Merker at jeg synker ned i et høl...

[Anonym bruker]

Klarer ikke å se noe positivt lenger, annet enn at helsa er god og at barna har det bra.

 

Jeg leter etter jobb men finner ingenting. Nyutdannet men ingen vil ha meg. Andre får jobb men ikke jeg.

 

Min personlighet. Introvert men sosial. Vanskelig for å selge meg selv. Redd for å ta telefoner jeg burde ha tatt i forhold til jobb. Det virker like umulig for meg å ta en slik telefon, som for deg å hoppe i strikk. Det er vanskelig å forklare men det er den eneste sammenlikningen jeg finner. Derfor skriver jeg brev og mail i håp om å få til noe jobbmessig, men så langt (8 mnd) er det ingen resultater.

 

Jeg bor langt unna familie og kan ikke flytte tilbake pga barna og barnefar. I perioder går det bra, men i andre perioder savner jeg den tryggheten så innmari at det skriker inni meg. Det koster meg for mye i penger å bare kunne ta en svipptur, vi snakker 5000 i flybilletter.

 

Jeg er lei av å ha dårlig med penger, selv om jeg får mye sosial støtte (lav skatt, barnebidrag, høy barnetrydg osv). Jeg har kjørt meg fast økonomisk i forhold til fremtiden (pensjon og annet) og selv om jeg har sett dette komme så er det lite jeg har fått gjort med det. Får fremdeles ikke gjort noe med det, men det tærer på meg innvendig. Har en utrolig god økonomisk sans, så jeg klarer meg ganske bra tross omstendighetene. Men det er den følelsen av å hele tiden føle at man ikke kan kjøpe, ikke bør kjøpe og at man heller burde snu på krona tre ganger til.

 

Jeg klarer ikke å nyte noen ting lenger. I dag er en skikkelig mørk dag. 

 

Jeg vet at det kanskje kommer bedre tider, men jeg ser dessverre mørkt på det. Det er akkurat som om selv om jeg får orden på jobbsituasjonen - så vil sannsynligvis ikke det ordne resten av problemene.

 

Noen ganger hadde det vært godt å bare sovnet stille og visnet bort. Og i det jeg skriver det så kommer tårene for fullt.

 

Sorry for pessimistisk innlegg....

 

 

Anonymous poster hash: d6e10...0dd

[Gjest Muji81]

Kjære deg, du må snakke med noen om hvordan du har det.

 

Kan du snakke med venner eller familie?

 

Du har det fryktelig vanskelig nå og det er sikkert vanskelig å tro at det vil bli bedre, men det vil det.

 

Hva tenker du om å snakke med lege, psykiatrisk sykepleier eller psykolog? Du beskriver selvmordstanker...så det kan være en ide med innspill fra fagpersoner.

 

Men du...lag deg en kopp te, legg deg tidlig. Kanskje er det littegrann mer ok i morgen

[Hjertefru]

Uff, ikke greit å føle at man aldri kan unne seg noe ekstra. Pluss å være langt unna familie. Kan du ikke snakke med dem å høre om de kan sponse flybilletter? De har sikkert lyst på besøk av dere.

Vet ikke hva du er utdannet som, men kan du ikke prøve å ta en annen jobb, selv om den ikke er relevant i forhold til utdannelse? Sikkert ikke så enkelt når du sliter med å ta telefoner og å selge deg selv. Det er veldig viktig i jobbsøkeprosess, og der har du et stort handikap du burde fått hjelp til å komme over. Har lite erfaring med sånt, men kan de på NAV hjelpe?

I min bransje som er kommunal omsorgstjeneste er det et skrikende behov for vikarer. Hadde det vært en tanke? Sliter på psyken å gå ledig. Kanskje kommunen du bor i har behov for støttekontakter? Frivillig trivselsarbeider på sykehjem? Kanskje NAV kan sette deg i forbindelse med kommunen hvis du har problemer med selv å ta kontakt?

Du høres ut som en person med masse ressurser inni deg. Barna dine har deg, og du har dem

Ikke gi opp. Livet har helt sikkert mye godt på lager til deg.

Klem fra meg.

[Anonym bruker]

Det virker kanskje overveldende akkurat nå fordi du setter ord på flere områder ved livet ditt som du tenker bør forbedres. For meg som leser er disse områdene isolert sett slett ikke ille og du har ikke kjørt deg i grøfta.

 

Jobb: Det tar ofte tid å få seg jobb. Kan du melde deg på jobbsøkerkurs i regi av NAV? Har du bekjente, venner eller familie som kan hjelpe deg å få innpass et sted? Kan du finne en arena der du kan øve deg på å få opp selvtilitten og selvfølelsen slik at du kan få vist en mulig arbeidsgiver at du er god, du er flink, du kan og du vet.

