Stebarnet mitt vil bo fast hos moren

[Anonym bruker]

Min mann og hans ekskone har siden bruddet hatt et veldig dårlig forhold og samarbeid, men deres to barn har likevel bodd 50/50 hos hver av de. Barna har det fint i begge hjem, er stort sett glade og fornøyde her, og de har intet negativt å fortelle om ukene hos moren heller. Jeg har er godt forhold til begge barna, og det er ting de heller snakker med meg om enn med pappaen sin. I det siste har gutten på 12år sagt til meg at han kan tenke seg å bo fast hos moren sin. Han merker at foreldrene ikke liker hverandre, og synes nok i tillegg at det er stress å bytte hjem annenhver uke. Han har også masse kompiser i gåavstand fra morens hjem, noe han ikke har her. Og moren er mindre steng enn oss på lekser, hjelpe til hjemme ol, noe som selvsagt er attraktivt for en 12-åring. Jeg har nevnt dette til min mann, som naturligvis blir såret og lei seg. Kanskje mest fordi han føler at moren bevisst prøver å gjøre sitt hjem mer attraktivt enn vårt for at gutten skal ville være fast hos henne. Men hva bør jeg stemamma gjøre? Gutten har snakket om dette ved flere anledninger siste 7 månedene, så det er nok noe han kunne tenke seg. Men får vondt av mannen min også.. Hva tenker dere?

 

Anonymous poster hash: 7e4b5...1ba

[mynt]

Barn har rett på å få være med å bestemme lenge før de blir 12 år og når han er så gammel så bestemmer han faktisk dette selv. Slutt å mistenk at moren "prøver" på noe.. At vennene er nærmere der er grunn nok. Og jeg forstår han godt

[Anonym bruker]

Jeg tenker at det i utgangspunktet må være veldig belastende å ha to hjem, selv om foreldrene skulle samarbeide bra. Jeg tror jeg ville blitt gal av det selv, hvis jeg skulle forholde meg til ulike mennesker og ulike omgivelser anenhver uke. Og dersom foreldrene ikke samarbeider bra, så tenker jeg at det er direkte dårlig gjort mot barnet. At det har det bra hos begge foreldre betyr ikke at situasjonen som sådan er bra. Hvem er det denne ordningen er tenkt for, foreldrene eller barnet? 

Anonymous poster hash: 9c97f...304

[Anonym bruker]

Barn har rett på å få være med å bestemme lenge før de blir 12 år og når han er så gammel så bestemmer han faktisk dette selv. Slutt å mistenk at moren "prøver" på noe.. At vennene er nærmere der er grunn nok. Og jeg forstår han godt

 

Det er en misforståelse at barn på 12 år står fritt til å bestemme dette selv. Men hans mening skal tillegges stor vekt. Se for øvrig mitt første svar.

 

Anonymous poster hash: 9c97f...304

[Anonym bruker]

Hun har historie med manipulering ol, så jeg forstår at mannen min blir paranoid for det. Men som du leser utifra hva jeg skriver, så forstår jeg 12-åringen og ønsker å gjøre det rette. Men til nå har han ikke sagt "fra nå av vil jeg bo hos mamma", men ytret at han tenker på det. Skal jeg avvente, eller bør vi ta det opp med han? Hi

 

Anonymous poster hash: 7e4b5...1ba

[Anonym bruker]

Selv om foreldrene samarbeider bra er det for de fleste barn en belastning med all flyttingen. Man kan si hva man vil, begge foreldre har likt krav på å være sammen med barnet, barnet savner den forelderen det ikke er hos osv, men uansett hvordan man vrir og vender på det så er det ikke barnets beste med så mye flytting. Det er kanskje det beste alternativet for noen barn når foreldrene først har valgt å skilles, men for de fleste barn er det slitsomt....

 

http://www.aftenposten.no/meninger/sid/Sondag_-du-suger-8186777.html

 

http://www.aftenposten.no/meninger/sid/Jeg-klarer-ikke-a-bo-like-mye-i-to-ulike-hjem-7952448.html

 

Jeg synes ikke du trenger ta det opp med gutten, men om barnet tar det opp på nytt skal dere ta han på alvor. Da kan pappaen ta en samtale med gutten for å høre hvordan han trives med situasjonen og hvordan han ideelt sett selv ønsker å ha det. Gutten vet at pappa blir lei seg og gruer seg for å fortelle hva han ønsker, men det er ikke guttens ansvar å ta vare på pappa, det er pappa sitt ansvar å sørge for at gutten har det bra! Kanskje må da far og mor ta en tur på familievernkontoret og evt sette opp en ny samværsavtale.

