Er dette forholdet dødfødt?

[Anonym bruker]

Har møtt drømmemannen etter et ikke fult så heldig forhold. Jeg har i tillegg barn fra før av...

Vi har vært sammen en stund men jeg er veldig usikker på hvordan dette vil gå, han gjør ikke noe galt. Problemet er hos meg, føler han er for bra for meg.. Og det gjør meg sint/stresset fordi det å være i et forhold med han gjør at jeg kjenner på min egen utilstrekkelighet. I tillegg har vi ingenting "felles" ingen barn, ingen felles venner, vi kommer ikke fra samme plass og han er den som evt. Må flytte. Det er ikke for sent å snu. Føler jeg ødelegger livet hans. Jeg vet at tankene jeg har bare er tull, og har pratet mye med han om dette og han sier alle de riktige tingene når jeg sliter. Likevel så er jeg redd for at jeg alltid vil føle jeg står i takknemlighetsgjeld til han, for det er slik jeg føler det. Hva gjør jeg, hvem prater jeg med? Tror kanskje jeg fikk ny kjæreste for tidlig etter bruddet med forrige, men det er jo for sent å gjøre noe med nå. Jeg elsker han jo, han er jo perfekt!

 

Anonymous poster hash: bb137...cd3

[Gjest Antarctica]

Høres ut som om du er din egen verste fiende. Forholdet er ikke dødfødt, men selvbildet må du få løftet?

[Anonym bruker]

Er ikke sikkert det er dødfødt. Det kommer til å komme noe som ikke er perfekt med han også og da gjevner det seg ut.

 

Anonymous poster hash: b5702...600

[Anonym bruker]

Her må du jobbe med deg selv. Det er jo mange grunner til hvorfor du er fantastisk for han. Og du må prøve å bygge opp deg selv litt.

 

Her er jeg enslig mor til 2, som nesten ikke har samvær med far. Jeg har flere kroniske sykdommer, går for tiden på AAP, for å finne ut hvor mye jeg kan jobbe. Jeg er et stort rotehue. Kjæresten min har bra jobb, orden på alt i livet sitt, veldig smart og har ett barn han har 50%. Men nå har jo jeg og et hav av gode kvaliteter, som har gjort at denne fantastiske mannen falt for meg. Og han var og så fantastisk at han valgte meg for alt det positive, og ser ikke på sykdom eller lav inntekt som et problem.

Anonymous poster hash: 7c34a...15b

[Anonym bruker]

Men jeg forstår det bare ikke. Jeg ville aldri valgt meg selv. Jaja, går vel over.

 

Anonymous poster hash: bb137...cd3

[Anonym bruker]

Ikke uvanlig at man stiller høyere krav til seg selv og er mer kritiske til seg selv enn man er til andre. Vi er flere av den sorten...

 

Vi er veldig dårlige til å gi oss selv rom for å være menneskelige. Men for andre som er som oss, f.eks gjør samme type feil, kan vi vise stor forståelse.

 

Så nå vil jeg at du skal prøve å se på deg selv litt objektivt. Uten den kritiske og dømmende røsten. Du er langt fra så utilstrekkelig som du tenker at du er. Du må stole på denne mannen som ser dine flotte kvaliteter. Han liker deg som menneske. Han ser forbi dine svakere sider, fordi de ikke betyr så mye som du tror de gjør! Og han fortjener nettopp deg fordi det er deg han ønsker seg!

 

Gi litt slipp på de nedsettende tankene du har om deg selv, og slutt å tråkke på deg selv. Ingen andre ville drømt om å være så strenge og kritiske til deg som du kan være. Bygg deg litt opp i stedet. Gjør noen øvelser. Skriv ned tre gode ting du gjør hver dag. Alt fra små ting, til store ting. Så blir du mer bevisst på hvor mye bra du gjør!

 

Du er ikke bare god nok, du er rett og slett ei bra dame

 

Anonymous poster hash: 1884b...f78