Gå til innhold

Jeg blir helt stressa av tanken på å jobbe.


Anbefalte innlegg

Skrevet

Jeg går over på aap nå. Kan ha permisjon fra jobben i ett år. Et år til er selvsagt lang tid, men det siste året her har gått så veldig fort og jeg har ikke kommet noen vei. Sånn det er idag så vil jeg virkelig ikke jobbe. Aldri mer. Jeg får helt angst bare av tanken på jobbing og kjenner stressfølelsen langt oppi brystet. Jeg funderer på hva det kommer til å bli av meg...

 

Anonymous poster hash: f37d0...a3e

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Evig naver.

 

Anonymous poster hash: fd854...3b8

Skrevet

Hva gjør du på da når du ikke jobber? Har du barn? Hadde blitt stressa av å ikke jobbe jeg.

 

Anonymous poster hash: 740be...a84

Skrevet

Hva gjør du på da når du ikke jobber? Har du barn? Hadde blitt stressa av å ikke jobbe jeg.

 

Anonymous poster hash: 740be...a84

Har barn ja. Jeg går til behandling og ellers gjør jeg minst mulig. Likevel er jeg så utmattet som jeg aldri før har vært.

 

Anonymous poster hash: f37d0...a3e

Skrevet

Evig naver.

 

Anonymous poster hash: fd854...3b8

Vet ikke om det var vanskelig å forstå,men jeg har jo en jobb som jeg har jobbet i frem til for et år siden. Men ja, kanskje evig naver fra og med nå?

 

 

Anonymous poster hash: f37d0...a3e

Skrevet

Hva er så ille da? Kanskje satse på en annen utdanning?

 

 

Anonymous poster hash: 740be...a84

Skrevet

 

Hva gjør du på da når du ikke jobber? Har du barn? Hadde blitt stressa av å ikke jobbe jeg.

 

Anonymous poster hash: 740be...a84

Har barn ja. Jeg går til behandling og ellers gjør jeg minst mulig. Likevel er jeg så utmattet som jeg aldri før har vært.

 

Anonymous poster hash: f37d0...a3e

Jeg skjønner godt hva du mener, men her et det Nav jeg blir stressa av :( Hadde ikke for den kroniske sykdommen jeg har, som sliter meg ut, ødelegger nattesøvnen og hukommelsessvikt så kunne jeg godt tenke meg å jobbe. Jeg stortrives på jobben, og lengter tilbake dit. Men akkurat nå ser det mørkt ut. Jeg fungerer nemlig ikke til daglig. Håpet er at jeg blir bedre snart og kommer meg uti arbeid igjen... Men iflg spesialister må jeg belage meg laaaang tid, og det er slett ikke sikkert at jeg blir så bra at jeg klarer å jobbe i full stilling noen sinne.. :(

 

Anonymous poster hash: 565b4...94c

Skrevet

Sånn har jeg det også.

Har vært sykemeldt et år og gikk over på aap for ett år siden.

 

Jeg har gått til psykolog for å finne utav hva som gjør at jeg ikke takler å jobbe/ gått på alskens kurs i regi av psyk. , men alikavell sitter jeg her fortsatt og tenker at jeg aldri mer vil ut i arbeidslivet.

 

Og det stresser meg vannvitttig at jeg vet at jeg MÅ det før eller siden...



Anonymous poster hash: 3ff69...1ef
Skrevet

Husk at man blir no mer sløv og utmattet av å ikke gjøre noe også. Prøv å se for deg en jobb du kan tives i istede.



Anonymous poster hash: 1ba0c...229
Skrevet

Skjønner deg godt. Jeg går over på aap snart og har angst for å begynne å jobbe igjen før jeg er frisk nok. Utrolig redd for å få anfall på jobb, miste ansikt etc. Jeg gir heller meg selv god tid, slik at når jeg først kommer tilbake så kommer jeg tilbake for godt og er ordentlig frisk.



Anonymous poster hash: de40c...4b3
Skrevet

 

 

Hva gjør du på da når du ikke jobber? Har du barn? Hadde blitt stressa av å ikke jobbe jeg.

 

Anonymous poster hash: 740be...a84

Har barn ja. Jeg går til behandling og ellers gjør jeg minst mulig. Likevel er jeg så utmattet som jeg aldri før har vært.

