Flere "usosiale" ?

[Anonym bruker]

Jeg er en omgjengelig person vil jeg si. Prater ganske greit med andre osv. Men ønsker stort sett ikke møte venner og andre utenom jobb. Har en vennegjeng og koser meg i blant når vi møtes, men stort sett blir jeg stresset og irritert når det blir foreslått å møtes.. Vil helst bare være i fred på en måte. Det blir ofte kommentert at jeg melder avbud eller ikke kan og det plager meg litt også. Føler bare at jeg ikke orker å forholde meg til andre mennesker og så plager det meg hva andre tenker om meg. Jeg sliter periodevis med depresjon og noe sosial angst så vet ikke om det er det som er grunnen? Jeg setter jo på en måte også pris på å ha venner men det tynger nesten mer enn det gir meg glede. Det er så slitsomt å ha det slik og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med det? Noen som kjenner seg igjen? Er jeg egentlig bare en usosial person som burde si dette til mine venner og på den måten kutte de ut, eller bør jeg prøve hardere for å komme over dette og lære meg å være med andre? Jeg vet ikke selv hva jeg ønsker.. Ønsker jo på en måte å kunne være med andre avslappet og bare ha det fint.. men føler det ofte blir mye bekymring, forventning, prat, drama som jeg ikke klarer å forholde meg til

 

Anonymous poster hash: 85e9e...522

[Gjest Muji81]

Har du lest Quiet: the power of introverts? Susan Cain.  Det kan hende du vil finne den boken herlig normaliserende.

[Anonym bruker]

Jeg har det akkurat på samme måte. Kan fint forholde meg til de jeg jobber sammen med og andre jeg tilfeldigvis skulle møte på, men ellers liker jeg rett og slett best å være alene. Liker ikke at jeg "må" ta kontakt nå og da og møtes for å opprettholde den kontakten.

 

Jeg har sagt ifra til de jeg har kjent lengst og trives best sammen med at ja, jeg er dårlig til å ta kontakt. Jeg vil gjerne at vi skal være venner osv, men da må du regne med at det kan gå måneder mellom hver gang vi møtes eller snakker sammen. De tar det overraskende pent, og nå har jeg tre gode venner som jeg møter noen få ganger i året eller litt oftere. Alt etter som hva jeg ønsker. Har også depresjoner og unnvikende personlighetsforstyrrelse.

 

Min erfaring er at det er best og si det akkurat som det er. Enten så respekterer de det eller så gjør de det ikke..

 

Anonymous poster hash: 3bea4...3dd

[Anonym bruker]

Hææ?? Er det virkelig noen andre som har det sånn... Jeg har det helt likens... Du beskriver det sånn som jeg føler det

 

Anonymous poster hash: 7bcd1...c6f

[Anonym bruker]

Er helt lik;-) blitt mer og mer usosial med årene.

 

Anonymous poster hash: 0166c...800

[Anonym bruker]

Vi er flere. Jeg er også sånn. Helt på samme måte. Usikker på om det er lurt og presse seg, eller om man bare skal lytte til kroppen. Det er utrolig slitsomt ja.

 

Anonymous poster hash: ceeeb...022

[Anonym bruker]

Helt likt her og ☺

 

Anonymous poster hash: fd414...796

[Anonym bruker]

Ja, jeg er blitt skikkelig asosial med årene. Føler at jobben og familien opptar all min tid, så når kvelden kommer og ungene har lagt seg ønsker jeg bare å slenge på sofa og slappe av, leser i bøker, strikker, baker, se på TV og koser med mannen min o.l. Alt annet er et 'ork'. Da jeg var yngre så var det full fart over alt. Jeg sliter verken med depresjon eller angst eller no i den duren. Er rett og slett blitt mer 'husmor' og ønsker bare å ha kvalitetstid med familien min

 

Anonymous poster hash: a195d...8a0

[Anonym bruker]

Overrasket over at så mange kjenner seg igjen, da er man kanskje ikke helt unormal. Googlet introvert nå og kjente meg faktisk igjen i en god del av det jeg leste sånn kjapt. Må se mer på det. Synes det er litt slitsomt at det å være utadvendt virker som idealet i verden.. Jeg irriterer meg ofte over de som må prate hele tiden og alltid ha oppmerksomheten. Selv kan jeg prate mye med de jeg kjenner godt men trives best i en til en samtaler eller veldig små grupper. HI

 

Anonymous poster hash: b38d6...806

[Anonym bruker]

Akkurat slik, jeg også. Desperat etter alene-tid. Jeg sliter til og med med familien. Av og til må mann og barn rett og slett ut av huset (type ikke noen timer, men minst en helg), slik at jeg kan få være helt alene! 

Anonymous poster hash: a3145...a35

[Anonym bruker]

Sånn er jeg og...

 

Anonymous poster hash: f2213...f1a

[Anonym bruker]

Jeg er ganske lik deg hi. Jeg blir tappet for energi av å være sosial. Når jeg blir spurt om å være med på noe, så sier jeg ofte ja men når det kommer til dagen det skal skje, så angrer jeg ofte og melder i blant avbud.

Anonymous poster hash: fa956...ce1

[Anonym bruker]

Ja det er kjipt å ha det sånn. Jeg sier som regel nei med en gang hvis jeg ikke tenker å delta. Vet hvor irriterende det er at folk avlyser i siste liten. Men reaksjonen er jo lik uansett..."hvorfor det?" Sier jeg nei til mandag blir jeg spurt om tirsdag onsdag og torsdag.. Det er jo veldig hyggelig at folk faktisk vil omgås meg, men jeg vil helst være hjemme. Aller Best hvis samboer skal ut av huset på kvelden slik at jeg blir HELT alene, elsker det. Nå er jeg jobbsøkende og jeg aner virkelig ikke hva jeg skal satse på som passer personligheten min. Vurderer mer utdannelse men det virker uoverkommelig nesten når jeg har det som jeg har det :/ HI

 

Anonymous poster hash: b38d6...806