Gå til innhold

Jeg er verdens dårligste mamma, og klar over det...


Anbefalte innlegg

Skrevet

Så ille at jeg vurderer å skille meg fra mannen min slik at han kan få full foreldrerett. Tenker de har det best uten å være så mye rundt meg.

Jeg klarer ikke å kontrollere meg når jeg blir sliten og stressa. Da blir jeg slem.

Og jeg er så ubeskrivelig lei sutring, skriking og krangling dagen lang. Dagen hjemme med barna er ALDRI hyggelig!!! ALDRI!!!

 

Har to barn, jente på 6 år, og gutt på 3 år...

 

Jente på 6 år sliter litt psykisk (skal til barnepsykolog, sliter med lavt selvbilde osv), jeg tenker at det er ene og alene min feil. Fordi hun er redd for at jeg skal bli sint på henne. Hun gråter mye uten å vite hvorfor hun gråter.

 

Lillebror er av den utagerende typen, slår og skriker mye, gråter veldig og blir forskrekket når jeg blir sint.

 

Og jeg, er håpløs...

Sier slemme ting når jeg blir sliten og sint (sånt som at de ikke er glad i meg, at de er slemme som bare skriker, at de hadde hatt det bedre om jeg flyttet avgårde osv), og nå er jeg så sliten og lei at jeg ikke en gang får dårlig samvittighet når jeg sier disse tingene. :( Skjønner ikke at jeg tør å skrive dette en gang, men gjør det fordi jeg trenger at noen kjefter på meg.

Jeg burde ikke ha hatt barn, jeg burde ha lyttet til den magefølelsen som alltid sa til meg at det ikke var lurt.

Og nå er jeg redd jeg ødelegger dem, at de blir nervøse rundt meg. Og det kan jeg ikke tillate. Da er det vel bedre jeg blir en mindre del av livet deres? En helgemamma som kanskje da har tid og overskudd til å kun leke med de??

Nei jeg vet ikke. Har bare lyst til å forsvinne…  :grine:



Anonymous poster hash: 296ac...c14
Videoannonse
Annonse
Skrevet

Verdens dårligste er vel å ta litt hardt i, all den tid det faktisk finnes mødre som banker ungene sine, som misbruker dem eller tillater at andre gjør det, eller enda verre ting som de fleste av oss ikke kan forestille oss engang...

 

Når det er sagt, så ville jeg bedt om hjelp. Fastlegen er et godt sted å starte, han eller hun kan henvise deg videre til riktig instans. Høres ikke ut som du har noe å tape på det, for dere har det jo ikke bra sånn det er nå.



Anonymous poster hash: 5752c...471
Skrevet

Oj, ja dette var ikke bra. Du ødelegger barna dine emosjonelt og psykisk... Ja, du er nok en direkte årsak til at din datter sliter og at din sønn utagerer.

Hva sier mannen din til denne oppførselen og behandlingen av barna deres?

 

Terapi, sinnemestring, hva nå enn, men dette må d ta tak i med en gang. 

 

Flytt om du må i mellomtiden, for akkuratt nå mishandler du dine barn.



Anonymous poster hash: 1b5a1...623
Skrevet

 

Verdens dårligste er vel å ta litt hardt i, all den tid det faktisk finnes mødre som banker ungene sine, som misbruker dem eller tillater at andre gjør det, eller enda verre ting som de fleste av oss ikke kan forestille oss engang...

 

Når det er sagt, så ville jeg bedt om hjelp. Fastlegen er et godt sted å starte, han eller hun kan henvise deg videre til riktig instans. Høres ikke ut som du har noe å tape på det, for dere har det jo ikke bra sånn det er nå.

 

Anonymous poster hash: 5752c...471

 

 

Ja det er sikkert lurt, men da blir jeg sikkert henvist videre og må få en slags behandling, som sikkert er på dagtid, som igjen fører til at jeg må ta meg fri fra jobb noe som er helt umulig. Har ingen fast stilling (kun vikariat), og jeg er avhengig av denne jobben :(

 

Anonymous poster hash: 296ac...c14

Skrevet

 

Oj, ja dette var ikke bra. Du ødelegger barna dine emosjonelt og psykisk... Ja, du er nok en direkte årsak til at din datter sliter og at din sønn utagerer.

Hva sier mannen din til denne oppførselen og behandlingen av barna deres?