Anonymous poster hash: 5685f...b20

[Anonym bruker]

Jeg skjønner gutten godt. 50/50 er det ikke alle barn som takler like godt. Min stesønn har bodd 50/50 her i alle år,men jeg har sett hvordan dette har forviklet hverdagen hans.

Nå er han 14 år og kom til meg for et par uker siden for å snakke om bosituasjonen sin. Han lurte på om det gikk an å bo 2 uker sammenhengende her og hos moren,jeg svarte at alt går men at han måtte snakke med foreldrene om dette. Han ønsket at jeg spurte faren,noe jeg gjorde,far snakket med mor og nå blir det til 2 uker hos hver.

 

Gutten sa 50/50 var så rotete for han,selv om vi og mor bor 10 min unna i gåavstand.

 

Anonymous poster hash: e1ee9...c3e

[Anonym bruker]

Jeg forstår det godt, jeg har opplevd begge sidene så jeg klarer fint å sette meg inn i ungenes tanker.

 

Jeg er alene med 4 barn, ett fra første forhold og 3 fra mitt andre.

 

De tre yngste ønsker å bo fast hos meg. Faren er et kapittel for seg selv, og ungene vil ikke til ham mer enn høyst nødvendig. De rekker ikke få seg noen venner før han flytter til nytt sted, han har et voldsomt temperament samt at han overkjører ungene i alle avgjørelser. Han er ikke interessert i å høre hva ungene mener om ting osv

 

Med eldste er det motsatt. Far og jeg ble kalt "tekstbokeksempel på godt foreldresamarbeid" på fvk. Hun har bodd 50/50 fra hun var 6 til 14 år. Vi gjorde alt som var forventet av oss og svelget mange kameler begge to. Allikevel brast det. Hun orket bare ikke all flyttingen fram og tilbake. Hun trengte litt fred og ro, det fikk hun ikke her med 3 små søsken, samt at far bor 3 min gange unna skolen, herfra tar det 30 min (tung vei hjem). Derfor bor hun nå mest hos faren. Min første reaksjon var å føle at jeg måtte ha sviktet som mor. For det er jo mest vanlig at tenåringsjenter ønsker å bo hos moren når man har et nært forhold, ikke sant? Så begynte jeg å høre hva hun faktisk prøvde å si; hun orket ikke denne pendlingen, hun ønsket ro til lekser, kort vei til skolen samt at hun hadde fått flere venner nede hos faren. Altså hadde det ikke noe med meg å gjøre. Da var det lettere å svelge. I dag har hun vel kommet mer eller mindre krypende tilbake. Hun er her mer og mer og viser tydelig at hun trenger mammaen sin også. Derfor tror jeg det var lurt å ikke stå på mitt og kreve at hun bodde 50/50.

 

Jeg er ikke for at ungene kan flakse fram og tilbake etter humøret, vet jo om unger som flytter til mor fordi h'n er sur på far, og motsatt, og når ting roer seg flytter dem tilbake. En evig runddans.. Det hadde jeg ikke tillatt.

Men jeg syns vi må sette oss selv til side og faktisk LYTTE til hva ungene sier. Om barnet ønsker å bo fast på ett sted fordi de er lei av all flyttingen, prøv å ikke ta det personlig. Jeg hadde ALDRI orket å bo i en koffert selv, derfor forstår jeg de barna som setter ned foten.

Og man vet aldri, kanskje ønsker de seg tilbake til 50/50 etterhvert.. Det gjenstår å se..

 

Anonymous poster hash: 164de...cb1

[Anonym bruker]

Hi jeg skjønner i motsetning til fleste her problemet med mor for her var det på lik måte med min stesønn. Lekser, dataspilling og hjelpe til hjemme var milevis forskjell på regler i vårt hjem og mor. Han spilte til kl 22 på skoledager og skulle så gjøre lekser etter det , sier seg selv det ikke gikk særlig bra på skolen. Når det er sagt 50/50 er ikke noe jeg synes best for noe barn.

 

Anonymous poster hash: 4a667...699

[Gjest Antarctica]

Barn har rett på å få være med å bestemme lenge før de blir 12 år og når han er så gammel så bestemmer han faktisk dette selv. Slutt å mistenk at moren "prøver" på noe.. At vennene er nærmere der er grunn nok. Og jeg forstår han godt

At samarbeidet er dårlig er også et viktig element her. Kanskje ordningen er overmoden.

