steder litt utenfor allfarvei.

 

Anonymous poster hash: 66866...487

[Anonym bruker]

 

Etter at jeg ble kalt russerhore, importbrud, golddigger, utspjåka dumming og lignende bak ryggen av norske naboer og sambygdinger så mistet jeg helt interesse av å bli kjent med dem. Dessverre forventer mange nordmenn av utlendinger skal ASSIMILERES, og ikke integreres. Har flere ganger fått spørsmål om hvorfor jeg lærer mine barn russisk, vi skal vel ikke tilbake dit, så hva er vitsen med å lære språket mitt? Hva var vitsen med å ha tradisjon med Bestefar Frost på nyttårsaften når vi i Norge har julenissen og det burde holde. På DiB fikk jeg høre da jeg var singel alenemor at jeg måtte belage på å ta til takke med en gammel stygg alkoholiker, eller helst være alene for å skåne barna mine, fordi rene pene norske menn var forbeholdt norske kvinner, og vi utenlandske stilte i annen rekke. Da jeg skulle ta abort, den vanskeligste avgjørelsen i hele mitt liv, ble jeg hånet av sykepleieren der som insinuerte at jeg lå med en hel masse folk, og legen insisterte at jeg tok FOREBYGGENDE klamydiamedisin I TILFELLE jeg hadde det. Det faktum at jeg ble gravid på prevensjon med en mann jeg var kjæreste med, men som slo hånden av meg med en gang han fikk vite om graviditeten var visst bevis på at jeg lå rundt.

 

Per dags dato har jeg tre venninner: ei fra Finland, ei fra Island og ei fra Filippinene. Har ingen norske venninner, har forsøkt flere ganger, men er blitt dolket i ryggen. Den ene prøvde for eksempel iherdig å stjele mannen min og slengte dritt om meg til ham slik at han nesten gikk fra meg. To andre spredte rykter om meg på bygda om at mitt yngste barn ikke er mannen sin, og at jeg har lånt masse penger hos flere folk uten å betale dem tilbake (til dags dato har jeg ikke fått en eneste purring på en regning, og jeg har høy lønn og aldri lånt penger fra privatpersoner i hele mitt liv). Et par andre gikk rundt og fortalte at da jeg bodde i Russland så jobbet jeg som luksusprostituert og stripper og pådro meg visst et par leie kjønnssykdommer. Har opplevd flere ganger å invitere folk på kaffe, foreslå at vi skal finne på noe, men de har aldri tid eller lyst.

 

Når det gjelder utdanning så fikk jeg selvfølgelig ikke min musikkutdanning godkjent og måtte i tilfelle begynne om igjen på 1. året, selv om jeg fullførte 3 år på musikkhøyskole i hjemlandet. Valgte da å studere noe helt annet fra scratch.

 

Det eneste positive jeg møter er to plasser: i deler av min svigerfamilie og på jobben. Har fått forfremmelse flere ganger og blir respektert og hørt på av kollegaer og sjefer. Mine svigerforeldre har respekt for min kultur og mitt opphav, smaker gjerne nye retter som jeg lager og insisterer på at jeg skal lære mine barn russisk. Jeg velger derfor å omgås mine tre utenlandske venninner, min mann, foreldre på barnas aktiviteter (som også har respekt for meg og tar meg for den jeg er), kollegaer og svigerfamilien. Folk som ikke vil meg noe bra har jeg kuttet ut.

 

Anonymous poster hash: 3af69...de4

 

😱😱 Fra dypet av mitt hjerte beklager jeg veldih at du har opplevd så mye dårlig oppførsel. Blir helt flau jeg.

 

Min første tanke er at du ikke bare (åpenbart) er dyktig faglig, og også vakker og suksessfull på andre områder, og ar du derfor er blitt utsatt for et særdeles sjalu og misunnelig bygdedyr. Det er rett og slett forkastelig.

 

Anonymous poster hash: 8a079...3d0

[Anonym bruker]

Har knappest tid til mine nærmeste venner og familie, så ser ikke helt hvordan jeg skal få tid til " nye" venner. Dette gjelder norske som flytter til nye steder også, ikke lett og bli kjent med folk eller komme inni gjenger. Da må en stå på veldig mye selv, men det er fortsatt ikke enkelt .

Og det er mye som må stemne før en trivast i selskap med hverandre. Kjemi, barna , ikke minst barna, går barna bra sammen med barn så blir det ofte til du invitere dem, finner på ting sammen. Og når hverdag og helg går til barn og deres aktiviteter , så blir det til at jeg prioriterer mine næraste venner vist jeg skulle ha noe " fritid". Vennekretsen våres er kraftig redusert etter vi fikk barn, for vi har ikke tid og pleie forholdet med så mange, nå står vi igjen med de nære, som vi nødvendigvis ikke er mye sammen med, men som mann trenger en gang i blandt, og dette er gjensidig . Ingen blir fornærmet om vi ikke har treffest på x antall uker, for vi er alle like opptatt med barn,hus , hjem og jobb.