 

Terapi, sinnemestring, hva nå enn, men dette må d ta tak i med en gang. 

 

Flytt om du må i mellomtiden, for akkuratt nå mishandler du dine barn.

 

Anonymous poster hash: 1b5a1...623

 

 

Mannen min er superpappa, den beste man får tak i. Og når han er hjemme (er for tiden på jobbreise) fungerer ting bedre, da lar han meg få mer "time-out" hvis det virker som jeg trenger det.

Kan med en gang fortelle at jeg sliter med ekstrem pms, har et enormt søvnbehov som aldri blir dekt, og at jeg er syk med diverse virus minst en gang hver mnd. Konstant sliten og i underskudd av energi (ikke at det gjør saken min noe bedre)

 

Anonymous poster hash: 296ac...c14

Skrevet

 

 

 

Verdens dårligste er vel å ta litt hardt i, all den tid det faktisk finnes mødre som banker ungene sine, som misbruker dem eller tillater at andre gjør det, eller enda verre ting som de fleste av oss ikke kan forestille oss engang...

 

Når det er sagt, så ville jeg bedt om hjelp. Fastlegen er et godt sted å starte, han eller hun kan henvise deg videre til riktig instans. Høres ikke ut som du har noe å tape på det, for dere har det jo ikke bra sånn det er nå.

 

Anonymous poster hash: 5752c...471

 

Ja det er sikkert lurt, men da blir jeg sikkert henvist videre og må få en slags behandling, som sikkert er på dagtid, som igjen fører til at jeg må ta meg fri fra jobb noe som er helt umulig. Har ingen fast stilling (kun vikariat), og jeg er avhengig av denne jobben :(

 

Anonymous poster hash: 296ac...c14

Jobben din er ikke viktigere enn barna dine! Du trenger at barna dine har en mor som bryr seg.

Og trenger du behandling på dagtid får du sykemelding.

 

 

Anonymous poster hash: b4ca5...3c5

Skrevet

Du trenger å gå circle of security-kurs på nærmeste bup.

Skrevet

Kjære deg. Du skal vite at det er utrolig positivt at du har så mye selvinnsikt. Jeg tenket at du sliter med noe selv. Du er nok veldig sliten. Du må jobbe med selvkontroll. Du MÅ slutte å si slike ting når de krangler eller gråter mye(altså er normale barn). Da må du heller gå bort fra situasjonen en stund. Tenke over hva du gjør med dem, deretter reagere. Får du ikke til dette (selv med stressmestringshjelp, evt psykologhjelp) må du trekke deg vekk. Du skal huske på at du ikke er en ond person. Du vil det beste for dine barn, det er jeg sikker på. Du trenger veiledning og hjelp til å mestre stress/sinne. Husk at barn har godt av å høre foreldre innrømme sine feil. En fin plass å begynne å snu det hele vil være å sette deg ned med 6 åringen din å si at du elsker henne UANSETT, at du selv slitet med å takle stress-situasjoner, men at du prøver å bli bedre. En 6 åring klarer å ta imot litt informasjon. Du kan begynne å endre dette NÅ. Si til deg selv at dette kan ikke fortsette. Du må ta tak i roten av problemet, det er deg. Start der... Oppsøk lege, evt helsesøster. Du er nok ikke alene med å ha slike reaksjoner. Du MÅ snu dette Nå. Jeg heier på deg. Husk at barn setter pris på små ting. Et elsker deg over alt på jord er all verdens trygghet for små barn. Du er deres alt. God klem til deg og lykke til.

Skrevet

Du må nesten bare ta deg sammen, for dette er ikke akseptabel oppførsel fra en voksen. Du vet jo at du ikke kan si disse tingene til barna dine, såmhvorfor lar du ikke bare være? Har du SÅ dårlig impulskontroll? I såfall er jeg enig i at barna ville hatt det best med å bo bare hos faren sin. På den annen side kan du ikke flytte nå, etter å ha truet barna med det. Da får de evigvarende traumer om at det var deres feil at mamma flyttet.

 

Anonymous poster hash: de52c...cc9

Skrevet

Skjønner jo at du selv ser at dette ikke er et sunt miljø for barna dine. Og ja, et negativt hjemmemiljø kan gi barn arr for livet. Har du vurdert å søke hjelp for deg selv? Hvis du ikke allerede har gjort det kan det være en ide å be om hjelp hos fastlegen din nå. Kanskje du er deprimert? Eller har en eller annen psykisk ubalanse? Potensielt kunne behandling/ medisiner for en periode vært til hjelp. Du bør for dine barns skyld søke hjelp. Det er faktisk ikke deres feil at du behandler dem dårlig.

