Kan mannen min adoptere sønnen min?

[Anonym bruker]

Dersom vi får den biologiske farens samtykke?

 

Hvilken betydning har dette isåfall ift krav om samvær? Bidrag? Juridiske rettigheter?

 

Anonymous poster hash: e5369...8a2

[Anonym bruker]

Da brytes alle rettigheter og plikter mellom sønn og biologisk far. De overføres til adoptivfar.

 

Anonymous poster hash: 70c67...929

[Anonym bruker]

Da brytes alle rettigheter og plikter mellom sønn og biologisk far. De overføres til adoptivfar.

 

Anonymous poster hash: 70c67...929

Så da trenger man ikke betale bidrag i det hele tatt? Og det er ikke noe man kan gå tilbake på?

 

Hva som må til for å få det gjort. Hvem kontakter man???

 

 

Anonymous poster hash: 76ea7...54f

[Anonym bruker]

Da fraskriver biologisk far seg alt ansvar, ingen samvær, ingen bidrag, ingenting.

 

Samtidig fraskriver dere alle barnets rettigheter. Jeg vet ikke hva slags biologisk far barnet ditt har, men er du sikker på at barnet ønsker å blir skrevet helt ut av fars liv, miste alle rettigheter på arv osv

Anonymous poster hash: 4562c...4c5

[Anonym bruker]

Hvis man adopterer bort barnet skal man selvsagt ikke betale bidrag.

 

Les mer om stebarnsadopsjon her:

http://www.bufdir.no/adopsjon/Jeg_onsker_a_adoptere/Stebarnsadopsjon/

 

Anonymous poster hash: 70c67...929

[Anonym bruker]

Takk for svar.

Det er forsåvidt ikke aktuelt ennå, men biofar har ingen samvær eller interesse av sønnen sin. Tenker at han sikkert hadde godtatt adopsjon glatt bare for å slippe bidraget.

Har lyst til at sønnen min skal føle seg skikkelig elsket og ønsket! Det ER han av stefaren sin. Men kanskje er det lettere å kjenne og verdsette hvis forholdet dem imellom blir mer formelt og offisielt..

 

Anonymous poster hash: e5369...8a2

[Anonym bruker]

Takk for svar.

Det er forsåvidt ikke aktuelt ennå, men biofar har ingen samvær eller interesse av sønnen sin. Tenker at han sikkert hadde godtatt adopsjon glatt bare for å slippe bidraget.

Har lyst til at sønnen min skal føle seg skikkelig elsket og ønsket! Det ER han av stefaren sin. Men kanskje er det lettere å kjenne og verdsette hvis forholdet dem imellom blir mer formelt og offisielt..

 

Anonymous poster hash: e5369...8a2

Jeg skjønner at tanken er god, men synes likevel ikke dette er noen god ide. Jeg er selv stebarnsadoptert, og har en fantastisk adoptivfar, som jeg aldri har tvilt på at både ønsker og elsker meg. Men det er ikke adopsjonen som har gitt meg den følelsen, det er relasjonen jeg har til adoptivfaren min. Relasjonen er ikke bygget på et juridisk dokument,den er bygget på omsorg, kjærlighet og felles opplevelser. Det kunne vi fint ha gjort også uten at han hadde adoptert meg. 

 

Min biologiske far har jeg aldri truffet, og jeg vet at om jeg ikke hadde blitt adoptert, så hadde det likevel ikke blitt noe kontakt. Dermed kan det kanskje virke som om adopsjonen ikke tok fra meg noe,men den gjorde faktisk det! Den tok fra meg det lille båndet som fantes mellom meg og min biologiske far, mellom meg og besteforeldre, onkler, tanter, søsken og søskenbarn. Jeg mistet den lille tilhørigheten jeg hadde til den slekta, og det synes jeg er veldig leit. Dette er en form for sorg, og det er en sorg man blir veldig alene med, fordi det er lite sosialt akseptert å sørge over at man har vært så heldig at man har en stefar som har ønsket å ta over for en fraværende far. Det folk ikke later til å forstå er at det er den fraværende faren, og det at absolutt alle bånd til ham er kuttet, som er vanskelig. Jeg er veldig glad i min adoptivfar,og ville ikke byttet ham ut for alt i verden, men jeg skulle gjerne sett at han hadde forblitt stefar. Ikke fordi jeg tror jeg ville hatt mer kontakt med biologisk far, men fordi da var det i det minste ingen som hadde bestemt at jeg ikke lenger var i slekt med halve slekta mi.       

