Psykisk syk, redd for å miste mine nære

[Anonym bruker]

Jeg har opplevd dette med å bli voksen i ung alder, hadde mor som prøvde å ta sitt eget liv 3 ganger, hun drakk og missbrukte tyngre medisiner mot angst og depresjoner.

 

Jeg hadde mer omsorg for min bror enn de fleste har igjennom min oppvekst.

 

Min mor døde av selvmord da jeg var kun 14år og min mormor tok over omsorgen for meg å min bror.

Jeg var en ganske rebell tennåring, begynte å røyke når jeg var 12år, drikke når jeg var 13år. Hadde hatt sex med 3 forskjellige i en alder av 15år.

 

Gikk igjennom ny omgang med samboer som gikk på en smell etter vi hadde fått barn som begynte å drikke tett, endte i at jeg gikk i fra han og det endte i at han tok sitt eget liv.

 

Jeg har kjempet meg igjennom angst og depresjoner i mange år før jeg endelig ble fungerende.

 

Nå er dette snart 15år siden og jeg har det bra og fungerer fint med min nåværende mann og barn.

 

Problemet mitt er at jeg er alltid på vakt, jeg er livredd for at det skal hende noe med mine barn, jeg er overbeskyttende, jeg er livredd for at min mann skal gå i fra meg. Jeg bekymrer meg daglig om mine barn har det bra nok, jeg forstyrres av disse tankene på jobb, når jeg skal sove så si store deler av dagen.

 

Dem har det bra men selv så er det en del av meg som ikke klarer å slutte å bekymre meg å være redd for dem og min mann :-( Jeg har strengere regler å krav til mine barn pågrunn av dette, jeg er så redd for at dem noen sinne skal gå igjennom det samme som meg å det er det værste jeg kunne tenke skulle hende med dem.

 

Tror dette har noen sammenheng fra min barndom og oppvekst. Men er det noen som kan gi meg råd hva det kan være ? Alltså skal jeg søke hjelp må jeg nesten vite hva, føler virkelig ikke for å forklare så langt å dypt for fastlegen min.

Anonymous poster hash: 5cbfd...bd2

[Gjest Muji81]

Kjære deg, med en slik oppvekst er det ikke rart om du kunne trenge litt hjelp til å sortere og bearbeide.

 

Du kunne fortalt dette til fastlegen og bedt om henvisning til psykolog.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Kjære deg, med en slik oppvekst er det ikke rart om du kunne trenge litt hjelp til å sortere og bearbeide.

 

Du kunne fortalt dette til fastlegen og bedt om henvisning til psykolog.

 

Lykke til!

Jeg har tilbragt sikkert halvparten av mitt liv hos psykolog, dog for depresjon og angst.

 

Har fortalt hele livshistorien min til både fastleger å psykolog x antall gang.

 

Men denne overbeskyttende bekymringen og min trang til å gjøre alt rett, sørge for at dem har det bra osv er noe jeg har blitt bevist på siste par årene da min datter har sagt det til meg.

 

Hun er 13år og må inn tidligere enn venner, jeg ringer alltid de hun skal ligge over til, jeg har passord til instagram kontoen og mange flere slike eksempler.

 

Ting begynner å gå ut av kontroll pågrunn av min kontroll tvang og overbeskyttende oppførsel mot mine barn.

 

Jeg stoler på dem, dem har ikke gitt meg noen grunn til at jeg ikke skal det, men samtidlig så klarer jeg ikke å stole 100% på noen, jeg misstenker alltid noe, jeg tviler og bekymrer meg selv om det ikke er grunn til det.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 5cbfd...bd2

[Gjest Muji81]

Du beskriver godt hva du behøver hjelp til. Overdrevent behov for kontroll, mistenksomhet uten grunn.

 

Når du kommer til psykolog så prøv å være konkret på hva du ønsker endring på.

[Anonym bruker]

 

Kjære deg, med en slik oppvekst er det ikke rart om du kunne trenge litt hjelp til å sortere og bearbeide.Du kunne fortalt dette til fastlegen og bedt om henvisning til psykolog.Lykke til!

