Bør jeg prøve å bli gravid eller vente?

[Anonym bruker]

Skriver dette innlegget her også, siden dette forumet er så aktivt (litt langt)

 

Hei, jeg og min samboer har kjent hverandre i 4 år, vært kjærester i snart 2 år og samboere i 1,5 år.

 

Jeg har fra før en sønn på 7 år.

 

Tidlig i 2011 hadde jeg enda en fødsel, med min tidligere samboer, far til min sønn på 7 år, men barnet mitt døde i den fødselen, han hadde vært 4,5 år nå. Jeg har sagt at jeg aldri vil ha fler barn pga var traumatisk å se barne mitt bli født død (samt jeg lå med intravensøt antibiotiak i begge hender i fler dager, og var kjempedårlig, nær døden selv, sepsis og fler ting). Dette var en uheldig infeksjon jeg fikk, og sjansen for at det skjer igjen er omtrent ikke tilstede sa lege og jordmor, sykdommen jeg og barnet mitt fikk er altså ikke genetisk, men var veldig uflaks. Etter dette har jeg hatt angst av tanken på å bli gravid, og har vurdert å sterilisere meg. Gynokolgen sa jeg var for ung til å sterilisere meg (jeg var 22 år, ble 23 år senere det året, aldersgrensen er 25 år), og hun kunne ikke, pga alderen min, sterilisere meg, men ga meg ppiller.

 

Nå har jeg slitt med migreneanfall, legen seponerte/fjernet  ppillene mine, siden dette kan trigge migreneanfall. Jeg har nå derfor vært en mnd uten prevensjon (samboeren min vet om det) og jeg hadde, med min samboer, ubeskyttet sex. vi har hatt ubeskyttet sex. Jeg skal neste uke, etter planen, sette inn spiral. I dag hadde jeg IKM og tok graviditetstest.  Pga en forferdelig og farlig opplevelse ved sist graviditet, var jeg svært angstfull og redd for en positiv test, men  testen idag viste heldigvis negativ. Jeg trodde jeg skulle strutte av lykke, men jeg ble faktisk litt skuffet?

 

Jeg har en utdanning, fast og sikker 100% stilling, jeg får mellom 35.000-40.000 utbetalt  i mnd. Min samboer studerer, han er ferdig med utdanning i juni og har en startlønn på 800.000 i året, så økonomisk så skal vi klare oss ok. 

 

Samboeren min sier han er ikke klar for barn enda, men ønsker seg det i fremtiden og han sier han respekterer om jeg ikke vil ha fler barn, men at han håper jeg forandrer mening om noen år. Men nå så ble jeg altså skuffet over negativ test og jeg tenker at jeg faktisk har lyst på fler barn!

 

Vi har stasjonsvogn og leier leilighet, men når han får fast jobb skal vi søke om lån og kjøpe vår egen leilighet, altså neste sommer/høst.

 

Sønnen min gjør det veldig bra på skolen, samt er en populær gutt med mange venner, han er empatisk og omsorgsfull, og alt går bra med han. Han ønsker seg også et søsken, dette har han gjort hele sitt liv. Sist jeg var gravid gledet han seg stort til å bli storebror, han kjente på magen min når baby sparket, sang til den, og viste magen min leker osv. Han tar det tungt at lillebror døde, mn det har blitt bedre med årene, nå gråter han ca hver 3 mnd. fordi han savner lillebroren sin. Han sier ofte at han ønsker å ha søsken. Kanskje det også hadde vært godt for han å få et søsken til?

 

Hva syns dere? Bør jeg  vente å ta opp ønsket om barn med samboer til han er ferdig med utanning, slik at han ikke får ekstra mye å tenke på, men kun kan konsentrere seg om utdanning? Eller bør jeg "svi mens jernet er varmt", altså ta opp ønsket nå som jeg faktisk tørr tanken, og faktisk har lyst, til å bli gravid, jeg har jo ingen garanti for at dette ønsket fortsatt skal vare? Men jeg er også redd for at jeg skal, etter å ha blitt gravid, angre på valget, og gå rundt med angst.