 

Anonymous poster hash: c0c3d...202

[Isola&Lille+julegave]

 

 

Takk for svar.

Det er forsåvidt ikke aktuelt ennå, men biofar har ingen samvær eller interesse av sønnen sin. Tenker at han sikkert hadde godtatt adopsjon glatt bare for å slippe bidraget.

Har lyst til at sønnen min skal føle seg skikkelig elsket og ønsket! Det ER han av stefaren sin. Men kanskje er det lettere å kjenne og verdsette hvis forholdet dem imellom blir mer formelt og offisielt..

 

Anonymous poster hash: e5369...8a2

Jeg skjønner at tanken er god, men synes likevel ikke dette er noen god ide. Jeg er selv stebarnsadoptert, og har en fantastisk adoptivfar, som jeg aldri har tvilt på at både ønsker og elsker meg. Men det er ikke adopsjonen som har gitt meg den følelsen, det er relasjonen jeg har til adoptivfaren min. Relasjonen er ikke bygget på et juridisk dokument,den er bygget på omsorg, kjærlighet og felles opplevelser. Det kunne vi fint ha gjort også uten at han hadde adoptert meg.

 

Min biologiske far har jeg aldri truffet, og jeg vet at om jeg ikke hadde blitt adoptert, så hadde det likevel ikke blitt noe kontakt. Dermed kan det kanskje virke som om adopsjonen ikke tok fra meg noe,men den gjorde faktisk det! Den tok fra meg det lille båndet som fantes mellom meg og min biologiske far, mellom meg og besteforeldre, onkler, tanter, søsken og søskenbarn. Jeg mistet den lille tilhørigheten jeg hadde til den slekta, og det synes jeg er veldig leit. Dette er en form for sorg, og det er en sorg man blir veldig alene med, fordi det er lite sosialt akseptert å sørge over at man har vært så heldig at man har en stefar som har ønsket å ta over for en fraværende far. Det folk ikke later til å forstå er at det er den fraværende faren, og det at absolutt alle bånd til ham er kuttet, som er vanskelig. Jeg er veldig glad i min adoptivfar,og ville ikke byttet ham ut for alt i verden, men jeg skulle gjerne sett at han hadde forblitt stefar. Ikke fordi jeg tror jeg ville hatt mer kontakt med biologisk far, men fordi da var det i det minste ingen som hadde bestemt at jeg ikke lenger var i slekt med halve slekta mi.

 

Anonymous poster hash: c0c3d...202

Hva hvis det hadde blitt slutt mellom din mor og stefar? Og han ikke hadde hatt noe rettigheter til samvær? Da hadde du kanskje mistet han og hans familie, hvis din mor ikke hadde villet at han skulle se deg. Hadde ikke det vært verre?

Du er jo ikke mindre i slekt med noen, selv om du er adoptert. Blod er blod.

[Anonym bruker]

Jeg er også stebarnsadoptert og har bare gode erfaringer med det. Og nei, man trenger ikke miste kontakt med biofars familie. Min mamma og min biofars familie hadde god kontakt, den kontakten fikk jeg også selv om stefar adopterte meg. Jeg hadde 2 farmor, masse tanter, onkler, søskenbarn og familie

 

Jeg mistet ikke noe. Jeg fikk masse

Anonymous poster hash: 6a613...ab3

[Anonym bruker]

 

 

Takk for svar.

Det er forsåvidt ikke aktuelt ennå, men biofar har ingen samvær eller interesse av sønnen sin. Tenker at han sikkert hadde godtatt adopsjon glatt bare for å slippe bidraget.

