Lurer på å kutte ut min far og stemor....

[Anonym bruker]

Jeg har to barn, min bror en.

De har kun morfar igjen som er godtfungerende, og bestemor (kona til pappa). Min mor døde da vi var små.

 

Min stemor har ei datter som er sammen med en mann som har to barn fra tidligere.

De bortprioriterer min bror og meg og våre barn til fordel for de hele tiden.

Kommer til oss med disse nye stebestebarna på bittelille julaften for å levere gaver for julen tilbringer de sammen, i påsken leier de hytte sammen og om sommeren leier de hytte sammen.

De har besteforeldredager med disse som er faste og passer de mye.

 

Jeg er glad for at de inkluderer de, men pga ekskluderingen av oss så blir det hele bare trist.

 

For noen dager siden ringte de og kunne stolt fortelle at de rett før jul nå skal reise 14 dager til Tenerife på barnehotell med min stesøster og de nye barnebarna.

At de skulle passe på de masse og ha ungene hos seg og gledet seg ENORMT!

 

Vi blir ikke spurt engang. Eldste barnebarnet her er 14 år nå og aldri har de vært på noen ferie med oss.

 

Ungene til min bror og meg er rolige, fornuftige og snille unger, så det er ikke der det ligger heller vil jeg anta.

 

De andre ungene sier ved første anledning til våre alt de gjør med ungenes besteforeldre i en ertende tone, som om det bygges opp en konkurranse.

 

Jeg blir bare så lei meg:( Orker ikke flere avvisninger og ekskluderingsmanøvre fra de som skal være våre nærmeste lenger.

 

Anonymous poster hash: 35f07...a7e

[Anonym bruker]

Har du tatt det opp med din far? Jeg er barnebarnet som ble forsømt.. Så forstår godt at du vil skjerme ungene dine! Mine foreldre prøvde i mange år, til slutt ga de opp. Jeg er glad de ga opp, for jeg har aldri manglet noe i livet mitt. Det skal du vite! Jeg er totalt klar over at det er han som er problemet, og jeg var også 14-15 når alt eskalerte så forsto godt alt som foregikk. Nå har jeg selv valgt og ikke inkludere han i livet mitt på noen måte, selv om jeg har noen familiemedlemmer som lager et helvete pga. det!

 

Anonymous poster hash: 17239...aa6

[Anonym bruker]

Hvis du likevel vurderer å kutte dem ut, så tenker jeg at du ikke har noe å tape på å prøve å snakke med din far og stemor. Føler din bror og hans barn også på ekskluderingen?

 

I beste fall er det komplett tankeløshet fra deres side. Uansett ikke greit. En ting er deg og din bror, men å forskjellsbehandle små barn på den måten, det synes jeg er stygt.

 

Om din bror er enig med deg, se om dere kan ta en prat med deres far og stemor. Ikke beskyld dem for noe, men spør dem om de har tenkt over hvilke signaler de gir til barna deres når de aldri blir inkludert, mens din far og stemor hele tiden prioriterer de andre barna. Fortell dem at både dere og barna legger merke til at de er mye sammen med de andre, men ikke har tid til dere og barna. Si at dere synes det er fantastisk at de har så godt forhold til hennes datter og hennes familie, men at dere ønsker at de også kan ha et like godt forhold til dere. Og så spør dere hva som gjør at de bortprioriterer dere og deres barn fremfor din stemors datter og hennes familie.

Anonymous poster hash: 57a9d...511

[Anonym bruker]

Har du tatt det opp med din far? Jeg er barnebarnet som ble forsømt.. Så forstår godt at du vil skjerme ungene dine! Mine foreldre prøvde i mange år, til slutt ga de opp. Jeg er glad de ga opp, for jeg har aldri manglet noe i livet mitt. Det skal du vite! Jeg er totalt klar over at det er han som er problemet, og jeg var også 14-15 når alt eskalerte så forsto godt alt som foregikk. Nå har jeg selv valgt og ikke inkludere han i livet mitt på noen måte, selv om jeg har noen familiemedlemmer som lager et helvete pga. det!

