"Angre på dødsleiet"

[Anonym bruker]

Jeg hører stadig uttrykket at folk vil "angre på dødsleiet". Det kan være i diskusjoner om man skal jobbe fult eller redusert for eksempel. Da er denne forventede angeren gjerne et argument for å bruke mer tid på familien og mindre på jobb, men hva så om man angrer på dødsleiet? Er det ikke viktigere å ha det godt den tiden man lever enn akkurat de timene eller dagene man ligger og venter på døden? Hva er det som gjør den tiden så viktig?

 

Livet er ingen konkuranse der vi teller opp til slutt og ser hvem som er mest vellyket når vi dør. Det er alt vi har sett, gjort og følt før vi kom dit som er viktig.

Anonymous poster hash: dcaaf...710

[Anonym bruker]

Poenget med den uttalelsen, slik jeg ser det, er at livet forsvinner ikke om man velger å bruke tid på ungene sine når de er små. Man vil jo gjerne dø vel vitende om at man har gjort alt rett, og jeg tror ikke det er unaturlig å angre på noe når man ligger der...

Anonymous poster hash: 9a571...065

[Anonym bruker]

De nære som jeg har kjent på dødsleiet har hatt veldig vanskelig for å akseptere det de angrer på, eks ikke vært nok med familien, ikke skværet opp med venner/søsken/foreldre mm.

For dem har det vært veldig viktig å "gjøre opp for seg" før de gikk bort, det er også noe med den freden de opplever når ting er i orden.

 

Om man angrer noe på dødsleiet er litt tidlig å spå flere tiår før sin egen død, men det kan være et verktøy for å stikke fingeren i jorda å tenke litt annerledes.

 

Anonymous poster hash: a4886...f4a

[Anonym bruker]

 

Poenget med den uttalelsen, slik jeg ser det, er at livet forsvinner ikke om man velger å bruke tid på ungene sine når de er små. Man vil jo gjerne dø vel vitende om at man har gjort alt rett, og jeg tror ikke det er unaturlig å angre på noe når man ligger der...

 

Anonymous poster hash: 9a571...065

 

De fleste angrer sikkert på noe, men hva så?Hvis jeg kan gjøre noe jeg trives med i mange år så kan jeg leve med, eller i dette tilfellet dø med, at det er noe jeg angrer på. Det året jeg fyller 40 er like mye verdt som det året jeg fyller 90.

 

Anonymous poster hash: 04cf5...a9b

[kristinehufine]

 

 

 

Poenget med den uttalelsen, slik jeg ser det, er at livet forsvinner ikke om man velger å bruke tid på ungene sine når de er små. Man vil jo gjerne dø vel vitende om at man har gjort alt rett, og jeg tror ikke det er unaturlig å angre på noe når man ligger der...

 

Anonymous poster hash: 9a571...065

 

De fleste angrer sikkert på noe, men hva så?Hvis jeg kan gjøre noe jeg trives med i mange år så kan jeg leve med, eller i dette tilfellet dø med, at det er noe jeg angrer på. Det året jeg fyller 40 er like mye verdt som det året jeg fyller 90.

 

Anonymous poster hash: 04cf5...a9b

Hvis du gjør noe du trives med i mange år, skjønner jeg ikke hvorfor du skal angre? Det naturlige er og ikke angre seg om man gjør det man vil. Men de fleste tenker seg om en gang eller to i løpet av livet for å finne ut hva de vil bruke tida si på. En ting jeg er 100% sikker på er at jeg aldri kommer til å angre på at jeg er hjemme med barna mens de er små. Det gleder meg på måter jeg ikke var klar over. Andre har meninger om mine valg, men det påvirker meg ikke slik at jeg angrer på dødsleiet. Det har med verdier å gjøre, hva som betyr noe for oss. Jeg er fullstendig lykkelig og fornøyd hvis jeg dør vel vitende om at jeg har levd et liv hvor JEG har vært lykkelig og glad de fleste dager. Jeg har ingen problemer med å være hjemmeværende husmor som ikke finner opp verken kreftmedisin, endrer verden eller blir husket for min eksistens mange hundre år etter min død. For noen er det viktig å utrette noe. For meg er det viktig å utrette det JEG ønsker. Som er å ha en familie, venner, opplevelser. Jeg ønsker å nyte de enkle tingene i livet. Jeg lever ikke for å jobbe, men jobber for å leve. Om det kun er mine nærmeste som husker meg når jeg dør, er det helt ok for min del. Jeg hadde derimot angret om jeg levde et liv på bakgrunn av andres forventninger. For da hadde jeg ikke levd et lykkelig liv. Min filosofi er at man aldri vet hvor lenge man lever. Ikke utsett ting. Vær fornuftig underveis og tenk litt fremover, men lev her og nå. En småbarnsmor jeg kjenner til døde nå som 30 år fra sine to barn. Plutselig og uventet ble hun funnet på gulvet hjemme. Hvis det hadde vært meg hadde jeg vært takknemlig for all tid jeg hadde brukt med barna mine! Man får ingen ny sjanse...

[Anonym bruker]

Man angrer jo fordi man skulle ønske man hadde det bedre. Om du er tilfreds og lykkelig vil du jo ikke angre.

Anonymous poster hash: 9c02b...777

[Yellow Brick Road]

Jeg tar sånne angre-historier med en klype salt.  Det blir sagt at man aldri hører noen si at de skulle ønske de hadde jobbet mer eller tjent mer penger, f.eks.  Nei, men det skyldes at den personen har jobbet nok og tjent nok penger til å ha et godt liv.  Om jeg ble pensjonist som 67 åring (eller 70 for den saks skyld) og levde mine siste år som minstepensjonist uten noen som helst form for verdier og måtte sitte innestengt i en trist leilighet og spise tørt brød og havregrøt og ikke hatt anledning til å gjøre noe som helst, da skal man ikke se bort i fra at jeg skulle ønske at jeg hadde jobbet mer, tjent mer og spart mer sånn at jeg fikk en god alderdom. 