 

Min mor sleit mye i min barndom og hun skapte konstant frykt ved å true med å reise, være sint og legge skyld for problemer over på meg. Jeg var nervøs som unge og usikker på moren min. Det var ingen god følelse.

 

Anonymous poster hash: fc394...f2b

Skrevet

Det er ikke bra at du samhandler med barna dine på denne måten. Sannsynligvis forsterker du datteren din sine vansker, men det er ikke like sikkert at du har forårsaket dem. For to relativt små barn er det imidlertid ingen umiddelbart god løsning å rømme fra oppgaven. De trenger mamma, og de vil oppfatte at det er på grunn av dem at du flytter. De vil ikke forstå at det er for å beskytte dem at du ikke bor der, de vil tro du ikke orker dem. Særlig siden du jo allerede spiller på deres utilstrekkelighetsfølelse og deres følelse av at de ikke er flinke nok til å være god sønn og god datter.

 

Dere to som er voksne må sortere hva som er viktig. Hvis du er så sliten og dårlig fungerende, må mannen din kanskje reise mindre? Hvis datteren din trenger noe ekstra, er det ikke nok med en halv voksen. Dessuten høres du ut til å trenge hjelp. Om det går utover arbeidsevnen din, så får det gjøre det. Barna er viktigere enn jobben.

 

Når datteren din kommer i gang med utredning, vil dere møte fagpersoner som kan en del om familiefungering. Be om foreldreveiledning, det høres det ut til at dere trenger. På samme måte som du trenger å lære deg å håndtere vanskelige følelser, gjør datteren din det.

 

Ikke gi opp! Det positive er at du innser selv at dette ikke er bra og at du påtar deg ansvaret for egen irrasjonalitet. Å ville flytte, er fluktatferd, det er ikke en moden vurdering. Som mamma er du forpliktet til å først prøve å skape endring. Og forresten - hvordan tror du at du vil klare samvær med barna hvis du hadde flyttet ut? Da ville du fått to triste og forvirrede barn og ville i hvert fall hatt dårlig samvittighet.

Skrevet

 

 

Oj, ja dette var ikke bra. Du ødelegger barna dine emosjonelt og psykisk... Ja, du er nok en direkte årsak til at din datter sliter og at din sønn utagerer.

Hva sier mannen din til denne oppførselen og behandlingen av barna deres?

 

Terapi, sinnemestring, hva nå enn, men dette må d ta tak i med en gang. 

 

Flytt om du må i mellomtiden, for akkuratt nå mishandler du dine barn.

 

Anonymous poster hash: 1b5a1...623

 

 

Mannen min er superpappa, den beste man får tak i. Og når han er hjemme (er for tiden på jobbreise) fungerer ting bedre, da lar han meg få mer "time-out" hvis det virker som jeg trenger det.

Kan med en gang fortelle at jeg sliter med ekstrem pms, har et enormt søvnbehov som aldri blir dekt, og at jeg er syk med diverse virus minst en gang hver mnd. Konstant sliten og i underskudd av energi (ikke at det gjør saken min noe bedre)

 

Anonymous poster hash: 296ac...c14

 

 

Enda større grunn til å oppsøke fastlegen, kanskje du mangler noen vitaminer eller noe. Og pms mener jeg det går an å få dempet på en eller annen måte?

 

Fastlegen eller den instansen du evt. blir henvist til er for øvrig helt sikkert behjelpelig med å finne et opplegg du har tid til og som ikke innebærer at du må ofre jobben.

 

Anonymous poster hash: 5752c...471

Skrevet

Sykemelding og behandling for noen slags psykisk sykdom høres ut som eneste løsning her. Snakk med legen din. Det er positivt at du vil jobbe, men du er ikke frisk og du ødelegger to uskyldige barn.

Skrevet

 

Så ille at jeg vurderer å skille meg fra mannen min slik at han kan få full foreldrerett. Tenker de har det best uten å være så mye rundt meg.

Jeg klarer ikke å kontrollere meg når jeg blir sliten og stressa. Da blir jeg slem.