 

Jordmor og lege sa sist, at pga denne traumatiske opplevelsen, skal jeg få ekstra oppfølging ved neste graviditet, så kanskje det gir trygghet. Hva mener dere?Jeg og han er 27 år, om det har noe å si, så vi har jo fortsatt mange "fruktbarhetsår" foran oss. Takk for svar! 

 

Anonymous poster hash: 2fadb...a3f

[Anonym bruker]

ingen svar?

Anonymous poster hash: 2fadb...a3f

[Anonym bruker]

Jeg tenker at du bør snakke med din samboer om dette. Fortell han det sånn som du skrev her og at det var traumatisk, men at du blir mer og mer åpen for det. Er aldri en tid som passer å få barn, bare så det er sagt. Han kan jo fint studere selv om du er gravid\får baby... Det praktiske er bare praktisk.

Anonymous poster hash: 3707e...1ee

[Anonym bruker]

Dersom du får samboeren din med på det ville jeg prøvd ja. Du taper jo ingenting på det Men dere må snakke om dette.

Anonymous poster hash: 14f57...f3d

[Anonym bruker]

Først: Jeg kondolerer av hele mitt hjerte over barnet du mistet ❤️

 

Du kan jo sette inn spiralen og sakte men sikkert åpne deg for tanken på flere barn.

 

At du ble skuffet viser jo at du under all den sorgen over å ha mistet et barn, faktisk har et lite ønske om å få et barn til.

 

 

Anonymous poster hash: d148c...3ef

[Anonym bruker]

Klem til deg, hva sier samboer? Vil han ha barn nå?

 

Hvis du har veldig lyst på en til nå ville jeg kjørt på, det kan jo kanskje ta litt tid eller du blir gravid med en gang

 

I forhold til å vente til ferdig utdanning er det bare tull

 

Men jeg vil si at det kanskje er litt godt at mannen får jobb og dere kjøper et hus og ordner det ferdig slik dere vil ha det så når du først blir gravid er alle brikkene på plass og du kan slappe av å reflektere over graviditeten, pusle litt med babyrom, innkjøp av klær og gleden. Etter en så traumatisk opplevelse du hadde sist er det fint å tillate seg alle tanker og få god hjelp/oppfølging og tid til ro med alle tankene som kam dukke opp.

 

Ingen av oss kan svare på hva som er rett for dere..

 

Men jeg har vært i dine sko (nr "2" mistet 23 uker på vei) da jeg tilfeldigvis var gravid ett år senere, sto jeg nesten uten jobb, var i halvveis utdanning, hadde leilighet og med en gang heg så "gravid" på testen (noe jeg hadde håpet på) ramlet hele verden under meg... Samtidig som dette hadde jeg eksamner, jobb, barnet vi hadde fra før, økonomi, alt å bekymre meg for. Lyset ble bare skrudd av. Alikavel hadde vi ikke stor nok plass i leiligheten, så vi kjøpte hus når jeg var 4mnd på vei, totalrenoverte det og flyttet vel inn rundt termin men var ikke ferdig før slutten av permisjonen min...

 

Som jeg angrer (ikke på barnet) men hele situasjonen.. Ødela meg helt. Neste to år jeg så gjerne ville gjort igjen men ikke slik vi gjorde det - mer graviditet og nyte babyperioden slik det skal være. Og oppfylle husdrømmen hver gir seg. Men når alt skjedde på en gang samtidig som jeg slet sånn med alt skulle jeg ønske at vi enten ventet med barnet eller huset

 

Lykke til

 

Anonymous poster hash: d6253...88c

[Anonym bruker]

Så vondt å høre om gutten du mistet

Klemmer fra meg

 

Snakk åpen med samboeren din.

Masse lykke til.

 

 

 

Anonymous poster hash: d5f0a...d7c