Har lyst til at sønnen min skal føle seg skikkelig elsket og ønsket! Det ER han av stefaren sin. Men kanskje er det lettere å kjenne og verdsette hvis forholdet dem imellom blir mer formelt og offisielt..

 

Anonymous poster hash: e5369...8a2

Jeg skjønner at tanken er god, men synes likevel ikke dette er noen god ide. Jeg er selv stebarnsadoptert, og har en fantastisk adoptivfar, som jeg aldri har tvilt på at både ønsker og elsker meg. Men det er ikke adopsjonen som har gitt meg den følelsen, det er relasjonen jeg har til adoptivfaren min. Relasjonen er ikke bygget på et juridisk dokument,den er bygget på omsorg, kjærlighet og felles opplevelser. Det kunne vi fint ha gjort også uten at han hadde adoptert meg.

 

Min biologiske far har jeg aldri truffet, og jeg vet at om jeg ikke hadde blitt adoptert, så hadde det likevel ikke blitt noe kontakt. Dermed kan det kanskje virke som om adopsjonen ikke tok fra meg noe,men den gjorde faktisk det! Den tok fra meg det lille båndet som fantes mellom meg og min biologiske far, mellom meg og besteforeldre, onkler, tanter, søsken og søskenbarn. Jeg mistet den lille tilhørigheten jeg hadde til den slekta, og det synes jeg er veldig leit. Dette er en form for sorg, og det er en sorg man blir veldig alene med, fordi det er lite sosialt akseptert å sørge over at man har vært så heldig at man har en stefar som har ønsket å ta over for en fraværende far. Det folk ikke later til å forstå er at det er den fraværende faren, og det at absolutt alle bånd til ham er kuttet, som er vanskelig. Jeg er veldig glad i min adoptivfar,og ville ikke byttet ham ut for alt i verden, men jeg skulle gjerne sett at han hadde forblitt stefar. Ikke fordi jeg tror jeg ville hatt mer kontakt med biologisk far, men fordi da var det i det minste ingen som hadde bestemt at jeg ikke lenger var i slekt med halve slekta mi.

 

Anonymous poster hash: c0c3d...202

Hva hvis det hadde blitt slutt mellom din mor og stefar? Og han ikke hadde hatt noe rettigheter til samvær? Da hadde du kanskje mistet han og hans familie, hvis din mor ikke hadde villet at han skulle se deg. Hadde ikke det vært verre?

Du er jo ikke mindre i slekt med noen, selv om du er adoptert. Blod er blod.

 

Når en mor faktisk ønsker at stefar skal adoptere, så er vel det noe hun gjør bl.a. fordi hun mener stefar er en god omsorgsperson,og ønsker å sikre at barnet og stefar har rettigheter i forhold til hverandre. Dermed ser jeg det som ganske usannsynlig at min mor i en sånn situasjon ville stikke kjepper i hjulene for samvær. Men det hadde definitivt ikke vært greit å miste kontakten med min adoptivfar.

 

De siste to setningene din er forøvrig et godt eksempel på hvordan de som er stebarnsadopterte og har vonde følelser rundt dette blir veldig alene med disse følelsene. Selvfølgelig blir man mindre i slekt med noen hvis man blir adoptert bort. Ikke biologisk sett riktignok, som du sier,blod er blod. Men juridisk sett er jeg overhode ikke i slekt med min biologiske far. Det synes jeg er trist, og jeg synes også det er trist at det er så lite aksept for at jeg synes det er trist, og at folk har en tendens til å fortelle meg hva de mener jeg burde føle rundt dette, i stede for å akseptere at jeg føler det jeg føler.    

 

 

 

Anonymous poster hash: c0c3d...202

[Sabelfisk]

E

[Anonym bruker]

Vær oppmerksom på at dersom stefar adoperer barnet ditt, så vil han ha rettigheter på linje med deg ved et brudd. Jeg vet om en sak der adoptivfar gikk til retten for å få hovedomsorgen for ekskonas biologiske barn. Han fikk det ikke, men det var fordi barnet var tettere knyttet til moren. I teorien kunne han fått det. 

Anonymous poster hash: 35616...44f