Ja jeg kan være hyggelig og grei med nye mennesker ( norske som utenlandske ) men jeg føler det ikke er " plass" til flere .

 

Anonymous poster hash: 1bae0...3bd

[Blomstogbier]

Snakk for deg selv..

[Merdee]

 

 

Både Hi og nr. to generaliserer altfor mye.

 

Jeg var av dem som tok kontakt, startet samtaler, prøvde å inkludere. Men så bodde jeg noen år i Oslo. Bodde på østkanten på studenthjem. Der ga jeg opp. Fikk god kontakt med et ektepar som jobbet i gaten, men de opplevde å bli fryst ut av de andre utlendingene som bodde og jobbet der. Hvorfor? Fordi dette ekteparet gjorde en enorm innsats for å lære seg norsk, og forsøkte å få norske venner. Det var så ille at de sparte alle pengene de hadde for å kunne flytte fra Oslo.

Og de andre utlendingene der, de ropte hore etter meg daglig tross at jeg stort sett gikk ganske så tildekket med bukser og skjorter/gensre/ytterjakker med lange ermer og minimale utrigninger om noen. De ropte masse stygge ord, gjorde obskøne bevegelser, ropte hore etter meg og ble sint om jeg da ignorerte dem.

 

Så Hi - det å konkludere slik du gjør, at "vi nordmenn har skyld i dårlig integrering av utlendinger"... det er et utsagn som glemmer et svært så vesentlig poeng. Man kan ikke integrere noen som ikke ønsker å integreres! Begge parter er like ansvarlige for det!

 

Nr. to har hatt masse fæle opplevelser som ikke burde skjedd, heller ikke det jeg opplevde de årene jeg studerte i Oslo burde skjedd. Det betyr imidlertid ikke at hverken hun eller jeg sitter på den hele sannheten.

 

Faktum - noen gjør masse for å interere utlendinger i lokalsamfunnet, andre gjør lite, ingenting eller motarbeider integrering.

Faktum - noen ønsker overhodet ikke å integreres, og noen av disse motarbeider at andre skal integreres, andre jobber målrettet og positivt for å bli integrert best mulig.

 

Generalisering er en uting!

 

Anonymous poster hash: fe274...5c6

Jeg er enig i nesten alt du skriver, bortsett fra generalisering. Det er helt naturlig for mennesker å gjøre dette. Har man hele livet vært sammen med menn som har vært utro mot deg, så er det lett å si at ikke alle menn er utro. Det er likevel den personlige erfaringen den bedratte sitter igjen med. Og når hun igjen åpner hjertet sitt for en mann, og han også er utro.. Hun får bekreftet sine tanker og fordommer hun har bygd opp rundt menn, og hun generaliserer menn til at "alle menn er utro". Selv om jeg kjenner mange menn som aldri har vært utro, så hjelper ikke det hennes personlige erfaringer. Selvsagt burde ikke den bedratte generalisere menn, men det er likevel helt naturlig at hun tenker som hun gjør.

 

Kanskje en dårlig parallell, men du forstår hva jeg mener.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 44be5...703

 

 

Jeg mener likevel at generalisering er en uting. Det viser at man setter grupper opp mot hverandre uten evne til å se enkeltpersoner i gruppen.

 

Ja, det kan være forståelig at noen føler som de gjør. Men man trenger ikke generalisere selv om man har hatt bare en type erfaring med noen få.

 

Jeg er enig i at de fleste sikkert generaliserer innimellom. Jeg gjør det sikkert også innimellom, men jeg er bevisst at jeg ikke vil generalisere. Når det kommer til slike saker som vi snakker om her så er det et valg man tar. Man velger å ignorere det man vet er at faktum (at ikke "alle" i en gruppe er slik eller slik), og velger å gå etter egne følelser og erfaringer i stedenfor. Da skaper man uproduktiv polarisering, setter grupper opp mot hverandre og forsterker avstander og motvilje.

 

Anonymous poster hash: fe274...5c6

 

 

Ikke at det nødvendigvis alltid er noe galt med å generalisere så fremt man har i bakhodet at statistisk signifikans på overordnet nivå aldri vil gjelde absolutt alle medlemmer av en gruppe, men her er det faktisk du som ikke skjønner definisjonen på generalisering.

 

Hadde HI ment at hennes erfaringer var gyldige for alle mennesker eller en stor gruppe, så hadde hun gjort en ugyldig generalisering.

Men nå er det faktisk slik at bestemte oppfatninger og ukultur kan etablere seg i mindre miljøer, og HI nevner i den forbindelse dårlige erfaringer hun har hatt i sitt lokalmiljøhar støtt på i sine omgivelser, som svært forståelig har gjort henne skeptisk til mange i sine omgivelser. Hun trekker derimot ingen konklusjoner om at hennes nærmiljø er representativt for hvordan "folk flest" er.

Endret 29. oktober 2015 av Virginia!