Min hverdag består 60% av tanker om bekymring for mine barn.

[Anonym bruker]

Jeg tror jeg er sykelig opptatt av hvordan mine barn har det.

 

Jeg har 2 barn, 16 og 13 år.  Har gått igjennom utredninger til nr 1 og samtaler til nr 2.

 

Nr 1 har igjennom tidene hatt div plager, mye grense testing, utredning hos barne og ungdomspsykiatrien, påvist konsentrasjonsvansker og lavt arbeidsminne.

 

Lavt selvbilde, tatt henne i å prøve å røyke og drikke alkohol da hun var 14 år, konstant uro om det kan hende noe med henne. 

 

Nr 2 ble utsatt for mobbing på skolen, langt helvette der vi valgte å bytte skole på vår sønn.

 

Vi har ting på en grei front nå, barna har det bedre enn på lenge. Selv så går jeg med daglig bekymring for dem, jeg er livredd noe skal oppstå med dem, jeg er redd for at jeg ikke ser ting i tide å føler at jeg er på vakt 24/7 :-(

 

Jeg føler min konstante overbeskyttende faktor over dem pågrunn av alt vi har gått igjennom iløpet av årene også tynger på dem. Jeg føler jeg står der klar OM noe skal hende, jeg står på vakt å følger med på ting, jeg har ører å øyer åpen mer enn jeg burde antar jeg.

 

Er så sliten av å bekymre meg, samtidlig så klarer jeg ikke slå meg til ro med at ting er bra nå........

Anonymous poster hash: 464a2...953

[Gjest Antarctica]

Du er vel påvirka av en lang periode i høgspenn? Sikkert ikke så rart om det tar tid å "venne seg av med" bekymringene.