Er du i et forhold der dere bygger hverandre opp eller bryter hverandre ned?

[Anonym bruker]

Krangler dere mye? Snakker dere pent til hverandre?

Hvis man gjør en feil (som tråden med smartpanelen der det ser ut til å være helt krise) støtter dere hverandre og forsøker å gjøre det beste ut av situasjonen sammen eller er dere en som er villig til å lage en artig vandrehistorie ut av mannens utilstrekkelighet?

Jeg har observert MANGE tråder om hvor idiot mannen er og lurer på om denne holdningen er normal?

Å lage leven fordi mannen kjøpte brokkoli i stede for blomkål (også en tråd jeg har lest her inne) er for meg helt utenkelig å gjøre.

Så hvordan forhold har du?

 

Anonymous poster hash: 88a54...6b3

[Gulljnta]

Spørs hvilken dag jeg har, om jeg har pms eller ikke 😂 men er blitt veldig flink på å roe meg, og ikke si noe selv om jeg kunne gjort det. Mannen derimot tar alt med knusende ro, har aldri trykt meg ned. Skulle ønske jeg var mer som han.

[Anonym bruker]

I det store og det hele er vi her for hverandre og støtter hverandre, hjelper og er gode mot hverandre, men i det den ene eller andre gjør en brøler blir det ikke forbigått i stillhet nei hadde min mann kommet hjem med blomkål i stedet for brokkoli kunne han fått hørt det ja og samme andre veien når jeg går å henter stikksaga og han skal ha en bajonettsag. (Eksempler satt på spissen)

Ingen av oss er derimot så selvhøytidelig at det gjør noe og om det oppstår irritasjon og frustrasjon rundt en situasjon kan vi le av det senere. Hadde min mann satt opp ferdigpanel slik som det er fortalt i en annen tråd her hadde jeg selvsagt fnist og gjort narr! Så enkel er jeg bare. Jeg kan godte meg på mannens vegne hvis han tror han er verdensmester, men tar feil. Selvsagt hjelper jeg han med å fikse opp og ingen bruer er brent.

 

Anonymous poster hash: 20fc2...991

[Anonym bruker]

I det store og det hele er vi her for hverandre og støtter hverandre, hjelper og er gode mot hverandre, men i det den ene eller andre gjør en brøler blir det ikke forbigått i stillhet nei hadde min mann kommet hjem med blomkål i stedet for brokkoli kunne han fått hørt det ja og samme andre veien når jeg går å henter stikksaga og han skal ha en bajonettsag. (Eksempler satt på spissen)

Ingen av oss er derimot så selvhøytidelig at det gjør noe og om det oppstår irritasjon og frustrasjon rundt en situasjon kan vi le av det senere. Hadde min mann satt opp ferdigpanel slik som det er fortalt i en annen tråd her hadde jeg selvsagt fnist og gjort narr! Så enkel er jeg bare. Jeg kan godte meg på mannens vegne hvis han tror han er verdensmester, men tar feil. Selvsagt hjelper jeg han med å fikse opp og ingen bruer er brent.

 

Anonymous poster hash: 20fc2...991

Humor er bra. Vi har masse av det selv.

Ingen av oss er spesielt handy og det har blitt noen tabber. Jeg skulle henge opp gardiner og laget et kjempehull i veggen, det ble katastrofe men det fleiper jeg selv med også. Så lenge den andre er med på at det var komisk er fleip ok.

Jeg tenkte mer på der den andre part synlig er flau, lei seg eller feilen er så minimal at det ikke har noe å si. Noen mennesker liker å drite ut partneren sin for å føle seg større, kul etc selv.

Slike forhold er vel de som ender i skilsmisse.

 

Anonymous poster hash: 88a54...6b3

[Anonym bruker]

Uansett hva jeg gjør finner mannen alltid noe å hakke på eller kritisere. Alt skal gjøres på hans måte, hvis ikke er det ikke til gangs.. Dette gjør meg sur og forutinntatt. Jeg vet at uansett hvor rent huset er eller hvor mye jeg har ryddet blir han sur fordi jeg har "rotet bort" tingene hans eller ikke vasket godt nok.

