Vet ikke hva jeg skal gjøre:(

[Anonym bruker]

Jeg og mannen har joldt sammen i 7 år. På denne tiden har vi fåtr ett barn i tilegg til mitt barn fra et tidligere forhold. Jeg har kjempet meg igjennom mange år hvor samboer har psyket meg ned. Fra dag 1 har han hatt ett sterkt temperamang å tatt tak i meg o.l. aldri fysisk slått meg! Han har aldri bidratt med barna eller husarbeid. Min familie har måttet passe barna når jeg jobber kveld/helg. Han har vært på fest hver helg, gjerne 2 dager på rad. Ingen av gangene har han kommet hjem før mellom 7 og 1300 dagen etter. Jeg har hatt ett helvette i disse årene, men elsket han for mye og har hatt et stort ønske om at barna skal slippe å gå igjennom ett brudd. Han førstefødte har ingen kontakt med sin far så mannen er eneste farsfiguren han vet om. Jeg har skjermet barna for alt slik at de lever i noe de tror er lykkelige forhold her hjemme. Derfor er det så tungt å gi de den beskjeden jeg har bestemt meg for nå. Denne mannen har blitt så redd for å miste oss slik at han har nå de siste mnd begynnt å vaske hus, klær, handle inn, ordne middag, tar barna ut på opplevelser når jeg er på jobb, ber meg finne på noe alene (noe jeg aldri har kunnet før. Til og med fått fortalt at jeg er en dårlig mor som jobber kveld og helge vakter) han har begynnt å hjelpe meg med utgiftene til og med! Alt vi har jobbet med i så mange år er plutselig fallt på plass. I starten tenkte jeg at vi kunme prøve å løse dette i håp om at det fortsetter slik om vi holder sammen. Helt til en kveød hvor han tok seg ett par glass vin og det kokte over for han. Han ble sint og snudde hele huset på hode. Jeg har ALDRI i mitt hele liv vært så redd, redd for han!! Vil ikke gå inn på hva som skjedde,en aldri om jeg klarer å se på han på samme måte igjenn. Han har det veldig ondt i seg etter dette og er inneforstått med at jeg ønsker å skille lag. Men han tar det veldig tungt å mener vi burde gi dette en siste sjangse. Det skal sies at vi ikke har vært i parterapi ol. Jeg har 0 følelser for han, og jeg vil bare kjenne meg fri igjenn. Jeg er så redd jeg ødelegger alt nå, redd for at barna skal få det tungt.. spesielt det største da dette barne ikke er hans biologiske! Måtte lufte meg litt å høre om dere synes jeg er helt på bærtur når jeg velger å splitte en famile nå som jeg har etter 7 år fått det jeg ønsker meg av en mann!! må bare på forhånd beklage om det er skrivefeil osv her. Skriver på mobil

 

Anonymous poster hash: 8039d...5fc

[Mamma til 2 søte]

Avsnitt vær så snill!

[Anonym bruker]

Beklager, jeg skriver på mobilen og har ikke peiling på hvordan jeg ordner avsnitt uten å må taste i en evighet på midt tasten! Teknologi er ikke min sterkeste side:/ hi

 

Anonymous poster hash: 8039d...5fc

[Anonym bruker]

Du gjør det rette ved å gå. Du splitter ikke en funksjonell familie. Ved å gå redder du restene av deg selv og barna. Du har i 7 år levd med en psykisk voldelig person, og nå har han også blitt fysisk voldelig.

 

Hva mannen vil spiller ingen rolle lenger. Du må ta ansvar for ditt og barnas liv.

 

Mannen har fått sjanser i 7 år, han har valgt å ikke gjøre noe med de sjansene han har fått. Når du sier du vil gå snur han om og er "supermann" i hjemmet... men du så jo selv at det ikke er noe han greier å holde, og da fikk du se hans voldelige side.

 

Kom deg unna!