Og jeg er så ubeskrivelig lei sutring, skriking og krangling dagen lang. Dagen hjemme med barna er ALDRI hyggelig!!! ALDRI!!!

 

Har to barn, jente på 6 år, og gutt på 3 år...

 

Jente på 6 år sliter litt psykisk (skal til barnepsykolog, sliter med lavt selvbilde osv), jeg tenker at det er ene og alene min feil. Fordi hun er redd for at jeg skal bli sint på henne. Hun gråter mye uten å vite hvorfor hun gråter.

 

Lillebror er av den utagerende typen, slår og skriker mye, gråter veldig og blir forskrekket når jeg blir sint.

 

Og jeg, er håpløs...

Sier slemme ting når jeg blir sliten og sint (sånt som at de ikke er glad i meg, at de er slemme som bare skriker, at de hadde hatt det bedre om jeg flyttet avgårde osv), og nå er jeg så sliten og lei at jeg ikke en gang får dårlig samvittighet når jeg sier disse tingene. :( Skjønner ikke at jeg tør å skrive dette en gang, men gjør det fordi jeg trenger at noen kjefter på meg.

Jeg burde ikke ha hatt barn, jeg burde ha lyttet til den magefølelsen som alltid sa til meg at det ikke var lurt.

Og nå er jeg redd jeg ødelegger dem, at de blir nervøse rundt meg. Og det kan jeg ikke tillate. Da er det vel bedre jeg blir en mindre del av livet deres? En helgemamma som kanskje da har tid og overskudd til å kun leke med de??

Nei jeg vet ikke. Har bare lyst til å forsvinne… :grine:

 

Anonymous poster hash: 296ac...c14

Søk hjelp. Du gjør noen dumme ting og ja, barna dine reagerer negativt på det. Men dette er ikke krise, du kan snu det, men ikke alene. Hvorfor blir du sånn ekkel når du blir sint og sur? Var det sånn da du var liten? Hva skal til for at du kjenner igjen tegnene når du er på gang med de slemme kommentarene? Det er på det tidspunktet du må ta grep, i sekundene etter er det gjort og for sent. Hvordan kan du ta grep: gå ut, ta et glass vann, rope på mannen, si noe inn deg som hjelper?

 

Jeg har vært der. Og tro meg, ungene er hundre ganger mer slitsomme når mora er sur og nærtagende. Dessuten føler du deg crp. Det krever MYE å snu båten, men hverdagen blir så mye bedre! For alle!

 

Sier du unnskyld til barna? Det må du gjøre, treåringen også. Si at du skal prøve å bli mindre sint, at du skjønner de blir redde og lei seg. Du må være beredt til å ta i mot det som kommer og tåke det "du gjør at jeg blir redd" "jeg blir svimmel i hodet når du er sint" "hvorfor vil du flytte fra meg". Legg deg flat, si at det er du som er voksen og må slutte å si sånt, for det skal ikke voksne. Ros dem for at de tør å si i fra og fortelle hva du gjør med dem. Så må du ha en som kan løfte deg, rose deg, forstå deg og gi deg litt omsorg. Mannen, psykolog, venninne.. Noen som heier på deg og tar deg i mot når du faller. For du kommer til å ha mange tilbakefall. Du kommer til å føle deg som en idiot når du sier unnskyld til ungen for trettiende gang og fortsatt ikke holder det du lover. Men du må bare fortsette, for du skal ha et forhold til ungene dine resten av livet og de skal leve med forholdet til deg resten av sitt liv. De elsker deg, for du er mammaen deres og du kan gi dem den største gaven: du tok tak da de trengte deg som mest.

 

You go girl!!!

 

 

 

Anonymous poster hash: 08149...033

Skrevet

Du vil kunne ha utbytte av terapi. En dyktig psykolog/psykiater vil kunne hjelpe deg med de mønstrene som gjør at du blir så sint.

 

Du har rett i at dette er skadelig for barna dine. Samtidig er det også skadelig å "miste" mamma ved et samlivsbrudd e.l.

 

I første omgang synes jeg du skal ta en prat med fastlegen din, eventuelt vurdere å gå til psykolog uten henvisning (men det koster en del).



Anonymous poster hash: 5de93...9df
Skrevet

 

 

Så ille at jeg vurderer å skille meg fra mannen min slik at han kan få full foreldrerett. Tenker de har det best uten å være så mye rundt meg.

Jeg klarer ikke å kontrollere meg når jeg blir sliten og stressa. Da blir jeg slem.

