jeg er for stolt!

[Den perfekte mor, påan igjen]

Jeg har fått kjent på en irritende uvane i det siste, jeg klarer rett og slett ikke svelge stoltheten. Jeg er livredd for å tape, enten det dreier seg om diskusjoner, ludo eller kappløp. I frykt for å tape klarer jeg ikke å gi mer enn 60% innsats, for da har jeg ihvertfall ikke gitt alt. Og da vinner jeg jo ikke heller.

 

Jeg klarer ikke å ta imot penger. Jeg har en kjæreste med god råd, selv er jeg alenemor. Når han ber meg si ifra hvis jeg trenger noe til meg selv eller barna, så vet jeg at jeg heller vil ta opp dyrt kredittlån enn å be han om penger. Om jeg har handlet til oss (ikke barna, de er ikke involvert enda) vil han gjerne betale, og jeg sliter med å la han få betale for meg. Jeg har ikke flust av penger, så de kommer jo godt med, men jeg er ikke vant til å la andre hjelpe meg økonomisk.

 

Egentlig bagateller og tulleting, men hvordan kan jeg overvinne meg selv på dette?

[Gemini77]

You and me both sister! 😳

Høres veldig ut som meg! Jeg har, som deg, vært igjennom et brudd med barnefar pga utroskap og barna 50-50. Jeg har kommet litt lenger enn deg i løypa og har nå giftet meg med min nye kjæreste. Han er engelsk og i tillegg til mye mer penger enn meg, er en skikkelig gentleman og derfor MÅ betale (i tillegg til åpne dører etc etc). Merker stoltheten får kjørt seg til tider. Jeg prøver å balansere det med at jeg bidrar så ofte jeg kan i hverdagen da jeg vet det er uaktuelt at jeg får betale på restauranter.

Nå har jeg startet eget selskap og tjener vesentlig mer selv så har nok penger selv så her blir der krangling på hvem som skal betale. Helt tullete.. Har ingen råd annet enn at jeg kjenner til følelsene du bærer på.

[Anonym bruker]

Sliter med samme problem...

 

Jeg er for stolt til å ta feil, eller si unnskyld.

For meg bunner det i min far som elsket å påpeke at jeg tok feil, med hånende stemme.

Han sa heller aldri unnskyld.

 

Anonymous poster hash: c7ab1...725

[Den perfekte mor, påan igjen]

oisann! Jeg var da sikker på at jeg var ganske alene i verden om å ha det slik! Unner dere det beste, men kjenner likevel på gleden ved å ikke være alene