Min datter hater meg

[Anonym bruker]

Vi er en ganske vanlig familie på 5. Eldste er 14 år g egentlig en grei jente blink på skolen og med på idrett. Siste året har hun forandret seg og får voldsomme sinneutbrudd. Jeg blir og forbanna når hun holder på sånn og er nok til tider like barnslig som henne. Hun snakker stygt til småsøsken og meg særlig. Faren har hun tildels respekt for. Når hun er med venner er hun en engel. I går hadde vi en krangel for hun gadd ikke være med på butikken å hjelpe til tross for hun hadde sagt hun skulle hjelpe. Hun hadde fått noen hundrelapper til sminke dagen før og jeg tenkte det var greit hun hjalp til. Hun sa i bilen når vi diskuterte oppførselen hennes at hun hatet meg og at hun ikke ville ha meg til mamma mer. Jeg spurte henne flere ganger om å tenke seg om når hun sa dette og og om hun virkelig mente det og jo det gjorde hun. Jeg skulle i venninne besøk i går kveld og hun gjentok at hun håpet jeg ikke kom tilbake. Herregud jeg har feilet som mor....min førstefødte hater meg. Hvordan skal jeg greie snu dette?

 

Anonymous poster hash: 4f1ba...9dc

[Gjest Muji81]

Ved 1-års alder lærer man seg å gå. Ved 14-års alder lærer man seg å hate foreldrene sine...

 

Jeg ville ikke gjort noe big deal av det. La henne hate deg, men kanskje si at du er glad i henne allikevel.

 

Dette betyr ikke at du har feilet som mamma. ..slapp av

[Anonym bruker]

Det er veldig vanlig, selvom det sikkert er tøft (jeg har ikke så store barn enda..). Jeg husker selv at jeg ikke hadde noe godt forhold til mine foreldre, selvom jeg nå skjønner at de er verdens beste 💕

 

Bare vis at du er glad i henne!

 

4 år: Mamma kan og vet alt!

8 år: Mamma kan og vet mye!

12år: Mora mi kan og vet faktisk ikke alt...

14 år: Muttern skjønner ingenting!

16 år: Muttern er håpløs!

18 år: Hu der? Hu har gått ut på dato!

25 år: Mamma vet kanskje litt om dette...?

35 år: Før vi bestemmer oss, spør vi mamma...

45 år: Lurer på hva mamma tenk...er om dette...?

75 år: Skulle ønske jeg kunne snakke med mamma om dette...

 

Anonymous poster hash: 6e404...80d

[Anonym bruker]

Hun er nok bare litt forvirret pga utvikling som foregår både på innsiden og utsiden.

 

Husk, når hun hater deg så er det jo en sterk følelse hadde hun derimot vært helt nøytral til din ekaistens hadde hun ikke hatt noen følelser for deg i det hele tatt.

 

Anonymous poster hash: 074f4...f95

[Anonym bruker]

Nei gurimalla, dette er nok helt vanlig skal du se. Kan vare til hun nærmer seg 20! 

 

Bare overse det. Hun sier det fordi hun vil at du skal bli sur/lei deg. Hun slapp nok opp for argumenter for sin egen oppførsel og tyr til andre virkemidler. Du kan jo gjerne si til henne at man sier ikke ting for å såre andre bare fordi man ikke gidder å bli med på butikken. Men hun hater deg nok ikke, kjære deg. 

 

Husk at hun er 14 år og tror hun eier verden. Hun tror verden kretser rundt henne i alt. Er jo i den perioden livet er over om mamma skriver suss og klem på veggen hennes på facebook. 

Anonymous poster hash: c4036...07e

[kristinehufine]

Jeg var også sånn til tider! Mamma tok meg hardt for de tingene jeg gjorde som hun ikke likte. Hadde jeg vært deg hadde hun måttet sitte på rommet hele kvelden uten verken telefon, tv eller data. Så kunne hun tenkt seg om! Skriv et "avskjedsbrev" til henne? Hvor du "er død" og hun får brevet i etterkant? Gå inn på rommet med brevet og si at hun kan se for seg at det er faren hennes som leverer dette brevet til henne etter du døde i en bilulykke. Du har skrevet det tilfelle det skjer deg noe! Skriv som om det er dine siste ord til henne. Fortell hva det hun sier gjør med deg, hvor lei deg du blir, hvor glad du er i henne, hvordan du følte det når hun ble født. At du ikke får vært med i konfirmasjon, bryllup, når hun får sine barn. En fjortenåring tenker ikke alltid så langt. Men hvis hun får tenkt seg om er jeg 100 % sikker på at hun får dårlig samvittighet hvis det er et snev av empati. Dessuten kan det være godt for henne å ha dette brevet når hun er sint på deg, gi henne da beskjed om å lese det igjen! Jeg og mamma er verdens beste venner i dag, og mye er takket være hennes "strenge" forståelsesfulle oppdragelse av meg i tenårene! Jeg var aldri i tvil om at jeg ikke kan leve uten mamma, selv om hun var verdens teiteste 😉😉😉