Og jeg er så ubeskrivelig lei sutring, skriking og krangling dagen lang. Dagen hjemme med barna er ALDRI hyggelig!!! ALDRI!!!

 

Har to barn, jente på 6 år, og gutt på 3 år...

 

Jente på 6 år sliter litt psykisk (skal til barnepsykolog, sliter med lavt selvbilde osv), jeg tenker at det er ene og alene min feil. Fordi hun er redd for at jeg skal bli sint på henne. Hun gråter mye uten å vite hvorfor hun gråter.

 

Lillebror er av den utagerende typen, slår og skriker mye, gråter veldig og blir forskrekket når jeg blir sint.

 

Og jeg, er håpløs...

Sier slemme ting når jeg blir sliten og sint (sånt som at de ikke er glad i meg, at de er slemme som bare skriker, at de hadde hatt det bedre om jeg flyttet avgårde osv), og nå er jeg så sliten og lei at jeg ikke en gang får dårlig samvittighet når jeg sier disse tingene. :( Skjønner ikke at jeg tør å skrive dette en gang, men gjør det fordi jeg trenger at noen kjefter på meg.

Jeg burde ikke ha hatt barn, jeg burde ha lyttet til den magefølelsen som alltid sa til meg at det ikke var lurt.

Og nå er jeg redd jeg ødelegger dem, at de blir nervøse rundt meg. Og det kan jeg ikke tillate. Da er det vel bedre jeg blir en mindre del av livet deres? En helgemamma som kanskje da har tid og overskudd til å kun leke med de??

Nei jeg vet ikke. Har bare lyst til å forsvinne… :grine:

 

Anonymous poster hash: 296ac...c14

Søk hjelp. Du gjør noen dumme ting og ja, barna dine reagerer negativt på det. Men dette er ikke krise, du kan snu det, men ikke alene. Hvorfor blir du sånn ekkel når du blir sint og sur? Var det sånn da du var liten? Hva skal til for at du kjenner igjen tegnene når du er på gang med de slemme kommentarene? Det er på det tidspunktet du må ta grep, i sekundene etter er det gjort og for sent. Hvordan kan du ta grep: gå ut, ta et glass vann, rope på mannen, si noe inn deg som hjelper?

 

Jeg har vært der. Og tro meg, ungene er hundre ganger mer slitsomme når mora er sur og nærtagende. Dessuten føler du deg crp. Det krever MYE å snu båten, men hverdagen blir så mye bedre! For alle!

 

Sier du unnskyld til barna? Det må du gjøre, treåringen også. Si at du skal prøve å bli mindre sint, at du skjønner de blir redde og lei seg. Du må være beredt til å ta i mot det som kommer og tåke det "du gjør at jeg blir redd" "jeg blir svimmel i hodet når du er sint" "hvorfor vil du flytte fra meg". Legg deg flat, si at det er du som er voksen og må slutte å si sånt, for det skal ikke voksne. Ros dem for at de tør å si i fra og fortelle hva du gjør med dem. Så må du ha en som kan løfte deg, rose deg, forstå deg og gi deg litt omsorg. Mannen, psykolog, venninne.. Noen som heier på deg og tar deg i mot når du faller. For du kommer til å ha mange tilbakefall. Du kommer til å føle deg som en idiot når du sier unnskyld til ungen for trettiende gang og fortsatt ikke holder det du lover. Men du må bare fortsette, for du skal ha et forhold til ungene dine resten av livet og de skal leve med forholdet til deg resten av sitt liv. De elsker deg, for du er mammaen deres og du kan gi dem den største gaven: du tok tak da de trengte deg som mest.

 

You go girl!!!

 

 

 

Anonymous poster hash: 08149...033

Altså mulig du får høy crp, men først og fremst føler du deg crap :P. Og treåringen må ikke si unnskyld, men du må si unnskyld til treåringen :)

 

 