 

Anonymous poster hash: f37d0...a3e

Jeg skjønner godt hva du mener, men her et det Nav jeg blir stressa av :( Hadde ikke for den kroniske sykdommen jeg har, som sliter meg ut, ødelegger nattesøvnen og hukommelsessvikt så kunne jeg godt tenke meg å jobbe. Jeg stortrives på jobben, og lengter tilbake dit. Men akkurat nå ser det mørkt ut. Jeg fungerer nemlig ikke til daglig. Håpet er at jeg blir bedre snart og kommer meg uti arbeid igjen... Men iflg spesialister må jeg belage meg laaaang tid, og det er slett ikke sikkert at jeg blir så bra at jeg klarer å jobbe i full stilling noen sinne.. :(

 

Anonymous poster hash: 565b4...94c

Akkurat sånn er det! Jeg elsket/ elsker jobben min, men spesielt hukommelsessvikten min gjør det umulig for meg å engang tenke på å jobbe. Og jeg er livredd for å ikke klare det igjen. At korttidshukommelsen skal være ødelagt for alltid. Nav har heldigvis bare vært greie enn så lenge hvertfall.

 

Anonymous poster hash: f37d0...a3e

Skrevet

Du skriver jo ingenting om diagnosen, så det er ikke så lett å gi råd.  

Jeg var selv svært syk en periode, og det var krevende å komme tilbake i jobb.  Noe hadde helt klart med sykdommen å gjøre (invalidiserende smerter).  Noe handlet om vane, når man er vant til å ha hele dagen til disposisjon så klarer man fint å fylle dagen med ingenting.  

Lag en "treningsplan" for å prøve å komme tilbake til et normalt liv, etter hvert med jobb.  Hvis du ikke klarer/orker å gjøre så mye, så gjør du til og begynne med bare litt.  Lag en ukentlig timeplan der du begynner med å fylle inn ting du MÅ, f.eks. lege/fysio/NAV osv.  Etter hvert utvider du med oppgaver som bør gjøres.  F.eks. handling, hagearbeid osv.  Prøv å legge inn noen sosiale aktiviteter og noe du rett og slett liker.  F.eks. mandag bakedag, tirsdag kaffe med venninne, onsdag legetime, torsdag NAV-avtale, fredag helgehandling.  Lag også en dagbok der du skriver ned hva som gjør deg utmattet, hva som gir deg energi osv.  Når ting går bra utvider du aktivitetsnivået, når du ser at du liker en aktivitet så gjør du mer av den.  Hvis du ser at noe sliter deg helt ut så prøver du å unngå den aktiviteten.  

Men, det er viktig å huske at alle blir sliten, et normalt liv kan være utmattende.  De færreste føler seg fylt med energi etter en lang arbeidsdag, levering/henting av barn, lekser, husarbeid osv.  Noen ganger kan det være lurt å ikke kjenne så veldig godt etter hvordan man egentlig har det.   



Anonymous poster hash: 9eb52...2e3
Skrevet

Jeg har nettopp blitt uføre pga alvorlig, kronisk sykdom.

 

Det er helt fryktelig. Jeg måtte si opp jobben min når jeg ble ufør. Jeg synes det er fryktelig å si til folk at jeg er ufør, når jeg var sykemeldt kunne jeg jo si hvilken bedrift jeg jobbet i.

 

Jeg sliter med å føle meg til nytte i samfunnet. Er blitt vaskehjelp/hushjelp for mann og barn. Jeg er den som passer på at alt er klart for at de skal få leve livet sitt, fyke rundt på treninger, venner og alt mulig. Jeg sitter hjemme med sykdommen min.

 

Jeg har ikke noe valg. Spesialistene nekter meg å jobbe. Men jeg hadde aldri trodd at overgangen fra å være sykemeldt til å bli 100% ufør skulle være så vanskelig.

 

Jeg var sykemeldt et år og gikk rett over i uføre, så jeg var ikke innom aap.

 

Jeg er kun 36 år og synes framtiden ser ganske håpløs ut.

 

Anonymous poster hash: 7da10...6e2

Skrevet

Hva med å bli fosterhjem for en enslig mindreårig asylsøker? Det gir frihet i hverdagen, du "redder" et barn, det er givende og du får økonomisk kompensasjon.