[Anonym bruker]

Jeg var også sånn til tider! Mamma tok meg hardt for de tingene jeg gjorde som hun ikke likte. Hadde jeg vært deg hadde hun måttet sitte på rommet hele kvelden uten verken telefon, tv eller data. Så kunne hun tenkt seg om! Skriv et "avskjedsbrev" til henne? Hvor du "er død" og hun får brevet i etterkant? Gå inn på rommet med brevet og si at hun kan se for seg at det er faren hennes som leverer dette brevet til henne etter du døde i en bilulykke. Du har skrevet det tilfelle det skjer deg noe! Skriv som om det er dine siste ord til henne. Fortell hva det hun sier gjør med deg, hvor lei deg du blir, hvor glad du er i henne, hvordan du følte det når hun ble født. At du ikke får vært med i konfirmasjon, bryllup, når hun får sine barn. En fjortenåring tenker ikke alltid så langt. Men hvis hun får tenkt seg om er jeg 100 % sikker på at hun får dårlig samvittighet hvis det er et snev av empati. Dessuten kan det være godt for henne å ha dette brevet når hun er sint på deg, gi henne da beskjed om å lese det igjen! Jeg og mamma er verdens beste venner i dag, og mye er takket være hennes "strenge" forståelsesfulle oppdragelse av meg i tenårene! Jeg var aldri i tvil om at jeg ikke kan leve uten mamma, selv om hun var verdens teiteste 😉😉😉

Det må være det sykeste jeg har lest. Skrive ett avskjedsbrev

 

 

Anonymous poster hash: e8e71...a12

[Anonym bruker]

Det er vanlig å si det i den alderen. Hun elsker deg. Slapp av.

 

Anonymous poster hash: 060bb...f82

[Anonym bruker]

Jeg var også sånn til tider! Mamma tok meg hardt for de tingene jeg gjorde som hun ikke likte. Hadde jeg vært deg hadde hun måttet sitte på rommet hele kvelden uten verken telefon, tv eller data. Så kunne hun tenkt seg om! Skriv et "avskjedsbrev" til henne? Hvor du "er død" og hun får brevet i etterkant? Gå inn på rommet med brevet og si at hun kan se for seg at det er faren hennes som leverer dette brevet til henne etter du døde i en bilulykke. Du har skrevet det tilfelle det skjer deg noe! Skriv som om det er dine siste ord til henne. Fortell hva det hun sier gjør med deg, hvor lei deg du blir, hvor glad du er i henne, hvordan du følte det når hun ble født. At du ikke får vært med i konfirmasjon, bryllup, når hun får sine barn. En fjortenåring tenker ikke alltid så langt. Men hvis hun får tenkt seg om er jeg 100 % sikker på at hun får dårlig samvittighet hvis det er et snev av empati. Dessuten kan det være godt for henne å ha dette brevet når hun er sint på deg, gi henne da beskjed om å lese det igjen! Jeg og mamma er verdens beste venner i dag, og mye er takket være hennes "strenge" forståelsesfulle oppdragelse av meg i tenårene! Jeg var aldri i tvil om at jeg ikke kan leve uten mamma, selv om hun var verdens teiteste

 

Wow.. ..dette ville jeg aldri gjort! "Avskjedsbrev"??

Nei, de fleste tenåringer hater sine foreldre til tider. Prøv å overse de orda bare, for hun/han gjør egentlig det, blir sagt i fortvilelse, sinne etc

Selv har jeg vært igjennom 4 tenåringsperioder, og pleier å tenke innemellom: "Har du aldri vært hatet av dine barn, har du heller ikke vært en ordentlig forelder"

 

 

Anonymous poster hash: 2f387...752

[kristinehufine]

 