[Miss Honey]

 

Barn har rett på å få være med å bestemme lenge før de blir 12 år og når han er så gammel så bestemmer han faktisk dette selv. Slutt å mistenk at moren "prøver" på noe.. At vennene er nærmere der er grunn nok. Og jeg forstår han godt

 

Det er en misforståelse at barn på 12 år står fritt til å bestemme dette selv. Men hans mening skal tillegges stor vekt. Se for øvrig mitt første svar.

 

Anonymous poster hash: 9c97f...304

 

 

sa ingenting om at de står fritt til å velge selv. Det gjær de vel strengt tatt ikke før de er 18. men det med at "barnets mening skal tillegges stor vekt" som du sier var før fra fylte 12 år men det er flyttet til 7 år. derfor sa jeg at at de kan VÆRE MED å bestemme lenge før de blir 12. Når de blir 12 betyr meningen enda mer og om barnefordelingen hadde gått til en rettsak så hadde barnets mening vært avgjørende.

 

 

Og ja, jeg så det kom et innlegg fra hi senere i tråden med mer info om mor. men det gidder jeg ikke lese. stoppet på manipulerende. jeg forholder meg til det som står i HI. Alt som kommer etterpå tar jeg med en klype salt da hi ikke syns det var viktig å nevne i første innlegg. At samarbeidet er dårlig trenger ikke være mor sin feil heller. 

 

 

jeg ser at barnet ønsker å bo hos mor og mener han må få bestemme det selv når han er så stor.

[Anonym bruker]

Takk for alle innspill. Vi har snakket om det nå, og bestemt at vi skal snakke med gutten og prøve å gjøre som han ønsker.. Men kan moren ta med seg barnet og flytte vekk da, hvis hun har hovedomsorg? Det vil ikke være noen risiko her og nå, da de har et barn til som kommer til å fortsette med 50/50 foreløpig. Men hvis lillebror også vil bo fast hos moren etterhvert - kan hun ta med seg ungene og flytte vekk da? Hi

 

Anonymous poster hash: 7e4b5...1ba

[Miss Honey]

Takk for alle innspill. Vi har snakket om det nå, og bestemt at vi skal snakke med gutten og prøve å gjøre som han ønsker.. Men kan moren ta med seg barnet og flytte vekk da, hvis hun har hovedomsorg? Det vil ikke være noen risiko her og nå, da de har et barn til som kommer til å fortsette med 50/50 foreløpig. Men hvis lillebror også vil bo fast hos moren etterhvert - kan hun ta med seg ungene og flytte vekk da? Hi

 

Anonymous poster hash: 7e4b5...1ba

 

hun fr vel ikke automatisk hovedomsorg selv om gutten bor fast der? og nei hun kan ikke bare ta ungene med seg og flytte vekk. og i så fall regner jeg med at guttene ikke vil bo hos henne lenger likevel, da venner er viktig for dem.

 

håper dere finner ut av det uansett, lykke til

[Anonym bruker]

Kalles det ikke hovedomsorg hvis man har mer enn 50% omsorg?

 

Anonymous poster hash: 7e4b5...1ba

[Anonym bruker]

Hvorfor blir lillebroren boende like mye hos dere hvis storebroren skal bo mest hos moren? Det mest naturlig er vel at ungene bor samme sted. I barnefordelingssaker anses det som et sentralt prinsipp at søsken skal bo sammen.

Anonymous poster hash: f594d...38a

[Anonym bruker]

Fordi lillebror er mer enn fornøyd med 50/50, og har sine venner i gåavstand fra vårt hjem, og ingen hos moren.. Hi

 

Anonymous poster hash: 7e4b5...1ba

[Anonym bruker]

Dere sier at barnas ønsker bør bli hørt, så da bør vel det andre barnet også få ha et ord med i laget, slik som den eldste? Yngste er 10, og som sagt veldig fornøyd med 50/50. Hi

 

Anonymous poster hash: 7e4b5...1ba

[Anonym bruker]

Dere sier at barnas ønsker bør bli hørt, så da bør vel det andre barnet også få ha et ord med i laget, slik som den eldste? Yngste er 10, og som sagt veldig fornøyd med 50/50. Hi

 

Anonymous poster hash: 7e4b5...1ba

Så lenge 10 åringen selv ønsker å fortsatte med 50/50 så bør han jo få lov til det.. Han MÅ ikke følge brorens samvær så lenge de velger selv, tenker jeg da..

 

 

Anonymous poster hash: 164de...cb1