Jeg har tilbragt sikkert halvparten av mitt liv hos psykolog, dog for depresjon og angst. Har fortalt hele livshistorien min til både fastleger å psykolog x antall gang. Men denne overbeskyttende bekymringen og min trang til å gjøre alt rett, sørge for at dem har det bra osv er noe jeg har blitt bevist på siste par årene da min datter har sagt det til meg. Hun er 13år og må inn tidligere enn venner, jeg ringer alltid de hun skal ligge over til, jeg har passord til instagram kontoen og mange flere slike eksempler. Ting begynner å gå ut av kontroll pågrunn av min kontroll tvang og overbeskyttende oppførsel mot mine barn. Jeg stoler på dem, dem har ikke gitt meg noen grunn til at jeg ikke skal det, men samtidlig så klarer jeg ikke å stole 100% på noen, jeg misstenker alltid noe, jeg tviler og bekymrer meg selv om det ikke er grunn til det. HI Anonymous poster hash: 5cbfd...bd2

Dette er svært, svært alvorlig. Og du er heldig som har såpass selvinnsikt at du kan gjøre noe med dette nå! Søk deg inn til psykolog via fastlege (heller "overdriv", så de faktisk tar deg inn! Ikke alltid fastleger skjønner seg på sånt og klarer å formulere seg riktig).

 

Min svigermor er som deg, og har endt opp med at barna nesten er helt ødelagte. For å si det sånn, svogeren min ringer henne og forventer at hun skal fikse hvis støvsugerposen er full eller han har krangla med kjæresten. Fullstendig uselvstendig i en alder av 30 år.

 

Min samboer led av det samme, svigermor hadde virkelig jerngrep. Hun er i tillegg paranoid. Ville helst at barna hennes skulle gå på trygd, og holdt på å få det til da jeg kom inn i bildet og ødela hennes planer.

 

Hun er nok hakket verre enn deg, siden hun har levd sånn i alle år uten å få psykisk hjelp, men vil bare skrive litt om det så du ikke ødelegger barna dine.

 

Anonymous poster hash: 52b11...826

[Anonym bruker]

Det at du har denne selvinnsikten er en kjempegod ting! Utnytt det for alt det er verdt.

 

Din mann veit helt sikkert din historie - så snakk med han. Snakk med venninner. Og, snakk med barna dine - slik at de forstår deg og ikke bare synes du er overbeskyttende og paranoid. (uten å gi dem ansvaret selvfølgelig). 

 

Prøv å løs opp på små ting - la være å ring en gang datteren din sover hos en venninne. Se hvordan det går. Kanskje dere begge blir stolte - du av deg, og hun av at hun nå får tillit. Små skritt av gangen. (og kanskje hu kan sende deg en liten "god natt" melding - slik at du har hørt fra henne). 

 

Å snakke med profesjonelle om dette kan være lurt  men det er nødvendigvis ikke en magisk løsning - og du veit like godt som meg at det er du som må gjøre jobben, så kanskje er det bedre å snakke med folk rundt deg, eller om du kjenner noen - kan finne noen - med tilsvarende bakgrunn som deg.  

 

 

Anonymous poster hash: 30e58...81b

[Anonym bruker]

Problemet er ikke at jeg er klar over det, mer hva som vil oppstå hvis jeg går vidre med det.

 

Jeg frykter omsorgen for mine barn, hva om dem frykter for omsorgen til dem å kontakter bv. Jeg har dårlig erfaring med bv fra min oppvekst, dem hjalp ikke der dem skulle og jeg ble ikke trodd på. Noe som førte i at jeg begynte å dekke over for mamma da jeg fikk skyldfølelse for hennes problemer.

 

Min mor fortalte og bortforklarte mye, jeg tok kontakt med helsesøster på skolen og begynte å åpne meg, men så kom barnevernet inn i bilde å jeg lukket meg fullstendig, alt det mamma hadde sagt ville skje ble plutselig virkelig, barnevernet sto på døra vår uken etter. Livredd 11åring og eneste personen jeg trodde kunne hjelpe meg hadde også sviktet meg som jeg da trodde den gang. Jeg forsto jo ikke at dem kun ville mitt beste, eneste jeg ville var jo å ikke miste mamman min.

 

Da hun tok sitt eget liv begynte problemene, sorg som dem påsto, som jo også var en del av det. Men problemet med å stole på folk igjen og av denne erfaringen har jeg tatt med meg vidre i livet + det at jeg alltid måtte være på vakt om barnevernet kunne komme når mamma la dødrukken på stua midt på dagen.

