Dere som er keonisk syke...

[Anonym bruker]

Skåner barna deres dere?

 

Jeg er kronisk syk og tilstanden er veldig variabel så det er gode perioder, dårlige perioder og skikkelige dårlige perioder. Jeg blir ikke så dårlig at jeg blir lagt inn, men så dårlig at jeg virkelig sliter med å fungere i hverdagen.

Jeg ble syk etter at jeg fikk barn så barna husker fortsatt fra tiden jeg var frisk, selv om det er noen år siden nå.

Før jeg ble syk kunne barna være kjenpesinte på meg å skrike ut både sorg og sinne, men da jeg ble syk var jeg for syk til å tåle sinne dems eks hvis de skrek til meg fikk jeg en fysisk reaksjon. Nå er jeg jo mye bedre, men barna mine utagerer veldig sjeldent ovenfor meg, derimot så får faren dobbel dose.

Jeg lurer på om dette er vanlig?

Når barna har problemer eks på skolen, blant vennene osv kommer de til meg å vi snakker sammen, prøver å finne en løsning. De er rolige og veslevoksene. Derimot har de en dårlig opplevelse eller periode og faren er i nærhet kjefter de høyt, utager, svarer frekt mm. Jeg og faren er fortsatt gift å vi er ikke i konflikt med hverandre.

Jeg lurer på om dette er vanlig der den ene parten er syk eller om det er jeg som har forårsaket oppførselen.

 

Anonymous poster hash: fa390...829

[Husbygger]

Jeg er kronisk syk, fikk diagnosen for ca 2 år siden. Da var barna 8, 10 og 12. De skåner meg ikke for noe, de lar det meste gå utover meg. Eldstemann er veldig flink til å se når jeg har dårlige perioder og hjelper til med tunge løft osv uten å bli bedt om det. Men ellers oppfører de seg som normalt, de krangler vek egentlig mer med meg en med faren. I mine gode perioder så kan de ikke se at jeg er syk, så jeg tror egentlig ikke de tenker over at jeg er syk. Er for tiden arbeidsledig, så jeg er er så og si alltid hjemme etter skoletid I ferier er jeg alltid hjemme med de osv. Faren jobber veldig mye, så det virker nesten som de skåner han mer en de skåner meg. Fordi pappa er sliten etter jobb osv, men mamma hun er "bare" hjemme!

[Anonym bruker]

Ja, eldste er veldig til å ta hensyn og skåne meg. Han maser ikke når jeg er veldig dårlig og er veldig bekymra for meg, stakkars.. Lister seg i dørene og visker.. Han har vært sånn siden han var omtrent baby, så han er veldig spesiell sånn sett. Får veldig vondt av han, han er så empatisk og sårbar..

 

Han yngste tar ikke hensyn overhodet. Eldste tok masse hensyn på hans alder, så det er vel mer ulik personlighet enn alder. Yngste drar meg ut av senga og skal ha min oppmerksomhet NÅ!!

 

Jeg er heldigvis ikke lenger sengeliggende etter jeg fikk nr 2, så da går det på et vis at yngste ikke er like "følsom" som nr 1. Da eldste var liten var jeg så syk og bundet til senga at jeg måtte gitt han fra meg for en stund hvis han var som nr 2.. (Og såklart hvis jeg ikke hadde hatt mannen min, men jeg var så ekstremt dårlig at jeg hadde ikke tålt at eldste var slik som yngste er..)

 

Jeg har ME forresten, og det synes jo ikke alltid på meg, men eldste har en helt egen evne til å sense formen min.

 

Veldig merkelig

 

 

 

Anonymous poster hash: ed6bc...0dc

[Anonym bruker]

Må legge til at jeg fikk han eldste før jeg fikk ME, og han hadde allerede den personligheten.. Han krevde ingenting som baby og var verdens snilleste og med masse empati og omsorg allerede fra 1-årsalderen..

 

Anonymous poster hash: ed6bc...0dc

[Anonym bruker]

På ingen måte. Men jeg har vært syk hele livet hans, så for han er det jo normalen. Mulig det ligger en forskjell der?

Anonymous poster hash: 99c2f...514

[Anonym bruker]

Jeg er alene med de. Ingen skåner meg for noe. Fjortisopprør, sinna 9 åring og en relativt grei, men også kronisk syk 3 åring.alt går utover meg og de er eksemplariske hos far

 

Anonymous poster hash: 3a0c8...6a0

[Anonym bruker]

Jeg er kronisk syk, og er alene med barna, en av de tenåring. Og de skåner ikke meg. Selv om jeg er fysisk syk, så takler jeg trass og sinne. Tror de tar mye mer hensyn hos far, men det kan og være fordi de er der veldig sjelden.

Anonymous poster hash: 2d748...a57

[Anonym bruker]

De skåner meg vel ikke, men jeg ser at yngste er mye mer knyttet til far enn eldste er, noe jeg tror skyldes blant annet at jeg har vært syk siden han var 2-3 år, og på det viset ikke husker så mye fra da jeg var frisk.

 

Han roper alltid på far før meg, og kaller meg ofte pappa.

Med eldste var det motsatt. Da var jeg frisk, og det var jeg som var hovedomsorgspersonen.

 

Vondt og trist, men jeg prøver å trøste meg med at det viktigste for barnet er at han har en voksen som alltid er tilgjengelig, selv om det dessverre ikke er meg.

 

Jeg er heller ikke så syk at jeg er innlagt, med har mye smerter som fører til at det er far som følger opp fritidsaktiviteter, turer i skog og mark og andre fysiske ting.

Jeg tar meg av lekser, matlaging og de dype samtalene, mens vi deler på legging og annet stell her hjemme.

 

Anonymous poster hash: a0a30...4aa