 

Anonymous poster hash: 17239...aa6

Tusen takk for at du forstår.

Jeg prøver å være et raust menneske, men jeg blir så fylt med smerte, ofte. Tanken på å se våre barn sine ansikt når de blir vist bilder, og de selv aldri har vært på ferie med besteforeldrene.

De har vært sammen i to år og dette er tror jeg deres 4/5 tur sammen.

 

Når de andre ungene sier: Vi skal på ferie med besteforeldrene deres, det skal ikke dere.

 

Mine og min bror sin sier ingenting, men deres ansiktsuttrykk sier meg mye.

 

Jeg forstår at min stemor vil reise på ferie med sin datter, men kan ikke vi også bli spurt?

De skal leie ekstra stort rom så de kan passe ungene i sin leilighet, på et bamsehotell med sklier og badeland.

Og aldri har de vært et sted med sine barnebarn, på 14 år.

 

Anonymous poster hash: 35f07...a7e

[Anonym bruker]

 

Hvis du likevel vurderer å kutte dem ut, så tenker jeg at du ikke har noe å tape på å prøve å snakke med din far og stemor. Føler din bror og hans barn også på ekskluderingen?

 

I beste fall er det komplett tankeløshet fra deres side. Uansett ikke greit. En ting er deg og din bror, men å forskjellsbehandle små barn på den måten, det synes jeg er stygt.

 

Om din bror er enig med deg, se om dere kan ta en prat med deres far og stemor. Ikke beskyld dem for noe, men spør dem om de har tenkt over hvilke signaler de gir til barna deres når de aldri blir inkludert, mens din far og stemor hele tiden prioriterer de andre barna. Fortell dem at både dere og barna legger merke til at de er mye sammen med de andre, men ikke har tid til dere og barna. Si at dere synes det er fantastisk at de har så godt forhold til hennes datter og hennes familie, men at dere ønsker at de også kan ha et like godt forhold til dere. Og så spør dere hva som gjør at de bortprioriterer dere og deres barn fremfor din stemors datter og hennes familie.

 

Anonymous poster hash: 57a9d...511

Takk for ditt svar.

Jeg tok det opp rolig med min far i fjor. Konstruktivt og undrende, i en rolig tone. Da fikk jeg mld av min stemor som beskyldte meg for å være utakknemlig og at jeg hadde sagt hun var en dårlig bestemor. Ord jeg aldri har tatt i min munn. Jeg takker hver sjeldne gang de kommer.

Min far ble lei seg og sa han forstod hva jeg mente, og kom alene en periode på hyppige besøk. Tydelig fylt av anger. Jeg tror ikke han har så mye han skulle ha sagt hjemme der.

 

Samtalen resulterte ikke i noe varig endring og som jeg sa til min far, jeg ønsker ikke å påtvinge dere noe. Og poengterte at de selvsagt står fritt til å gjøre som de vil i sitt liv. Men, at jeg synes det er vanskelig opp mot våre unger.

 

Det er ungene jeg blir trist på vegne av.

 

Anonymous poster hash: 35f07...a7e

[Anonym bruker]

 

 

Hvis du likevel vurderer å kutte dem ut, så tenker jeg at du ikke har noe å tape på å prøve å snakke med din far og stemor. Føler din bror og hans barn også på ekskluderingen?

 

I beste fall er det komplett tankeløshet fra deres side. Uansett ikke greit. En ting er deg og din bror, men å forskjellsbehandle små barn på den måten, det synes jeg er stygt.

 

Om din bror er enig med deg, se om dere kan ta en prat med deres far og stemor. Ikke beskyld dem for noe, men spør dem om de har tenkt over hvilke signaler de gir til barna deres når de aldri blir inkludert, mens din far og stemor hele tiden prioriterer de andre barna. Fortell dem at både dere og barna legger merke til at de er mye sammen med de andre, men ikke har tid til dere og barna. Si at dere synes det er fantastisk at de har så godt forhold til hennes datter og hennes familie, men at dere ønsker at de også kan ha et like godt forhold til dere. Og så spør dere hva som gjør at de bortprioriterer dere og deres barn fremfor din stemors datter og hennes familie.