Anonymous poster hash: 08149...033

Skrevet

Jeg kjenner meg igjen i noe av det du beskriver. Har selv "mistet kontrollen" flere ganger. Skriker til ungene, sier slemme ting om at jeg skal reise bort osv. Dette har vært i perioder der jeg er ekstra sliten og stresset. Og samvittigheten etterpå er svart. Du beskriver at du er mye sliten og ofte syk. Støtter at du bør finne en måte å styre sinnet på men samtidig må du prøve å endre hele hverdagen. Mulig å jobbe mindre for å bli mindre sliten? Andre tiltak? Trener du eller tar andre pauser i hverdagen der mannen kan ta barna? Jeg er sikker på at dette kan løses ettersom du allerede ser problemet selv. Du må rett og slett prøve å være snillere med deg selv og ha nok pauser. Og så finne teknikker når du kjenner det røyner på. Om mannen ikke er hjemme gå litt ut av rommet likevel, pust dypt og prøv å ro deg litt ned. Minn deg selv på at de er så små, de er barn som ikke er "slemme mot deg" de er bare slik barn er. Prøv å finn roen i deg selv og snakk rolig og bestemt til dem selv om de hyler. Prøv å steng det litt ute. Lettere sagt enn gjort jeg vet, men prøv å la dette bli noe du virkelig skal fikse for alles skyld ikke minst deg selv. Det er ikke for sent å snu dette, jeg har troen på deg og du er ikke verdens dårligste mamma, du har gjort noen dårlige valg som mamma men du er klar over dette og deler det her med oss og det er første skritt i riktig retningen. Klem til deg.

 

Anonymous poster hash: c25ab...5bb

Skrevet

 

 

Så ille at jeg vurderer å skille meg fra mannen min slik at han kan få full foreldrerett. Tenker de har det best uten å være så mye rundt meg.

Jeg klarer ikke å kontrollere meg når jeg blir sliten og stressa. Da blir jeg slem.

Og jeg er så ubeskrivelig lei sutring, skriking og krangling dagen lang. Dagen hjemme med barna er ALDRI hyggelig!!! ALDRI!!!

 

Har to barn, jente på 6 år, og gutt på 3 år...

 

Jente på 6 år sliter litt psykisk (skal til barnepsykolog, sliter med lavt selvbilde osv), jeg tenker at det er ene og alene min feil. Fordi hun er redd for at jeg skal bli sint på henne. Hun gråter mye uten å vite hvorfor hun gråter.

 

Lillebror er av den utagerende typen, slår og skriker mye, gråter veldig og blir forskrekket når jeg blir sint.

 

Og jeg, er håpløs...

Sier slemme ting når jeg blir sliten og sint (sånt som at de ikke er glad i meg, at de er slemme som bare skriker, at de hadde hatt det bedre om jeg flyttet avgårde osv), og nå er jeg så sliten og lei at jeg ikke en gang får dårlig samvittighet når jeg sier disse tingene. :( Skjønner ikke at jeg tør å skrive dette en gang, men gjør det fordi jeg trenger at noen kjefter på meg.

Jeg burde ikke ha hatt barn, jeg burde ha lyttet til den magefølelsen som alltid sa til meg at det ikke var lurt.

Og nå er jeg redd jeg ødelegger dem, at de blir nervøse rundt meg. Og det kan jeg ikke tillate. Da er det vel bedre jeg blir en mindre del av livet deres? En helgemamma som kanskje da har tid og overskudd til å kun leke med de??

Nei jeg vet ikke. Har bare lyst til å forsvinne… :grine:

 

Anonymous poster hash: 296ac...c14

Søk hjelp. Du gjør noen dumme ting og ja, barna dine reagerer negativt på det. Men dette er ikke krise, du kan snu det, men ikke alene. Hvorfor blir du sånn ekkel når du blir sint og sur? Var det sånn da du var liten? Hva skal til for at du kjenner igjen tegnene når du er på gang med de slemme kommentarene? Det er på det tidspunktet du må ta grep, i sekundene etter er det gjort og for sent. Hvordan kan du ta grep: gå ut, ta et glass vann, rope på mannen, si noe inn deg som hjelper?

 

Jeg har vært der. Og tro meg, ungene er hundre ganger mer slitsomme når mora er sur og nærtagende. Dessuten føler du deg crp. Det krever MYE å snu båten, men hverdagen blir så mye bedre! For alle!

