Barn.

[Anonym bruker]

Er det normalt at en gutt på snart 6 år ikke har hatt med seg en kamerat hjem fra barnehagen en eneste gang, eller ikke har noen venner på fritid etter barnehagen? Gutten er kun med voksene.

Ikke med på noe slags fritids aktiviteter etter barnehagen og har aldri vært det heller.

Jeg er litt usikker på om det er normal, eller om det er mer normal at dette skjer når man begynner på skolen? 

Anonymous poster hash: e1720...1e9

[Anonym bruker]

Ingen som har barn og har meninger om dette?

Anonymous poster hash: e1720...1e9

[Guttaboys]

Jeg har en gutt på 6 år, som går i 1. klasse. Han har hatt de samme vennene (den lille kjernen) siden de gikk på småbarnsavdelingen i bhg. De er fortsatt nære venner, og har vært med hverandre hjem siden de var 3-4 år. Han har også hatt andre venner i perioder som har vært med hjem. På fritiden går han på fotball.

 

I min verden er det normalt at barn har opparbeidet seg et nettverk når de er 6 år. Men det kan jo ligge noen årsaker bak til at akkurat dette barnet ikke har nære venner? Hvis du kjenner foreldrene ville jeg kanskje tatt en prat og hørt hva som er greia (formulert meg litt annerledes, selvfølgelig).

[Anonym bruker]

Takk for svar. 

Ja, jeg har tenkt på å ta en prat med personen siden jeg kjenner personen veldig godt. Ungen har lyst og ha med venner hjem, og begynne på fritids aktivitet. Men personen sliter veldig med seg selv og har andre personer/meg til å passe ungen ofte pga veldig små grunner. Man merker at ungen har forandret seg til og bli mer deprimerende å syns det er veldig trist at ingen vil være med han hjem. 

Vet ikke hvordan jeg skal ta det opp, men syns det langt ifra er riktig at personen setter seg selv først hele tiden istedenfor barnet..

 

psykolog er vel kanskje en riktig vei, men ikke lett og si at en person trenger psykolog. 

 

Takk for svar igjen.

Anonymous poster hash: e1720...1e9

[Anonym bruker]

Jeg har 4 barn hvor yngste er 6 år.

 

Jeg vil si det er helt vanlig å ihvertfall siste året i barnehagen ha med venner hjem, være med venner hjem, oppsøke steder med jevnaldrede (lekeplasser o.l.) og være med på fritidsaktiviteter.

 

Mine barn har fra 3-4 års alderen hat venner med hjem med jevne mellomrom, hyppigere jo eldre de har blitt. Fra siste året i barnehagen har de lekt med små venner på ettermiddagen eller i helgen minst en gang i uken.

Anonymous poster hash: cd2ae...5fc

[Anonym bruker]

 

Takk for svar. 

Ja, jeg har tenkt på å ta en prat med personen siden jeg kjenner personen veldig godt. Ungen har lyst og ha med venner hjem, og begynne på fritids aktivitet. Men personen sliter veldig med seg selv og har andre personer/meg til å passe ungen ofte pga veldig små grunner. Man merker at ungen har forandret seg til og bli mer deprimerende å syns det er veldig trist at ingen vil være med han hjem. 

Vet ikke hvordan jeg skal ta det opp, men syns det langt ifra er riktig at personen setter seg selv først hele tiden istedenfor barnet..

 

psykolog er vel kanskje en riktig vei, men ikke lett og si at en person trenger psykolog. 

 

Takk for svar igjen.

 

Anonymous poster hash: e1720...1e9

 

 

Ut fra det du forteller her så ville jeg ha koblet inn barnevernet. Forelderen greier ikke ta seg ordentlig av barnet, legger ikke til rett for at barnet kan ha et sosialt liv, og barnet blir isolert og går glipp av svært mye viktig læring.

 

Her trenger forelderen hjelp, trolig psykolog slik du også sier, men også foreldreveiledning, og trolig også avlastningshjem.

 

Jeg håper du tar dette videre!

 

Anonymous poster hash: 89134...cac