Ikke helt heterofil

[Anonym bruker]

Tar meg selv i å lengte etter å ha ei dame i armkroken. Drømmer om damer,synes de er vakre og sexy.

Ser jeg kvinner som er sammen, skulle jeg så inderlig ønske at det var meg.

Men så sitter jeg her. Gift men mann og 3 barn. Jeg tør ikke ødelegge alles liv fordi jeg har vanlgt feil.

Jeg vet at drømmedama er opptatt, den sjansen lot jeg gå fra meg for mange år siden.

Jeg utstråler nok litt biseksuell energi, for damer trekkes til meg når jeg er ute med venninner, og det er hardt å holde seg monogam og på matta.

 

Dette er vanskelig. Jeg er redd jeg 'kommer ut av skapet' om 20 år og angrer på at jeg ikke hoppet i det...

 

Anonymous poster hash: 3ab24...147

[Anonym bruker]

Vanskelig!

Er du forelsket i mannen din? Har du noen gang vært det? Hvor gamle er barna? Det er jo ikke alltid gresset er grønnere, heller...

 

Jeg var sammen med en gutt i ungdomsåra. Glad jeg to til vettet tidsnok Men jeg er blodskeiv... Var aldri forelsket i han.

Anonymous poster hash: c9952...c73

[meg-og-mine]

En ting er jo om du er bi eller lesbisk, er du bi så har du jo fortsatt en mann du har lovet i gode og onde dager til.

 

Er du lesbisk så vet du jo selv hva du bør gjøre, kan ikke holde sammen med noen bare fordi dem blir mest lykkelig av det, er du lesbisk så vil du aldri kunne få oppleve ekte lykke med kjærlighet om du velger å bli hos din mann kun fordi det "foreventes av deg":

 

Jeg er bi å brukte mange år på å faktisk forstå og ikke minst godta den delen med meg selv, jeg hadde fantasi om damer å tanker ingen ville trodd. Jeg la alle kort på bordet til min samboer å sa jeg må nødt å finne ut av den delen i livet mitt.

 

Vi gikk i fra hverandre. Jeg fikk tankene på rett plass og prøvd meg frem i hvordan jeg ville min fremtid skulle bli.

 

Jeg fant ut, jeg kan godt leve mitt liv med ei dame, men hjerte mitt vil alltid å er kun hos min mann.

 

Heldigvis hadde jeg en ganske snill ( dumsnill ? ) mann som ventet på meg og forsto meg. 

 

Åpenhet er viktig, det kommer du langt med. 

[Anonym bruker]

Barna er 7-3 år gamle.

De store følelsene var nok ikke der, mer det at han er så snill og omtenksom. Og det begynte å bli mye mas innad i familien om barn og ekteskap, så jeg gjorde vel det som var forventet. Jeg gjør alltid det som er forventet.

 

Jeg har vært forelsket i en mann en gang. Så dypt at det sitter enda, men jeg har vært ulykkelig forelsket i to damer også. Kjente de godt, men jeg gjorde meg utilgjengelig for dem, for ingen av mine nærmeste ville akseptert det.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 3ab24...147

[Anonym bruker]

Du sier at du er redd du vil komme ut av skapet om 20 år og angre på at du ikke "hoppet i det".

 

Har du stoppet opp og tenkt på hvordan det vil være for mannen din om han om 20 år får vite at du mente i alle år at du valgte feil, at du skulle ønske du ikke hadde delt livet med ham, men en dame?

 

Det er ikke noe galt å ha den legningen du har, men det minste du skylder mannen din er ærlighet! Han må få ta et valg om det er greit for ham å være sammen med en dame som også drømmer om damer, eller helst ønsker å være sammen med damer.

Hvis du skal kunne se deg selv i øynene om 20 år så må du være ærlig med mannen din!

 

Du, barna dine og mannen din vil overleve fint om du kommer ut av skapet nå. Om 20 år kan historien bli en helt annen.

Livet er for kort til å leve det på en løgn og ikke gå for det som er riktig for deg!

Anonymous poster hash: 93082...93e

[Anonym bruker]

Takk. Greit å høre andres tanker rundt dette.

Jeg har ikke akkurat åpnet meg for noen for å fortelle dette. Og jeg føler meg grusom som går med slike tanker år etter år og ikke forteller det til mannen min...

 

 

 

Anonymous poster hash: 3ab24...147

[Anonym bruker]

Har du ingen du stoler på som du kan betro deg til først?

Anonymous poster hash: c9952...c73

[Anonym bruker]

Moren min "kom ut av skapet" etter 4 barn og 37-38 års ekteskap. Da flyttet hun fra faren min og skaffet seg kvinnelig samboer. Aldri for sent vet du

 

Anonymous poster hash: 978ee...cb6

[uhhuhher]

Venninne av meg skilte seg fra mannen sin fordi hun innså at hun var lesbisk. To små barn, har gått veldig bra med familien jevnt over, men de har samarbeidet utrolig godt. Veldig modig av henne.

 

Jeg er lesbisk selv og får vondt i magen ved tanken på å måtte ha bodd med mann og spilt skuespill for hele verden. Jeg håper du finner ut av det, jeg føler med deg. Ingen andre kan svare på hva som er riktig, bare du vet du hva du tenker og føler. Ikke lett å bryte opp en familie som funker bra, men du har bare ett liv.

 

Jeg kan fortelle deg at jeg gjennom hele ungdomstiden prøvde å være streit og date gutter, men det føltes alltid feil. Den første gangen jeg gikk inn på en homsebar, følte jeg på en frihet jeg aldri hadde kjent tidligere. Endelig kunne jeg bare være meg selv og slutte og late som.

 

Stor klem til deg.