 

Sier du unnskyld til barna? Det må du gjøre, treåringen også. Si at du skal prøve å bli mindre sint, at du skjønner de blir redde og lei seg. Du må være beredt til å ta i mot det som kommer og tåke det "du gjør at jeg blir redd" "jeg blir svimmel i hodet når du er sint" "hvorfor vil du flytte fra meg". Legg deg flat, si at det er du som er voksen og må slutte å si sånt, for det skal ikke voksne. Ros dem for at de tør å si i fra og fortelle hva du gjør med dem. Så må du ha en som kan løfte deg, rose deg, forstå deg og gi deg litt omsorg. Mannen, psykolog, venninne.. Noen som heier på deg og tar deg i mot når du faller. For du kommer til å ha mange tilbakefall. Du kommer til å føle deg som en idiot når du sier unnskyld til ungen for trettiende gang og fortsatt ikke holder det du lover. Men du må bare fortsette, for du skal ha et forhold til ungene dine resten av livet og de skal leve med forholdet til deg resten av sitt liv. De elsker deg, for du er mammaen deres og du kan gi dem den største gaven: du tok tak da de trengte deg som mest.

 

You go girl!!!

 

 

 

Anonymous poster hash: 08149...033

Altså mulig du får høy crp, men først og fremst føler du deg crap :P. Og treåringen må ikke si unnskyld, men du må si unnskyld til treåringen :)

 

 

Anonymous poster hash: 08149...033

 

 

Og hver gang jeg blir sliten eller sint, så sitter den lille godklumpen min og sier:" Unnskyld mamma"...

Hjertet mitt er i tusen knas nå… og innser at dette må jeg gjøre noe med...

Kommer nok aldri til å få vikariat videre etter jul hvis jeg blir sykemeldt nå, men det får gå… (er veldig avhengig av to inntekter!!!!)

Det her går ikke lenger. Jeg kan ikke være denne slemme mammaen...

Stakkars barna mine :(

Har liksom hele mitt voksne liv prøvd å fortelle meg selv at jeg ikke har noen psykiske problemer, at så svak er jeg ikke. Dette tar jeg tak i selv om jeg vil osv… Men nå er jeg 30 år og det er på tide. Innser jeg har masse problemer, og angst for masse ting som ikke burde være skummelt overhodet.

 

 

Anonymous poster hash: 296ac...c14

Skrevet

Jeg kjenner meg igjen i noe av det du beskriver. Har selv "mistet kontrollen" flere ganger. Skriker til ungene, sier slemme ting om at jeg skal reise bort osv. Dette har vært i perioder der jeg er ekstra sliten og stresset. Og samvittigheten etterpå er svart. Du beskriver at du er mye sliten og ofte syk. Støtter at du bør finne en måte å styre sinnet på men samtidig må du prøve å endre hele hverdagen. Mulig å jobbe mindre for å bli mindre sliten? Andre tiltak? Trener du eller tar andre pauser i hverdagen der mannen kan ta barna? Jeg er sikker på at dette kan løses ettersom du allerede ser problemet selv. Du må rett og slett prøve å være snillere med deg selv og ha nok pauser. Og så finne teknikker når du kjenner det røyner på. Om mannen ikke er hjemme gå litt ut av rommet likevel, pust dypt og prøv å ro deg litt ned. Minn deg selv på at de er så små, de er barn som ikke er "slemme mot deg" de er bare slik barn er. Prøv å finn roen i deg selv og snakk rolig og bestemt til dem selv om de hyler. Prøv å steng det litt ute. Lettere sagt enn gjort jeg vet, men prøv å la dette bli noe du virkelig skal fikse for alles skyld ikke minst deg selv. Det er ikke for sent å snu dette, jeg har troen på deg og du er ikke verdens dårligste mamma, du har gjort noen dårlige valg som mamma men du er klar over dette og deler det her med oss og det er første skritt i riktig retningen. Klem til deg.

 

Anonymous poster hash: c25ab...5bb

 

Takk  :hjerte:  har virkelig fått meg en oppvekker her, griner og tuter som en liten unge...

 

Anonymous poster hash: 296ac...c14

Skrevet

Så bra at du skal ta tak i dette. Det er jo helt Forferdelig for dere alle. Å leve med en mor som sier stygge ting er tøft. Det vet jeg. Min mor var utmattet og psyksisk utslitt. Jeg fant nylig dagboken min fra da jeg var 8-9 år gammel. Der hadde jeg skrevet at mamma sa at hun hatet meg og at jeg ville dø. Jeg trodde at alle hatet meg. Og det er jo ikke rart. Når man tror at sin egen mor misliker deg, hvorfor skal man da tro at andre liker deg? Du kan enda snu dette. Og det håper jeg at du gjør. Din atferd mot barna dine er med på å forme livet deres. Og du ser jo allerede hvordan dette påvirker dem.