 

Anonymous poster hash: 57a9d...511

Takk for ditt svar.

Jeg tok det opp rolig med min far i fjor. Konstruktivt og undrende, i en rolig tone. Da fikk jeg mld av min stemor som beskyldte meg for å være utakknemlig og at jeg hadde sagt hun var en dårlig bestemor. Ord jeg aldri har tatt i min munn. Jeg takker hver sjeldne gang de kommer.

Min far ble lei seg og sa han forstod hva jeg mente, og kom alene en periode på hyppige besøk. Tydelig fylt av anger. Jeg tror ikke han har så mye han skulle ha sagt hjemme der.

 

Samtalen resulterte ikke i noe varig endring og som jeg sa til min far, jeg ønsker ikke å påtvinge dere noe. Og poengterte at de selvsagt står fritt til å gjøre som de vil i sitt liv. Men, at jeg synes det er vanskelig opp mot våre unger.

 

Det er ungene jeg blir trist på vegne av.

 

Anonymous poster hash: 35f07...a7e

Min bror føler også på det. Han blir mest sint, jeg lei meg!

 

Anonymous poster hash: 35f07...a7e

[Anonym bruker]

 

Hvis du likevel vurderer å kutte dem ut, så tenker jeg at du ikke har noe å tape på å prøve å snakke med din far og stemor. Føler din bror og hans barn også på ekskluderingen?

 

I beste fall er det komplett tankeløshet fra deres side. Uansett ikke greit. En ting er deg og din bror, men å forskjellsbehandle små barn på den måten, det synes jeg er stygt.

 

Om din bror er enig med deg, se om dere kan ta en prat med deres far og stemor. Ikke beskyld dem for noe, men spør dem om de har tenkt over hvilke signaler de gir til barna deres når de aldri blir inkludert, mens din far og stemor hele tiden prioriterer de andre barna. Fortell dem at både dere og barna legger merke til at de er mye sammen med de andre, men ikke har tid til dere og barna. Si at dere synes det er fantastisk at de har så godt forhold til hennes datter og hennes familie, men at dere ønsker at de også kan ha et like godt forhold til dere. Og så spør dere hva som gjør at de bortprioriterer dere og deres barn fremfor din stemors datter og hennes familie.

 

Anonymous poster hash: 57a9d...511

Takk for ditt svar.

Jeg tok det opp rolig med min far i fjor. Konstruktivt og undrende, i en rolig tone. Da fikk jeg mld av min stemor som beskyldte meg for å være utakknemlig og at jeg hadde sagt hun var en dårlig bestemor. Ord jeg aldri har tatt i min munn. Jeg takker hver sjeldne gang de kommer.

Min far ble lei seg og sa han forstod hva jeg mente, og kom alene en periode på hyppige besøk. Tydelig fylt av anger. Jeg tror ikke han har så mye han skulle ha sagt hjemme der.

 

Samtalen resulterte ikke i noe varig endring og som jeg sa til min far, jeg ønsker ikke å påtvinge dere noe. Og poengterte at de selvsagt står fritt til å gjøre som de vil i sitt liv. Men, at jeg synes det er vanskelig opp mot våre unger.

 

Det er ungene jeg blir trist på vegne av.

 

Anonymous poster hash: 35f07...a7e

 

 

 

Da virker det som om stemor har det meste å si overfor din far, ja. Dessverre er det slik at din far er den som må sette grenser for seg selv. Og om han lar kona styre alt, så er det lite dere kan gjøre.

 

Jeg ville likevel ha tatt en samtale på nytt med din bror, far og stemor. Da er dere fire som lytter, fire som vet hva som blir sagt. Da kan ikke stemor komme i ettertid og påstå at dere har beskyldt henne for noe annet enn det dere har sagt.

Det kan godt tenkes at hun føler seg beskyldt, men det tror jeg i så fall er fordi hun vet at det er sannhet i det dere har påpekt.