Anonymous poster hash: 897db...d10

[Mamma til 2 søte]

Du gjør det rette uten tvil! Det vil også barna skjønne når de blir større ☺

[Anonym bruker]

Du kan ikke leve livet ditt på tå hev og være redd for mannen. Har han ikke klart å forandre seg før klarer han det ikke i lengden nå heller.

 

Du gjør nok det beste både for deg og dine barn med å gå slik at du kan bli trygg og lykkelig.

 

Anonymous poster hash: bb397...2ed

[Gjest Antarctica]

Herregud, søk hjelp! Kom deg på krisesenter med ungene, søk hjelp, hold ham unna. Hans atferd har jo aksellerert! Neste post er... Ja. Du vet selv!

[Anonym bruker]

Du må.gjøre det du føler er rett for deg. Ingen andre kan si hvordan du har det eller hva du føler. Du skal heller ikke bry deg om hva andre måtte mene. Det er jo ditt liv!

 

Det med ungene ordner seg alltids. Unger tilpasser seg som regel greit. Og om dere skilles som venner nå, er jo det mye bedre for dere og barna enn om det skal gå over styr om et par år... så tenk på deg selv

 

Anonymous poster hash: 4e4f8...b5a

[Anonym bruker]

Hvor ser du deg selv om 5 år?

 

 

 

Anonymous poster hash: 05053...c3b

[Anonym bruker]

Du må gå!! Forbrede deg på at det vil bli styr ang samvær. Han vil sikkert skaffe deg for st du går å bruke barna. Men når han ikke har tatt ansvar før vil han ikke stå i det i lengden. Håpe du har gode venner og familie som du kan støtte deg til! Det vil bli mye bedre om du greie å tenke å se frem i tid. Barna har ikke godt av å vokse opp i ett så destruktivt forhold. Masse lykke til. Klem

 

Anonymous poster hash: 28fd1...1ab

[Anonym bruker]

Jeg tror nok at barna har merket mye mer enn du tror. De ser jo at det er du som sliter og jobber, at du gjør alt i huset og at det er du som passer på dem, og at de blir sendt vekk til andre når du skal jobbe. Det som er så synd er at det ikke er sikkert de ser at det er feil, men at de lærer og sosialiseres i det de anser som normalt. Tror du lurer deg selv litt om du mener det har vært så bra for barna disse årene. De vil jo lære av deres roller i familien. Kanskje de lærer at det er greit å la seg tråkke på (ved at den ene gjør alt) eller at det er greit å fraskrive seg alt ansvar i en familie. De lærer de sosiale relasjonene ved å se på dere voksne. Dette er det på ingen måte for sent å vise at er feil. Barna lærer av foreldrene gjennom hele oppveksten. 

Anonymous poster hash: 0ff51...984

[Anonym bruker]

Hvis din datter hadde fortalt deg dette, hva hadde du gjort?

Anonymous poster hash: 94fa4...87c

[Gjest Antarctica]

 

Jeg tror nok at barna har merket mye mer enn du tror. De ser jo at det er du som sliter og jobber, at du gjør alt i huset og at det er du som passer på dem, og at de blir sendt vekk til andre når du skal jobbe. Det som er så synd er at det ikke er sikkert de ser at det er feil, men at de lærer og sosialiseres i det de anser som normalt. Tror du lurer deg selv litt om du mener det har vært så bra for barna disse årene. De vil jo lære av deres roller i familien. Kanskje de lærer at det er greit å la seg tråkke på (ved at den ene gjør alt) eller at det er greit å fraskrive seg alt ansvar i en familie. De lærer de sosiale relasjonene ved å se på dere voksne. Dette er det på ingen måte for sent å vise at er feil. Barna lærer av foreldrene gjennom hele oppveksten.

 

Anonymous poster hash: 0ff51...984

Enig.

Og det meste av "oppdragelsen" er alt det underforståtte.