 

"Jeg skulle synge mer, danse mer og klemme mer og masse annet-mer..."  tull og tøys.  Hadde man hatt lyst til å gjøre det der og da, så hadde man gjort det.  

[Twintipp og himmelblå]

Jeg tror mange mennesker er hemmet av frykt.

Frykt for hva andre mener om oss, frykt for og mislykkes og frykt for ikke å bli likt eller oppfattet som gode nok.

 

Når du ligger på ditt siste så befrir du deg fra disse ytre påvirkninger og ser nok mye tydeligere hva som var de virkelige verdiene i livet.

 

Her tror jeg dette fenomenet ligger.

[Iiiiik]

Jeg har ikke vært til stede så veldig mange ganger på dødleiet til noen, men av de jeg kjenner som har mistet noen er det en del som angrer. Den som mister foreldrene sine, barnet sitt, besteforeldrene osv har ofte noen tanker om ting de skulle ønske de hadde gjort eller ikke gjort. Moralen for oss alle må jo være å ta bevisste valg mens vi lever, å ta vare på oss selv og våre relasjoner på den måten som er riktig for oss selv. Da slipper vi å angre. 

[Anonym bruker]

Min farfar angret seg på dødsleiet for ikke å ha stilt opp nok for sine egne barn. Han lot sin nye kone styre alt, og forholdet til han og ungene ble ikke-eksisterende de siste årene (hun klarte å frata dem arven.) Han ringte min far og min tante på dødsleiet og sa at han ikke hadde gjort nok. 

 

Min far kommer til å føle det samme en gang. Han har gått rett i farfars fotspor, men evner ikke å gjøre noe. Han har sagt at han er klar over hvordan jeg føler det (han har jo vært der selv og var ilende forbanna) men han gjør altså ingenting for å bedre det.

Anonymous poster hash: f055e...474

[magica fra tryll]

Jeg tar sånne angre-historier med en klype salt.  Det blir sagt at man aldri hører noen si at de skulle ønske de hadde jobbet mer eller tjent mer penger, f.eks.  Nei, men det skyldes at den personen har jobbet nok og tjent nok penger til å ha et godt liv.  Om jeg ble pensjonist som 67 åring (eller 70 for den saks skyld) og levde mine siste år som minstepensjonist uten noen som helst form for verdier og måtte sitte innestengt i en trist leilighet og spise tørt brød og havregrøt og ikke hatt anledning til å gjøre noe som helst, da skal man ikke se bort i fra at jeg skulle ønske at jeg hadde jobbet mer, tjent mer og spart mer sånn at jeg fikk en god alderdom. 

 

"Jeg skulle synge mer, danse mer og klemme mer og masse annet-mer..."  tull og tøys.  Hadde man hatt lyst til å gjøre det der og da, så hadde man gjort det.  

Her tror jeg du tar feil gitt! Det er faktisk forsket på hva folk angrer på på dødsleiet... Og dessverre er det ikke slik at folk gjør det de har lyst til "der og da". Jeg jobber med veiledning, så det er ihvertfall ikke tilfellet hos de fleste. Så tror jeg heller ikke en god alderdom nødvendigvis handler om hvor mye penger du har. For noen av oss, er kanskje andre ting viktigere...

[Anonym bruker]

Hvis du lever ett hundre prosent slik du vil hele tiden så angrer du nok ikke på dødsleiet. Men for mange småbarnsforeldre er det hele tiden en avveining; skal man jobbe fullt og opprettholde den materielle standarden, eller skal man fire litt på kravene og gå ned i standard. Mange er ambivalente ved barnehagestarten til barnet. Da kan man for eksempel tenke på dødsleiet at man burde ha valgt å prioritere tid med barna i stedet for å jobbe så mye.

 

Det kan også være slik at man er en jobb som man ikke trives så godt i, men at man ikke evner å gjøre noe med situasjonen. Så blir man der i lengre tid, kanskje man er misfornøyd med karrieren hele livet. Da er det sannsynlig at man vil tenke i ettertid at man skulle ha prøvd å bytte jobb, omskolere seg eller studere noe nytt. Ja, tatt flere sjanser.

 

Det er mange som ikke lever akkurat sånn som de vil uten å gjøre noe med saken. Mange vet ikke hva de vil en gang, de er bare misfornøyde. Da er det lett å være etterpåklok.

Anonymous poster hash: f5c64...cb5

[Gjest Antarctica]

 

 

 

Poenget med den uttalelsen, slik jeg ser det, er at livet forsvinner ikke om man velger å bruke tid på ungene sine når de er små. Man vil jo gjerne dø vel vitende om at man har gjort alt rett, og jeg tror ikke det er unaturlig å angre på noe når man ligger der...

 

Anonymous poster hash: 9a571...065

 

De fleste angrer sikkert på noe, men hva så?Hvis jeg kan gjøre noe jeg trives med i mange år så kan jeg leve med, eller i dette tilfellet dø med, at det er noe jeg angrer på. Det året jeg fyller 40 er like mye verdt som det året jeg fyller 90.

 

Anonymous poster hash: 04cf5...a9b

Men det året du fyller 90 er det at du kan se 60-70-80 år bakover i tid, og lure "hvorfor gjorde jeg sånn, og sånn og sånn??!?! Jeg trodde det var viktig, men nå ser jeg at det var bare for å please andre!"

 

 

Etterpåklokskap er ikke så lett å få fatt i på forhånd.