Fortell din far og stemor at dere ikke ønsker å snakke om det som har vært, men hvordan alle i familien kan få det godt fremover.

 

Hvis din stemor blir helt steil, da ville jeg ha sagt - fremdeles i en rolig tone - at hvis din far og stemor vil fortsette å forskjellsbehandle barn og barnebarn så mye, da må du og din bror beskytte barna deres mot skuffelser og at dere derfor vil kutte kontakten med dem. Si at de er hjertelig velkomne å være en del av familien hvis de ønsker å behandle barnabarna noenlunde likt, men ikke slik det er nå. Og så er det fullt lovlig å se sin far rett i øynene og spør om han virkelig ønsker å kutte kontakten med barn og barnebarn - for det er hans valg som tillater forskjellsbehandlingen og deltar i den.

 

Du og din bror har lite å tape på å ha et slikt møte, men ha det sammen med både far og stemor, siden det virker som om stemor kanskje manipulerer far når de er alene. Ved å ta et møte med begge to så må hun stå til rette for sine meninger der og da, uten å kunne manipulere for mye der og da.

 

 

Anonymous poster hash: 57a9d...511

[Anonym bruker]

Hva med å foreslå en felles ferie selv, i stede for å vente på at de skal gjøre det?

Anonymous poster hash: d4e82...0d0

[Anonym bruker]

Om du og din stemor ikke har verdens beste tone skjønner jeg jo at hun ikke har spesielt lyst til å tilbringe ferien med dere, jeg har ikke noe ønske i verden om å tilbringe noe ferie med min mamma heller. Det har noe med kjemi å gjøre, og noen personer passer bedre sammen enn andre. 

 

Jeg har ikke vært på ferie med mine foreldre etter at jeg ble voksen og kunne ikke tenke meg det heller. Sånn er det kanskje med stemoren din og deg også?

 

Problemet blir jo da at din stemor tydeligvis har et veldig nært og godt forhold til sin datter og ønsker å feriere sammen med henne, og da følger jo din far med på lasset siden han er sammen med henne....

 

Det urettferdige blir da at hun reiser på ferie med sine barnebarn, mens din far ikke reiser på ferie med sine barnebarn. Fakta er jo at de ikke er besteforeldre til de samme barna, men siden de er gift/samboere blir det naturlig for barnebarna å sammenligne hva de får med hverandre.

 

Kjip situasjon, jeg ser den.

 

Mine foreldre er også skilt og pappa tar aldri kontakt med oss i det hele tatt, vi er faktisk aldri blitt invitert dit så lenge de har vært gift. Mens hennes barn og barnebarn fra tidligere forhold blir invitert på søndagsmiddag, reiser på ferie sammen osv osv. Jeg gidder ikke bruke mange kalorier på det, pappa er ikke flink til å holde kontakt, han inviterer aldri, han tar aldri initiativ til noe som helst, sånn har han alltid vært og kommer alltid til å være. Jeg kan jo ikke forlange at kona hans skal være på samme måte med sine barn og barnebarn når hun er en helt annen type person....

 

Jeg har ikke kuttet kontakt med pappa, men jeg tar lite initiativ, det gjør ikke han heller. Så vi ser hverandre veldig sjelden, det er like greit, han har nok med seg og sitt.

Anonymous poster hash: a0416...a2c

[Anonym bruker]

En klassisk situasjon. Sånn blir det ofte når mannen er sammen med en dame som styrer og regjerer slik det passer HENNE best. Hun er muligens sjalu på hans fortid, derfor ønskes det minst mulig kontakt med dere som hans barn.

 

Jeg ville gått sammen med min bror og fortalt hva vi følte, overfor både han og henne. Blir det sure miner, så får det bli det. Og siden det ikke er første gang dette har vært oppe, så må spesielt din far være rimelig tett hvis han ikke skjønner alvoret. Om det likevel ikke blir bedring, så ville jeg kuttet ut. Dette koster mye ergrelse og såre følelser for dere og barna.

Anonymous poster hash: 2d3ec...514