[Anonym bruker]

Beklager, jeg skriver på mobilen og har ikke peiling på hvordan jeg ordner avsnitt uten å må taste i en evighet på midt tasten! Teknologi er ikke min sterkeste side:/ hiAnonymous poster hash: 8039d...5fc

For å få avsnitt på mobil trykker du bare på enter/retur-knappen mye enklere å lese hvis du har avsnitt.

 

Ellers synes jeg du gjør det riktige ved å gå, ingen trenger å finne seg i slik oppførsel.

 

Anonymous poster hash: c654e...634

[Anonym bruker]

Takk for mange gode svar:) Lærte meg til og med å lage avsnitt!

 

Jeg er så utrolig glad for at dere skriver det som jeg føler. Jeg var veldig redd for å høre det at jeg burde prøve nå som han har forandret seg så mye.

Han legger virkelig mye i dette har jeg merket! Fra å oppføre seg som en 16 åring er han plutselig bikket 40.

Dette er veldig positivt og uventet, MEN det er alt for mye frykt, engstelse og onde minner bak.

 

Jeg tror ikke barna har merket så mye til hvor umenneskelig det hat vært i perioder, men som du over her nevner er jeg styggt redd for at de ikke vet bedre.

Jeg ønsker ikke dette for meg selv og ikke minst for mine barn.

Tidligere var jeg mest redd for økonomien, hvirdan barnet hans skulle ha det under samvær og hvordan jeg skulle komme meg ut uten noe styr.

Nå som han er så forandret er jeg bare redd barna vill ta dette tungt da han i det siste har vært så mye tilstede og de endelig har knyttet seg så mye til han.

 

Jeg føler virkelig dette er det rette for meg og håper det er det rette for ALLE!

Hi

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 8039d...5fc

[Katta82]

"Alt vi har jobbet med i så mange år har plutselig fallt på plass"

 

Ingenting har plutselig fallt på plass. Det er ikkje noko "vi" som har jobba med forholdet i så mange år. DU har jobba med forholdet. HAN har budd i lag med deg som har tatt hand om utgifter, barn og husarbeid. HAN har hatt hushjelp og et alibi for å kunne leve slik han har ønska. Veldig mulig at dåkas felles barn og gjer at han har følt seg endå tryggare på at du uansett ikkje kom til å gå nokon vei.

Det som har skjedd nå er at han har innsett at han ikkje er så trygg på at du uansett ikkje kjem til å gå frå han. Han har plutselig innsett at han ikkje har et så stort grep på deg som han trudde han hadde (eller som han har hatt ei stund). Du har komt til et punkt der nedpsykinga ikkje har så stor betydning. Kanskje du tenker at det ikkje kan bli verre om du er aleine. Han må derfor endre taktikk. Taktikken er å bli den du sikkert har ymta frampå i 7 år at du ønska at han var. Dette er midlertidig! Han har ikkje forandra seg. Han har midlertidig tilpassa seg for å kunne få deg inn i nettet igjen.

Det som gjer situasjonen farlig er at han nå er i utrygt farvann. Han har mista kontrollen. (Det var dette du fekk litt innblikk i då han drakk et par glas vin) Måten han lever nå er krevande for han. Når han skjønner dette er ein taktikk som ikkje fungerer bør du ha ein plass å søke dekning. Då har han ikkje noko grunn for å holde seg vekke frå alkohol, og har nok har svært lite å tape.

 

Få deg allierte! Be om lang time hos fastlegen og fortell alt. Få det i journal! Du vil nok kunne sjukemeldast i ein overgangsperiode der du bør klare ha overskudd til å holde ut det som kjem. Familien din som har passa ungane mens han har sløva eller festa. Dei har nok forstått meir enn du trur, og står sikkert klar til å hjelpe deg når du endeleg går ut frå forholdet. Det kan óg vere lurt å ta ein uformell samtale med politiet slik at dei kan fortelle deg om kva for muligheter og rettigheter du kan ha ved forskjellige scenarioer både nå og undervegs.

 

Masse lykke til!

Det kjem til å bli tungt ein periode. Men du gjer det rette! Ikkje la han få deg i tvil om det! Hold ut!!