 

Anonymous poster hash: cb77d...53f

[Anonym bruker]

Jeg har lidd under "flink pike" syndromet alle årene vi har vært sammen, siden 1997.... De siste 2 årene har jeg begynt å komme meg ut av dette skallet, og blir sint på han om han nevner en feil meg meg!

Anonymous poster hash: 6bcf9...2ad

[Anonym bruker]

Uansett hva jeg gjør finner mannen alltid noe å hakke på eller kritisere. Alt skal gjøres på hans måte, hvis ikke er det ikke til gangs.. Dette gjør meg sur og forutinntatt. Jeg vet at uansett hvor rent huset er eller hvor mye jeg har ryddet blir han sur fordi jeg har "rotet bort" tingene hans eller ikke vasket godt nok.

 

Anonymous poster hash: cb77d...53f

Litt det samme her. Vil ikke si vi bryter hverandre ned, men han representerer ingen trygghet for meg, og ofte føler jeg at ikke han ikke trenger meg i sitt liv annet enn at han er glad i meg fordi jeg er mor til barna hans.

 

 

Anonymous poster hash: 13d82...6f2

[Plutselig_gravid]

Sånne greier som panelhistorien er sånn vi ler oss i hjel av og erter hverandre for. Er det morsomt nok forteller vi det videre til felles venner når BEGGE er til stede. Enkelte ting holder vi selvsagt for oss selv

Min samboer lo seg ihjel da jeg skrudde jævelskapet fra ikea fast i det ukesgamle gulvet. Brukte visst for lange skruer :-P

Vi har masse selvironi, vi kan bli furten der og da, men går ikke lange stunden før "idioten" ler også.

Vi erter hverandre, men med glimt i øyet :-)

 

Vi håner ikke hverandre eller bryter hverandre ned. Vi er stort sett høflige med hverandre i hverdagen og prøver å ikke hisse oss opp over bagateller, men vi har jo alle våre dager.

 

Har hatt to kriseperioder i forholdet. Elendig søvn og nattevåk, masse sykdom, ingen egentid, dårlig økonomi osv.Alt kom på en gang. Da ble vi skikkelig troll mot hverandre. Vi pushet hverandre i feil retning og fikk frem det verste i hverandre.

Heldigvis har vi det ikke sånn til vanlig:-)

[Anonym bruker]

Jeg er i et forhold der vi ikke bygger hverandre opp. Jeg er blitt en person jeg ikke trodde jeg kunne bli å være. I begynnelsen klarte jeg å være rund i kantene og gi ved dørene, men når du aldri får noe tilbake der du tregere det og gir uttrykk for at du trenger det gjør det noe ved deg. Så nå er jeg blitt hun som ikke klarer å la vær å kommentere det når det kjøpes feil type pølser. Når mannen etter 7 år enda ikke forstår at barnet vårt ikke spiser den type pølse eller at jeg faktisk er allergisk for det han har laget til middag så blir jeg oppgitt og frustrert og viser det også. Det er mange ting.. Over flere år nå har vi vært på skilsmissens rand, men frykter at vårt yngste barn ikke takler det. Vi har vært på kurs osv der det bare er kortvarig forbedring. Bare så det er sagt er ikke jeg bedre enn han, ihvertfall ikke som det har blitt nå. På et eller annet vis får vi hverdagen til å gå. Ungene blir større og sakte men sikkert ser det ut som vi aksepterer hverandre bedre, men vi er på ingen måte kommet så langt at vi bygger hverandre opp enda.