Jeg var også sånn til tider! Mamma tok meg hardt for de tingene jeg gjorde som hun ikke likte. Hadde jeg vært deg hadde hun måttet sitte på rommet hele kvelden uten verken telefon, tv eller data. Så kunne hun tenkt seg om! Skriv et "avskjedsbrev" til henne? Hvor du "er død" og hun får brevet i etterkant? Gå inn på rommet med brevet og si at hun kan se for seg at det er faren hennes som leverer dette brevet til henne etter du døde i en bilulykke. Du har skrevet det tilfelle det skjer deg noe! Skriv som om det er dine siste ord til henne. Fortell hva det hun sier gjør med deg, hvor lei deg du blir, hvor glad du er i henne, hvordan du følte det når hun ble født. At du ikke får vært med i konfirmasjon, bryllup, når hun får sine barn. En fjortenåring tenker ikke alltid så langt. Men hvis hun får tenkt seg om er jeg 100 % sikker på at hun får dårlig samvittighet hvis det er et snev av empati. Dessuten kan det være godt for henne å ha dette brevet når hun er sint på deg, gi henne da beskjed om å lese det igjen! Jeg og mamma er verdens beste venner i dag, og mye er takket være hennes "strenge" forståelsesfulle oppdragelse av meg i tenårene! Jeg var aldri i tvil om at jeg ikke kan leve uten mamma, selv om hun var verdens teiteste 😉😉😉

Det må være det sykeste jeg har lest. Skrive ett avskjedsbrev

 

 

Anonymous poster hash: e8e71...a12

Mange som gjør det. Har et brev liggende til ungene tilfelle de dør. Mammaen til en venninne døde når hun var liten. Når hun ble 18 år fikk hun et brev fra moren sin som hun hadde skrevet før hun døde. Ingenting har større verdi for henne! Hun var så liten den gangen, og sier selv at brevet ga henne et innblikk i hvor glad moren hennes var i henne! Som hun sier så forstår hun at moren elsket henne, men å "høre" det fra moren selv var spesielt. De hadde også kliss lik håndskrift!

[Anonym bruker]

Datteren min på 14 er prikk lik din. Og dagene er virkelig opp og ned, hun kan klage på hvordan jeg oppfører meg, spiser, snakker osv osv

På gode dager overser jeg hva hun sier om meg, dager jeg er sliten blir jeg lei meg eller sur, og da får hun høre det. Når jeg blir sint får jeg sinnaansikt tilbake, når jeg forklarer at jeg blir lei meg, går det tildels inn.

Å skrive avskjedsbrev er en ting, om barnet får dette om man faktisk forsvinner en dag, å gi det nå? Hjelp! Skake en ustabil tenåring mer enn de allerede er, er jo helt på viddene (vet det ikke var deg HI som skrev det, jeg håper bare du ikke hører på det rådet)

 

Anonymous poster hash: ec455...944

[kristinehufine]

Datteren min på 14 er prikk lik din. Og dagene er virkelig opp og ned, hun kan klage på hvordan jeg oppfører meg, spiser, snakker osv osv

På gode dager overser jeg hva hun sier om meg, dager jeg er sliten blir jeg lei meg eller sur, og da får hun høre det. Når jeg blir sint får jeg sinnaansikt tilbake, når jeg forklarer at jeg blir lei meg, går det tildels inn.

Å skrive avskjedsbrev er en ting, om barnet får dette om man faktisk forsvinner en dag, å gi det nå? Hjelp! Skake en ustabil tenåring mer enn de allerede er, er jo helt på viddene (vet det ikke var deg HI som skrev det, jeg håper bare du ikke hører på det rådet)

 

Anonymous poster hash: ec455...944

Trenger jo ikke akkurat skrive som om du er død, kan fint skrive et brev med gode ord til jenta uten at det er noe krise!

[*Miss Marple*]

 

 

Jeg var også sånn til tider! Mamma tok meg hardt for de tingene jeg gjorde som hun ikke likte. Hadde jeg vært deg hadde hun måttet sitte på rommet hele kvelden uten verken telefon, tv eller data. Så kunne hun tenkt seg om! Skriv et "avskjedsbrev" til henne? Hvor du "er død" og hun får brevet i etterkant? Gå inn på rommet med brevet og si at hun kan se for seg at det er faren hennes som leverer dette brevet til henne etter du døde i en bilulykke. Du har skrevet det tilfelle det skjer deg noe! Skriv som om det er dine siste ord til henne. Fortell hva det hun sier gjør med deg, hvor lei deg du blir, hvor glad du er i henne, hvordan du følte det når hun ble født. At du ikke får vært med i konfirmasjon, bryllup, når hun får sine barn. En fjortenåring tenker ikke alltid så langt. Men hvis hun får tenkt seg om er jeg 100 % sikker på at hun får dårlig samvittighet hvis det er et snev av empati. Dessuten kan det være godt for henne å ha dette brevet når hun er sint på deg, gi henne da beskjed om å lese det igjen! Jeg og mamma er verdens beste venner i dag, og mye er takket være hennes "strenge" forståelsesfulle oppdragelse av meg i tenårene! Jeg var aldri i tvil om at jeg ikke kan leve uten mamma, selv om hun var verdens teiteste

