Ensomhet

[Anonym bruker]

Jeg er alenemamma til 2 små, 1 på 8 år og 1 på 7 mnd.

 

Jeg har vært alenemamma alle årene men unntak av når minsten ble unnfanget da jeg trodde på familielivet igjen.

 

Jeg prøver ofte (altfor) å få kollegaer og bekjente til å finne på ting slik at vi kan bli mer enn bare dette, og kanskje venner til slutt. Jeg blir møtt med masse "ja det skal vi gjøre en dag" og "det hadde vært koslig".

 

Så blir det glemt.

 

Jeg prøver å være optimistisk men nå er jeg litt sliten føler jeg. Jeg er mye alene og lurer på om flere har det slik? Og om man rett og slett har for lite tid i hverdagen til å være sammen med venner?

 

Jeg har alltid vært så sosial og hatt mange venner på skole og fritid. Blir man mer ensom med årene om man ikke har en partner?

Anonymous poster hash: 4ac0e...857

[Anonym bruker]

Du må følge opp forslagene dine. Inviter på middag osv, men sørg for at det skjer! Folk er opptatt og har ofte nok med sitt, dømde må ikk tillate det å gå i glemmeboka.

 

Anonymous poster hash: e232b...deb

[Anonym bruker]

Du må følge opp forslagene dine. Inviter på middag osv, men sørg for at det skjer! Folk er opptatt og har ofte nok med sitt, dømde må ikk tillate det å gå i glemmeboka.

 

Anonymous poster hash: e232b...deb

 

Enig med dette. Du må følge opp med konkrete invitasjoner. Ikke sitt på gjerdet og vent.

 

Anonymous poster hash: 03b27...383

[Anonym bruker]

Jeg merker at jo eldre jeg blir, jo mer krever det å få venner - gode venner. Folk er så opptatt med egne liv at de virker å ikke ville ha flere inn i livet. Merker også at mange er svært glade for det om jeg stiller opp for dem i kriser, men når krisen er over er også støtten glemt og null kontakt selv om jeg da forsøker å foreslå å møtes en gang iblant (ikke ofte).

 

Det er dessverre veldig mange godværsvenninner der ute. Så jeg har blitt litt mer tilbakeholden selv. Jeg prøver å få nye venner, stiller opp der jeg kan, men har få, om noen, forventninger til andre lenger.

 

Nå har jeg vært langvarig syk, og merker at da passer jeg enda mindre inn i andres liv. Det passer liksom ikke, for de har det jo så bra og så travelt og jeg kan jo ikke være med på masse fysisk aktivitet eller ting som koster mye.

 

Og ja, min erfaring er også at det å ikke ha en partner ikke gjør situasjonen særlig bedre.

 

Men, jeg setter pris på de få jeg har litt kontakt med, og tenker at selv om andre ikke er der så går jeg inn i nye bekjentskap/vennskap ved å være slik jeg ønsker at mine venner er. Men i hverdagen blir det i all hovedsak å være alene.

Anonymous poster hash: 55e0e...fa4

[Anonym bruker]

Hi her,

 

takk for svar. 

 

Og jeg har VIRKELIG prøvd. Jeg invitererer til middag, jeg snakker med alle foreldrene og er hyggelige, jeg spør om kino, gå ut for å spise. Dette gjør jeg hver uke, men jeg føler det blir så taperaktig nå siden ingen kan.

 

Før minsten ble født var jeg mye ute med jobben og bekjente. Kjenner at jeg er lei. Har så fine barn og god helse, og masse familie. Sånn er det vel å bli eldre uten partner.

Anonymous poster hash: 4ac0e...857

[Anonym bruker]

Kunne skrevet omtrent det samme som #4.

Anonymous poster hash: 6a227...a0e

[Gjest marie-s]

Vi er nok flere som er i samme sko HI, om du bor i Oslo-området må du gjerne ta kontakt.

[Anonym bruker]

Har sendt deg pm

 

Anonymous poster hash: 4ac0e...857