 

Anonymous poster hash: 4c80d...8c1

[Anonym bruker]

Jeg hadde ikke orket å bli i et forhold hvor vi bygget hverandre ned. De forholdene jeg har hatt har vært gode hvor begge har vært opptatt av å støtte hverandre og bygge den andre opp. Årsaken til at det har blitt slutt har vært at vi har vokst fra hverandre.

En gang gjorde jeg det slutt med en mann som egentlig var fantastisk. Men mine følelser var ikke lenger der for ham, og jeg visste at hvis jeg hadde blitt så ville jeg begynt å bygge ham ned, jeg hadde kommet til å bli bitchy, noe jeg ikke er normalt. Han fortjente ikke det, så jeg gjorde det slutt mens vi fremdeles kunne gjøre det i vennskapelighet.

 

Enig i det nr. 4 og 8 skriver.

 

Jeg tror mye har med innstilling å gjøre. Man må ønske å se den andre, være oppmerksom, også på det som kanskje er bagateller for en selv, men viktig for partneren. Man må gi den andre litt slack, og man bør være opptatt av å la den andre føle seg sett. Utrolig viktig å kunne le sammen - ikke av den andre. Selvironi og felles humor kommer man langt med

Hvis man har kommet dit at man gjør narr av den andre, da er det på høy tid å avslutte forholdet, ev. gå i terapi.

 

Jeg tror mange går inn i forhold med å overse mange ting som er "sjarmerende" i forelskelsesfasen, men som kanskje er tegn på at man er for forskjellige og kanskje har for forskjellige verdier. Det man ser på som pussige sjarmerende egenskaper som forelsket, det man ser på med overbærenhet, det er ofte det som blir større irritasjonsmomenter senere.

Anonymous poster hash: 16cd9...dea

[Anonym bruker]

Vi bryter hverandre ned. Eller egentlig litt usikker på om han bare er sånn og det er jeg som brytes ned? Jeg føler i hvert fall at jeg har mye større potensial enn det jeg får frem i dette forholdet. Trives best når han ikke er hjemme, da går ting som smurt.

 

Anonymous poster hash: 319f2...d96

[Anonym bruker]

Vi bygger hverandre opp vi har et fantastisk ekteskap!

 

Anonymous poster hash: 41a57...8e7

[Anonym bruker]

Vi bygger hverandre opp. Vi er bestevenner og elsker hverandre.min sjelevenn.

 

Men, jeg blir. Også megairritert på han til tider. Selv om vi er samkjørte på det meste, er det også endel vi ikke er, eller kommer til å bli det på.

 

Men det grunnleggende er vi samkjørte på.

 

Og vi vil bli gamle med hverandre😍😘🌷

 

Anonymous poster hash: 54c46...057

[Syngensang]

Spørs hvilken dag jeg har, om jeg har pms eller ikke 😂 men er blitt veldig flink på å roe meg, og ikke si noe selv om jeg kunne gjort det. Mannen derimot tar alt med knusende ro, har aldri trykt meg ned. Skulle ønske jeg var mer som han.

Haha, som om eg skulle sagt det sjølv!!!😅 Har ganske ofte dårlig samvittighet då. Men eg er flinkere enn han til å skryte då. Når han gjerne noko bra. Og det gjere han ofte 😊

[Anonym bruker]

Jeg maser, han godtar, det er våre svakheter.

 

Vi bruker ikke ufine ord til hverandre, det må være ytterst skjeldent( dagen der alt går feil og man sto opp på feil side av sengen.)

 

Vi er et å samme team, desverre av å til ender dette i at vi "psyker" hverandre ned :-P Røykeslutt, mindre pepsi max, ingen snoop i ukedagene osv går i bølger der vi ofte misslykker i å overholde :-P

 

Jeg ser kun løsninger, han kun problemer.

 

Når vi skal ringe å klage på noe, fks nav så er han konfliktsky, jeg er mer rett fram på slike ting.

 

Vi er som hånd i hanske, vi utfyller hverandre så utrolig godt, det jeg mangler har han for mye osv.

Anonymous poster hash: e15f4...06e