 

Økonomi: Ros deg selv for at du klarer det du må med de midlene du har til rådighet Jeg vet innmari godt at det er tøft å ha dårlig råd, men du står han av og det må du ikke glemme.

Mens du søker jobber: Har du noen andre talenter? Selge strikketøy, rosemaling på bestilling etc.

 

Familie: Er det større mulighet for jobb der familien din bor? Har du snakket med barnefaren vedr. jobb, økonomi og savn etter familien. Sier ikke at han skal gi "avkall" på barna, men det er også i barnas interesse at du får jobb.

Har barnefar familie som kan støtte og hjelpe der dere bor?

 

Til sist: Ikke nedsnakk deg selv. Tenk på alle tingene du er god på, alt du kan, alt du får til og alt du har å se frem mot. Se på deg selv lenge i speilet. Tror du vil finne ut at "jo, jeg er slett ikke så verst jeg".

I morgen bestiller du time hos fastlegen, eventuelt hos familievernkontoret - de er gode på samtale og man kan fint samtale med dem alene (det er ikke bare for par).

Len deg litt på de du har rundt deg så du ikke faller ned i hullet, men len deg mest på deg selv så du kan dra deg oppover for egen maskin. Du har det i deg. Det vet du

Anonymous poster hash: 11d39...a6b

[Anonym bruker]

HI

Takk til alle tre. Det hjalp litt det dere skrev. Samtidig hjalp det ikke. 

Jeg er kommet til et punkt hvor jeg vet at uansett hvem enn jeg snakker med så kommer de til å si slike ting som dere skrev her nå - delvis for å muntre meg opp, delvis for at det er litt av sannheten. At ting kommer til å bli bedre. At det kommer til å ordne seg. 

 

Men jeg har sagt det til meg selv i over 6 mnd nå. Men jeg innser at det faktisk er mulig at jeg ikke er i stand til å komme meg ut av denne gjørma på egen hånd. Og selv om jeg har prøvd, så funker det tydeligvis ikke. Kanskje jeg faktisk er dritdårlig på akkurat det. Å komme seg ut av gjørma. At jeg er flinkere til å overleve ved å holdet hodet mitt akkurat over vannkanten, der livet faktisk er mulig å leves. Mens hender og føtter sitter i fast. 

 

Jeg er dritgod økonomisk, ja. Kan leve under minstegrensa jeg, og allikevel føler ikke barna at det går utover dem. Men det er ikke en jævla arbeidsgiver som ser det. Jeg er ikke dum. Jeg vet at det eneste en arbeidsgiver er ute etter er relevant erfaring og helst ikke en mamma som gjerne vil ut i jobb etter flere år som hjemmeværende. Jeg skjønner også at det ikke er attraktivt for dem. At de er redd jeg blir en byrde, jeg som bare har gått hjemme i flere år på rad.

 

Det er akkurat som om sannheten står skrevet der med store bokstaver. Og så skal liksom folk prøve å si til meg at ting ordner seg. Men det vet jo ikke de. Jeg vet jo at de ikke vet - så hvorfor sier de det sånn. Bare for å muntre meg opp. Det går ikke lenger, det bare preller av. Det er vel derfor jeg synker sammen i kveld. Fordi jeg aner at ting er verre enn jeg har lurt meg til at det er. Virkeligheten er vond.

 

Anonymous poster hash: d6e10...0dd

[Gjest Muji81]

Du er inne i er hull, og trenger kanskje profesjonell hjelp for å komme ut. En psykolog e.l. vil kynne gi deg mer enn barroppmuntring og gode råd.

 

Hvis jeg skal være streng med seg - du skylder dine barn å ta tak i dette.

[Anonym bruker]

Du er inne i er hull, og trenger kanskje profesjonell hjelp for å komme ut. En psykolog e.l. vil kynne gi deg mer enn barroppmuntring og gode råd.

 

Hvis jeg skal være streng med seg - du skylder dine barn å ta tak i dette.

HI

Takk, jeg skal gjøre det. Men for ordens skyld - alt dette foregår inni meg. Ikke en sjel kan ane om det kaoset som er på innsiden. Synes ikke for fem øre. Alt fungerer som det skal her hjemme. 

 

Men jeg skjønner at jeg kan komme til å kjøre meg fast ganske snart så jeg skal passe på å ikke gjøre det. For mine barns skyld, som du sier. Og min egen. 

 

Anonymous poster hash: d6e10...0dd