 

Anonymous poster hash: d7535...6cc

Skrevet

Helt naturlig at man blir stresset etter å ha vært ute av arbeidslivet lenge. Jeg har fem barn, og har hatt 18 mnd permisjon med hvert av de tre siste. Legger ikke skjul på at den første tiden tilbake har vært tøff, men vet det går over når man kommer inn i rutinene igjen. Hvis man i tillegg er syk er det naturligvis enda tyngre. man må rett og slett ta seg selv i nakkeskinnet og gro litt selvdisiplin.

 

Anonymous poster hash: ce947...4b1

Skrevet

Å bli uføre utløser veldig ofte en sorgreaksjon, man sørger over sykdom og at livet ikke ble som planlagt, man sørger over tapet av arbeidsidentiteten... Det er veldig normalt og det er viktig å ta seg tid til å bearbeide denne sorgen, men etter en stund så er det også viktig å endre perspektiv. Å bli syk endrer planene, men det betyr ikke at fremtiden trenger å være negativ. Man må fokusere på de fine ting, finne hobbyer eller andre ting man orker å gjøre som gir deg en positiv følelse. Du må gi deg selv egentid, du har nemlig ikke mistet retten på det :)

 

Du sier du organiserer så de andre kan leve sine liv, men du må også be om eller forlange tid til å gjøre de tingene du ønsker også. Du er ikke mindre verdt, du fortjener ikke mindre enn de andre og for at du skal ha det fint så må du finne ting du liker å gjøre.

 

Sorgreaksjonen vil gi seg etterhvert, du må bare se at livet kan bli like godt, bare på en annen måte :) du er ikke jobben din, og du er ikke sykdommen din, aldri glem det!

 

Anonymous poster hash: 7d334...7ad

Skrevet

Svaret over var til anonym 6e2 :)

 

Anonymous poster hash: 7d334...7ad

Skrevet

Jeg har nettopp blitt uføre pga alvorlig, kronisk sykdom.

 

Det er helt fryktelig. Jeg måtte si opp jobben min når jeg ble ufør. Jeg synes det er fryktelig å si til folk at jeg er ufør, når jeg var sykemeldt kunne jeg jo si hvilken bedrift jeg jobbet i.

 

Jeg sliter med å føle meg til nytte i samfunnet. Er blitt vaskehjelp/hushjelp for mann og barn. Jeg er den som passer på at alt er klart for at de skal få leve livet sitt, fyke rundt på treninger, venner og alt mulig. Jeg sitter hjemme med sykdommen min.

 

Jeg har ikke noe valg. Spesialistene nekter meg å jobbe. Men jeg hadde aldri trodd at overgangen fra å være sykemeldt til å bli 100% ufør skulle være så vanskelig.

 

Jeg var sykemeldt et år og gikk rett over i uføre, så jeg var ikke innom aap.

 

Jeg er kun 36 år og synes framtiden ser ganske håpløs ut.

 

Anonymous poster hash: 7da10...6e2

Jeg forstår hva du mener. Jeg klamrer meg til muligheten jeg fortsatt har til å kunne si hvor jeg jobber. Jeg merker jo nå at det er viktig, det er på en måte en del av identiteten din. Det første folk spør om er jo "hva jobber du med da?".

 

 

Og du andre anonym over der, takk for et virkelig utfyllende svar! Antakelig er det en veldig god ide,det du skisserer. Problemet mitt er litt at jeg ikke vil noen ting. Alt er et ork. Og da blir det vanskelig. Jeg syns jeg får så få råd også, om hva jeg bør gjøre. Alt er bare "du må kjenne etter selv". Jeg kunne tenkt meg en liten pekepinn på om jeg bør prøve å komme meg tilbake i jobben eller ei feks... Men jeg skal lese ordentlig gjennom innlegget ditt noen ganger og se hva jeg kan få til av det du skriver.

 

Jeg har forøvrig ptsd og depresjon. Med det følger en veldig nedsatt korttidshukommelse og utmattelse.

 

Anonymous poster hash: f37d0...a3e

Skrevet

 

Hva gjør du på da når du ikke jobber? Har du barn? Hadde blitt stressa av å ikke jobbe jeg.Anonymous poster hash: 740be...a84

Har barn ja. Jeg går til behandling og ellers gjør jeg minst mulig. Likevel er jeg så utmattet som jeg aldri før har vært. Anonymous poster hash: f37d0...a3e

Man kan bli enda mer utmattet av å "bare" gå hjemme og være utenfor arbeidslivet med en strukturert hverdag og rutiner.

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...