Det første du må gjøre er å slutte å si stygge ting til dem. Søk hjelp. Men i mellomtiden MÅ du klare å kontrollere deg!!

 

Anonymous poster hash: 6f6cb...3e8

Skrevet

 

 

 

 

 

Oj, ja dette var ikke bra. Du ødelegger barna dine emosjonelt og psykisk... Ja, du er nok en direkte årsak til at din datter sliter og at din sønn utagerer.

Hva sier mannen din til denne oppførselen og behandlingen av barna deres?

 

Terapi, sinnemestring, hva nå enn, men dette må d ta tak i med en gang.

 

Flytt om du må i mellomtiden, for akkuratt nå mishandler du dine barn.

 

Anonymous poster hash: 1b5a1...623

 

Mannen min er superpappa, den beste man får tak i. Og når han er hjemme (er for tiden på jobbreise) fungerer ting bedre, da lar han meg få mer "time-out" hvis det virker som jeg trenger det.

Kan med en gang fortelle at jeg sliter med ekstrem pms, har et enormt søvnbehov som aldri blir dekt, og at jeg er syk med diverse virus minst en gang hver mnd. Konstant sliten og i underskudd av energi (ikke at det gjør saken min noe bedre)

 

Anonymous poster hash: 296ac...c14

Enda større grunn til å oppsøke fastlegen, kanskje du mangler noen vitaminer eller noe. Og pms mener jeg det går an å få dempet på en eller annen måte?

 

Fastlegen eller den instansen du evt. blir henvist til er for øvrig helt sikkert behjelpelig med å finne et opplegg du har tid til og som ikke innebærer at du må ofre jobben.

 

Anonymous poster hash: 5752c...471

Jeg begynte med Cipralex pga pmsplager. Jeg kunne og bli grusom med barna, og sa ting jeg ikke mente/brølte/slo i bordet. Det siste halvåret har vært helt fantastisk, sinnet er borte, og dagene er lettere å takle

 

 

Anonymous poster hash: 5de78...d58

Skrevet

Er bare så redd jeg våkner imorgen, med en av mine bra dager, og tenker som jeg ofte gjør: "Seriøst, hvor tett var jeg i går?? Jeg har da ingen problemer med noenting. Var bare sliten siden jeg er syk og ikke har sovet så mye". Også tenker jeg at nå skal jeg skjerpe meg. Også klarer jeg det en liten stund, også er det på´n igjen. Tror jeg må lese denn tråden igjen imorgen...

 

Men hva gjør jeg med jobb?? Hvis jeg må til psykolog tar det mye av tiden på jobb, pluss at en arbeidsgiver vil jo ikke forlenge vikariatet til en som er psykisk syk?? Og hva hvis jeg til min store skrekk blir sykemeldt da?? :(:(:( Dette går jo ikke. Vi overlever ikke på kun en inntekt. Da blir man jo gal av det.

Men barna kan ikke lide av dette mer. Det går jo ikke :( HÅPLØS situasjon.



Anonymous poster hash: 296ac...c14
Skrevet

Lykke til. Kan du holde oss oppdatert. Jeg har det nemlig som deg, men tør ikke innrømme det. 



Anonymous poster hash: 3a21d...857
Skrevet

Er bare så redd jeg våkner imorgen, med en av mine bra dager, og tenker som jeg ofte gjør: "Seriøst, hvor tett var jeg i går?? Jeg har da ingen problemer med noenting. Var bare sliten siden jeg er syk og ikke har sovet så mye". Også tenker jeg at nå skal jeg skjerpe meg. Også klarer jeg det en liten stund, også er det på´n igjen. Tror jeg må lese denn tråden igjen imorgen... Men hva gjør jeg med jobb?? Hvis jeg må til psykolog tar det mye av tiden på jobb, pluss at en arbeidsgiver vil jo ikke forlenge vikariatet til en som er psykisk syk?? Og hva hvis jeg til min store skrekk blir sykemeldt da?? :(:(:( Dette går jo ikke. Vi overlever ikke på kun en inntekt. Da blir man jo gal av det.Men barna kan ikke lide av dette mer. Det går jo ikke :( HÅPLØS situasjon. Anonymous poster hash: 296ac...c14

Men arb giver må jo ikke vite hvorfor du er sykmeldt...

 

Anonymous poster hash: 13946...083

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...