Er søskenkrangling sunt?

[Anonym bruker]

Åååå....8 og 5 åringen, to gutter, kan være verdens beste venner....før lyn og torden slår ned i stua. De krangler om alt eller ikke noe.

 

Mener å ha lest noe "positivt" om søskenkrangling.

 

Please. ..er det håp?

 

Anonymous poster hash: 5690c...430

[Anonym bruker]

Helt normalt iallefall :-) det blir nok bedre når de vokser til:-)

 

Anonymous poster hash: a1b6f...1f7

[Anonym bruker]

Jeg tror unger har gått av å bryne seg på søsken. Oppleve litt urettfedighet, krangling, bli venner, ødlegge ting, litt slossing osv osv. Med søsken så ordner det meste seg til slutt, selv om foreldre får masse grå hår. Meg og min søster kranglet så busta føyk da vi var mindre. Vi sloss skikkelig, min mor lærte seg å bare overse oss tilslutt. Når hun ikke reagerte når en av oss suttret, klaget osv så sluttet vi med det. Vi var verdens beste venner og verdens verste fiender, men kranglingn tok vi når det bare var oss i familien tilstede. Slik er mine barn også. De krangler om alt og ingenting når vi voksne er hjemme. Når de eer hjemme alene er de verdens beste venner, eller når vi har besøk og er ute blandt folk. Men her hjemme får vi grå hår og jeg blir svett i øra.

 

Jeg snakket med helsesøster i forbindelse med noe annet. Jeg har ett barn som sliter veldig i forbindelse med sitt forhold til far ( han er psykisk syk og har ikke vært grei med ungene. Han er min ex) hun fikk skikkelig raseriutbrudd for noen år siden, sp derfor jeg snakket med helsesøster. Hun sa at jeg skulle ta det som et positivt tegn når hun fikk slik hjemme, da var hun nemlig veldig trygg og torde å slippe seg løs. Selv om det ikke var positive ting, så var hun så trygg hjemme at hun torde å gjøre dette. Dette har jeg litt i bakhodet når ungene krangler. For når de har vært hos far eller farmor så er det ikke anntydning til krangling. De er nesten som limt sammen og ingen av de gjør noe alene. De sier selv de ikke føler seg trygge der, elelr ønsker å være der (helt stopp på samvær nå)

Mormor sier at når ungne har vært der noen dager, da starter søskenkjærligheten. De første dagene er de perlevenner, før kranglingen starter. Hun sier at hun ser på de når skuldrene begynner å synke ned, de blir husvarme og føler seg helt trygge da kommer monster siden frem hos de.

 

Ei veninne av meg er enebarn, hun vil ha flere unger slik at de får noen å bryne seg på. Hun sier hun misunte meg og min søster som kunne krangle, sloss og være bestevenner. Så jeg tror unger har godt av å få brynet seg litt på søsken, greit å la d skje hjemme også og ikke at slikt går utover tilfeldige barn.

 

Anonymous poster hash: 71257...3e9

[magica fra tryll]

Jeg tror det er helt vanlig og til en viss grad helt sunt. Men tror også det er viktig at vi voksne følger med, slik at ujevnt styrkeforhold ikke får råde. Kjenner dessverre til endel tilfeller der de voksne nok ikke var nok på banen, og det ene barnet følte seg rett og slett mobbet og plaget av søsken....