 

HI

Anonymous poster hash: 5cbfd...bd2

[Anonym bruker]

 

Kjære deg, med en slik oppvekst er det ikke rart om du kunne trenge litt hjelp til å sortere og bearbeide.

 

Du kunne fortalt dette til fastlegen og bedt om henvisning til psykolog.

 

Lykke til!

Jeg har tilbragt sikkert halvparten av mitt liv hos psykolog, dog for depresjon og angst.

 

Har fortalt hele livshistorien min til både fastleger å psykolog x antall gang.

 

Men denne overbeskyttende bekymringen og min trang til å gjøre alt rett, sørge for at dem har det bra osv er noe jeg har blitt bevist på siste par årene da min datter har sagt det til meg.

 

Hun er 13år og må inn tidligere enn venner, jeg ringer alltid de hun skal ligge over til, jeg har passord til instagram kontoen og mange flere slike eksempler.

 

Ting begynner å gå ut av kontroll pågrunn av min kontroll tvang og overbeskyttende oppførsel mot mine barn.

 

Jeg stoler på dem, dem har ikke gitt meg noen grunn til at jeg ikke skal det, men samtidlig så klarer jeg ikke å stole 100% på noen, jeg misstenker alltid noe, jeg tviler og bekymrer meg selv om det ikke er grunn til det.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 5cbfd...bd2

 

 

Det er naturlig som en følge av langvarige traumer. Hjernen din har aktivert beskyttelsesgener, og disse behøver nå hjelp til å skrus av igjen.

 

Anonymous poster hash: ba68e...49e

[Anonym bruker]

Du har gjerne, i likhet med meg - som hadde en oppvekst med lignende problematikk, utviklet reaksjonsmønstre som en gang var hensiktsmessig, men som ikke er det nå lenger. Det var nødvendig med kontroll og oversikt, det var den eneste forutsigbarheten som fantes. All erfaring tilsa at trygghet ikke fantes, mennesker man behøvde sviktet og ingenting var konstant.

 

Jeg har hatt stort utbytte av psykodynamisk terapi. Men det tar tid og er krevende. Anbefales likevel. Du bør i så fall få henvisning fra fastlegen og søke deg til en av de privatpraktiserende psykiaterne eller psykologene med videreutdanning fra enten Institutt for psykoterapi eller Norsk psykoanalytisk institutt.

 

Det har på mange måter reprogrammert meg. Eller jeg har gjort det selv, med støtte fra terapeuten.

Anonymous poster hash: 53b08...f02

[Anonym bruker]

 

Problemet er ikke at jeg er klar over det, mer hva som vil oppstå hvis jeg går vidre med det.

 

Jeg frykter omsorgen for mine barn, hva om dem frykter for omsorgen til dem å kontakter bv. Jeg har dårlig erfaring med bv fra min oppvekst, dem hjalp ikke der dem skulle og jeg ble ikke trodd på. Noe som førte i at jeg begynte å dekke over for mamma da jeg fikk skyldfølelse for hennes problemer.

 

Min mor fortalte og bortforklarte mye, jeg tok kontakt med helsesøster på skolen og begynte å åpne meg, men så kom barnevernet inn i bilde å jeg lukket meg fullstendig, alt det mamma hadde sagt ville skje ble plutselig virkelig, barnevernet sto på døra vår uken etter. Livredd 11åring og eneste personen jeg trodde kunne hjelpe meg hadde også sviktet meg som jeg da trodde den gang. Jeg forsto jo ikke at dem kun ville mitt beste, eneste jeg ville var jo å ikke miste mamman min.

 

Da hun tok sitt eget liv begynte problemene, sorg som dem påsto, som jo også var en del av det. Men problemet med å stole på folk igjen og av denne erfaringen har jeg tatt med meg vidre i livet + det at jeg alltid måtte være på vakt om barnevernet kunne komme når mamma la dødrukken på stua midt på dagen.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 5cbfd...bd2

 

 

Jeg tenker at dette ikke er en barnevernssak, men noe du bør søke behandling for nettopp for å sørge for at du gir barna dine enda litt bedre oppvekst.

 

Anonymous poster hash: ba68e...49e