Det må være det sykeste jeg har lest. Skrive ett avskjedsbrevAnonymous poster hash: e8e71...a12

Mange som gjør det. Har et brev liggende til ungene tilfelle de dør. Mammaen til en venninne døde når hun var liten. Når hun ble 18 år fikk hun et brev fra moren sin som hun hadde skrevet før hun døde. Ingenting har større verdi for henne! Hun var så liten den gangen, og sier selv at brevet ga henne et innblikk i hvor glad moren hennes var i henne! Som hun sier så forstår hun at moren elsket henne, men å "høre" det fra moren selv var spesielt. De hadde også kliss lik håndskrift!

Nei, så gale! Snakk om å blåse opp normal oppførsel!

 

Det er selvsagt helt greit, og veldig fint, å skrive et brev til ungene hvis det verste skulle skje, men å lage så mye styr og spille så mye på samvittigheten til en stakkars tenåring er jo helt vilt. Selvsagt mener hun ikke at hun ønsker mor død, men akkurat der og da kjenner hun nok på hatet og frustrasjonen. Det er ikke greit å være tenåring, og det er uakseptabelt å true og oppføre seg ufint, men man må jo som voksen takle oppførselen og sette grenser uten å gå til det vanvittige forslaget ditt.

[Anonym bruker]

Helt vanlig! Her gjelder det bare å være sterk og holde ut... :-) Den som setter litt grenser i familien, får gjennomgå. Men dette er samtidig en viktig del av mammajobben..

 

Anonymous poster hash: 5a562...211

[Anonym bruker]

Men det er da helt normalt?

 

Samtidig bør du se på hvordan du snakker til henne. Hvis du er barnslig og høylydt, så kan du heller ikke forvente bedre av henne.

 

Anonymous poster hash: 6ce17...2be

[Superdolly]

Det er helt normalt med slike utbrudd fra tenåringer. Ikke synk ned på et like barnslig nivå selv (ref. forslaget om å skrive et avskjedsbrev. Det er noe småbarn sier: Hvis jeg var død, da skulle du få angre da, på at du ikke var snillere mot meg!). Trekk pusten, vær den voksne, hold deg rolig.

[Anonym bruker]

 

Datteren min på 14 er prikk lik din. Og dagene er virkelig opp og ned, hun kan klage på hvordan jeg oppfører meg, spiser, snakker osv osv

På gode dager overser jeg hva hun sier om meg, dager jeg er sliten blir jeg lei meg eller sur, og da får hun høre det. Når jeg blir sint får jeg sinnaansikt tilbake, når jeg forklarer at jeg blir lei meg, går det tildels inn.

Å skrive avskjedsbrev er en ting, om barnet får dette om man faktisk forsvinner en dag, å gi det nå? Hjelp! Skake en ustabil tenåring mer enn de allerede er, er jo helt på viddene (vet det ikke var deg HI som skrev det, jeg håper bare du ikke hører på det rådet)

 

Anonymous poster hash: ec455...944

Trenger jo ikke akkurat skrive som om du er død, kan fint skrive et brev med gode ord til jenta uten at det er noe krise!

Å skrive et brev om hvor glad man er i hverandre er kjempefint! Men du sa dette:

 

Skriv et "avskjedsbrev" til henne? Hvor du "er død" og hun får brevet i etterkant? Gå inn på rommet med brevet og si at hun kan se for seg at det er faren hennes som leverer dette brevet til henne etter du døde i en bilulykke. Du har skrevet det tilfelle det skjer deg noe! Skriv som om det er dine siste ord til henne.

 

Død i en bilulykke??? Helt unormal oppførsel på en oppførsel som er vanlig fra tenåringer. Ja, de må få påminnelser om at denne oppførselen er gal og at de burde tenke seg om, men skrive er liksom avskjedsbrev er grusomt!

 

 

Anonymous poster hash: ec455...944

[Anonym bruker]

Kjære vene... Anser dere virkelig en slik oppførsel for greit og "helt vanlig"? Jaja.. lykke til sier jeg.

 

Enten har hun vært utsatt for noe hvis adferden er påfallende og/eller brått endret,hvis ikke så sett jentungen på plass. Hadde blitt månelyst her om mine hadde oppført seg sånn,gudbedre!

 

Og ja,jeg har oppdratt 2 eksemplarer av arten som nå er voksne,og aldri om de noensinne snakket stygt til meg,og jeg var alene om å oppdra dem.

