Dere som har møtt veggen

[Anonym bruker]

Eller gått på en smell.

 

Hvordan artet det seg?

 

Jeg har hatt noen ganske forferdelige år, med å miste en fullbåren baby og tre i magen. Med små barn og jobb har jeg fortrengt sorgen og orker ikke slippe den løs, men nå kjenner jeg at det røyner veldig på og jeg er red for at jeg plutselig en dag ikke orker å stå opp og fungere i hverdagen

 

Hva kan jeg gjøre for å forebygge? Jeg merker at jeg blir bedre når jeg har fri og kan ta dagen som den kommer, noen dager er bedre enn andre. Men hva sier man til legen når man ikke er fysisk syk, men så uendelig sliten og trist?

 

Anonymous poster hash: 1fe9e...18a

[Anonym bruker]

Jeg var så deprimert av jeg hadde bestemt meg for å gi fra meg barnet mitt.

Jeg hadde ikke morsfølese for barnet å hadde ingen interesse av å holde han.

Jeg fikk skikkelig angst for å være alene med han å slappet kun av når sønnen min ikke var i nærheten.

Heldigvis fikk jeg god hjelp av psykolog,å kom på bedre tanker enn å gi fra meg barnet mitt.

etter ca 4 mnder så kom endelig morsfølesen for han å livet ble mye lettere

Anonymous poster hash: 52270...a90

[Anonym bruker]

Etter 10 tette IVF-forsøk var jeg helt utslitt mentalt. Det var liksom som om gleden forsvant, og jeg mistet interesse for omverdenen. Klarte ikke henge med i samtaler, orket ikke treffe folk, ble utslitt av sosiale settinger, ble nærmest helt flat i humøret.

 

Samtidig var det som om en stressfølelse låste seg fast i kroppen. Iflg legen min var jeg i konstant kriseberedskap.

Etterhvert begynte jeg å merke flere fysiske endringer. Jeg kastet plutselig opp, var konstant svimmel, besvimte uten forvarsel, hadde så voldsom hjertebank at det var umulig å sove osv.

 

Jeg avskrev det hele som en reaksjon på IVF-karusellen og mye hormoner. Kvelden det brast mistet jeg plutselig synet på det ene øyet, jeg ble lam i halve kroppen og klarte ikke snakke rent. Ble hasteinnlagt på nevrologisk.

Ble øyeblikkelig sykemeldt på ubestemt tid. Gikk tre måneder før jeg klarte å føre en normal samtale uten å gråte. Trodde ikke det var mulig å bli så utkjørt.

Nå - ett og et halvt år senere har jeg det tusen gg bedre. Gleden har kommet tilbake, jeg engasjerer meg i omverdenen, stresser ikke lenger rundt som ei hodeløs høne, er flinkere til å skru av tankekjøret. Oppskriften for meg var hvile, hvile og atter hvile. Dager uten andre planer enn å lese en avis og gå en lang tur i stillhet.

 

Rådet mitt til deg er enkelt. Dra til legen. Fortell akkurat hvordan du har det, så detaljert som mulig. Lytt til kroppen og kjenn etter - gir den deg signaler som du overser? Ved å reagere nå slipper du kanskje å smelle hodet helt inni veggen, kanskje holder det å gi deg selv et langt pusterom, men tett oppfølging av lege og terapeut?

 

Med din forhistorie tror jeg ingen lege i verden vil tvile på at det du beskriver er sant. På et eller annet tidspunkt smeller det skikkelig. Ikke ta utgangspunkt i at det går over av seg selv.

Sender deg en god klem og ønsker deg lykke  lykke til!

Anonymous poster hash: 0b250...0a2

[Anonym bruker]

Tusen takk for gode svar.

 

Tar gjerne mot flere erfaringer og råd.

 

Hi

Anonymous poster hash: 1fe9e...18a

[Anonym bruker]

Gå til legen og be om henvisning til psykolog. Fortell at du sliter med sorg, han vet vel hva du har vært gjennom, og be evt. om en sykemelding (en liten prosent?) så du får kommet ovenpå før det smeller.

 

Anonymous poster hash: 4312b...dca