 

Få dere noen baller damer!

 

Anonymous poster hash: e7262...901

[Plutselig_gravid]

Helt vanlig så lenge hun ikke oppfører seg slik og sier slik overfor venner, lærere o l. Også. Høres ut som en normal 14 åring

 

12 åringen vår sier det samme. I øyeblikket virker han helt likegyldig, men jeg vet likevel at han ikke mener det han sier. Jo mer likegyldig til tilsnakk der og da, jo mindre mener han det han sier.

Jeg var nemlig slik selv da jeg var i puberteten. Tok meg sammen utenfor hjemmet, og tok ut all frustrasjon på foreldre og lillesøster. Egentlig var det en form for selvpining. Det gjorde "godt" å føle seg jævlig på en måte. Hormoner!

Hadde de samme tendensene i en av graviditetene, men da var det samboer som fikk gjennomgå.

 

Det jeg synes er mest problematisk med utbruddene til sønnen min er at yngre søsken blir veldig lei seg, også på våre vegne. Veeeeeldig lei seg. Og at de kan finne på å ta etter oppførselen hans når de selv blir sint.

 

Jeg reagerer på oppførselen hans etter dagsform. Jeg kan bli åpenlyst lei meg, svare på tiltale, overse, bli rasende osv.

Men han blir alltid sendt på rommet under slike utbrudd og vi tar alltid en prat når tingene har roet seg.

[sug lut]

Sunt, vanlig og jævlig irriterende mens det pågår. Heldigvis blir de fleste levelige igjen etter et par år. Langt mer usunt å aldri ha et tenåringsopprør, selv om man skulle ønske de tok det ut på frisyrer og smugrøyking i stedet for dørsmelling og drama. Hold ut, ta igjen, men prøv å holde deg for god til å bli tenåring sjøl i tilbakemeldingene dine.

[TPK]

Det er nok ganske vanlig i fjortisfasen dessverre. Tror de fleste sier at de hater foreldrene sine på et eller annet tidspunkt.

[Anonym bruker]

Kjære vene... Anser dere virkelig en slik oppførsel for greit og "helt vanlig"? Jaja.. lykke til sier jeg.

 

Enten har hun vært utsatt for noe hvis adferden er påfallende og/eller brått endret,hvis ikke så sett jentungen på plass. Hadde blitt månelyst her om mine hadde oppført seg sånn,gudbedre!

 

Og ja,jeg har oppdratt 2 eksemplarer av arten som nå er voksne,og aldri om de noensinne snakket stygt til meg,og jeg var alene om å oppdra dem.

 

Få dere noen baller damer!

 

Anonymous poster hash: e7262...901

Du snakker litt rundt deg selv her.. Du sier det ville blitt månelyst om de hadde oppført seg sånn, samtidig så sier du at de aldri ville oppført seg sånn. Så med tanke på at du aldri har opplevd det så kan du heller ikke si hvordan du håndterer det. Du kan kun spekulere. For du har aldri trengt å håndtere dette..

 

Jeg har selv ei på snart 16, og det var et år da grenser ble pushet og det ble bråk og faenskap for hver minste ting. Faren og jeg er dritstrenge og det ble konsekvenser som svei. Allikevel ga hun seg ikke. Det tok litt tid.

Det er nemlig et stadie i livet de fleste er igjennom, uavhengig av hvor "uaktuelt" det er for oss foreldre..

 

Hi; selvfølgelig hater hun deg ikke! Men hun er så sint og frustrert, og disse følelsene er vanskelig å sette ord på. Da er det lett å hive ut "hate"-kortet, for DA skjønner mamma at jeg er forbanna!

 

Ikke tillat slikt språk, gi strenge konsekvenser og snakk med jenta, men IKKE skriv et avskjedsbrev (dummeste forslaget jeg har hørt på lenge, snakk om å spille på samvittigheten hennes).

 

Det som hjalp oss da det stormet som verst var å snakke med skolens helsesøster. For dattera vår har alltid vært snill som et lam, derfor sto far og jeg og klødde oss i huet og ante ikke hvordan vi skulle håndtere denne totalforandringen. Vi hadde aldri trengt å heve stemmen til henne, plutselig var det full krig bare hun fikk beskjed om å hive søpla på vei ut. Ved å snakke med hs, både alene og som familie, fant vi en god måte å kommunisere på samt at vi lettere forsto hverandre. Det kan anbefales om man føler det blir litt for mye for dere og normale konsekvenser ikke biter på jenta.

 

Anonymous poster hash: 157a8...05a