Når følelsene dør..

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå.. Vi har vært sammen i litt over 5 år, og har barn sammen.

Forholdet har vært, og er godt. Han er en super mann, tror jeg.

 

Problemet er at jeg kjenner at følelsene mine blir svakere og svakere. Jeg ønsker virkelig ikke dette, men aner ikke hva jeg skal gjøre med det. Jeg elsker han, jeg gjør virkelig det. Jeg vil ikke at dette skal skje..

 

Jeg har tidligere vært litt sjalu av meg, med grunn da han sviktet med ved å opprette profiler på datingsider. Han sa det var for å få bekreftelse, og spenning. Møtte aldri noen.

 

Nå tenker jeg at han kansje har gjort noe igjen. Ikke nødvendigvis dette, men et eller annet. Jeg tror ikke han ville vært fysisk utro mot meg.

Men så tenker jeg at det ikke hadde gjort noe, for da hadde jeg hatt en grunn til å ikke elske han mer. Jeg vil ikke tenke slik. Jeg vil ha de varme følelsene for han!!

 

Jeg kunne aldri tenke meg å være sammen med noen andre, så det er ikke der det ligger. Det er kun han jeg vil være med. Men jeg føler at følelsene blir mindre..

 

Vi kunne vært flinkere til å være kjærester. Det blir gjerne bare hverdager med jobb, unger, skole.. Og når kvelden kommer og vi er alene, synker vi ned i sofaen med nettbrett/telefoner.

 

Sexlivet har dabbet av, vi har sex, 1-2 ganger i uken, men det er blitt veldig tamt. Jeg sliter med lysten for tiden, så dette er min feil. Klare ikke engasjere meg så veldig når vi har sex.

 

Hva kan jeg gjøre for å få tilbake følelsene mine? Jeg elsker mannen, og vil ha tilbake de gode følelsene! Jeg vil kjenne at jeg har skikkelig lyst på han!

 

Noen som har hatt det slik, og funnet ut av det?

 

 

 

Anonymous poster hash: 262d6...79c

[Anonym bruker]

Noen som har noen oppmuntrende ord da? Jeg nekter å tro at alle her inne har forhold som går på skinner hele tiden😉

 

Anonymous poster hash: 262d6...79c

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke hva jeg skal si.

Du skriver at du elsker han og vil bare leve med han..

Ja,hva er problemet?

 

Anonymous poster hash: 1633e...c63

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke hva jeg skal si.

Du skriver at du elsker han og vil bare leve med han..

Ja,hva er problemet?

 

Anonymous poster hash: 1633e...c63

Problemet er at jeg frykter jeg mer og mer elsker han som en venn? At jeg mister kjærestefølelsene? Men jeg vil gjerne få de tilbake..

 

Anonymous poster hash: 262d6...79c

[Anonym bruker]

Sånn er vell det i et langt liv

Sprit opp samlivet da

 

Anonymous poster hash: 1633e...c63

[Anonym bruker]

Syns sex 1-2 ganger i uka er mye, jeg. Vi har det kanskje 1 gang i mnd. Og vi har ikke barn ennå engang...

Anonymous poster hash: e15b7...1d5

[Anonym bruker]

Når man velger å være i et monogamt forhold i årevis kan man ikke regne med at forelskelse, rosa skyer og kribling i magen skal være tilstede hele veien, det er helt umulig å være "nyforelsket" et helt liv...

 

Jeg har vært sammen med mannen min i 17, snart 18 år, og selvfølgelig har vi ikke gått rundt og vært nyforelsket hele tiden. Vi har hatt perioder som har vært ganske kjedelige, både følelsesmessig og seksuelt vi også. Men som dere har vi aldri hatt noe ønske om å gå fra hverandre, vi har alltid vært sikre på at vi vil dele livet og fremtiden med hverandre.

 

Så da må man bare jobbe litt med forholdet da, komme litt ut av hverdagstralten innimellom. Det er ikke så mye som skal til for å oppdage hverandre litt på nytt, har du prøvd. Hva med å bare være litt mer kjærlig en stund og se hvordan han reagerer, smile til han, stryke han over rumpa når du møter han i døråpningen til kjøkkenet, tøyse litt med han, kile han litt kanskje, kjøpe en blomst til han. Man må ikke glemme å ta vare på hverandre, se hverandre, gjøre noe koselig for hverandre av og til.

 

Nå er det snart så alle juleshowene begynner gå, hva med å skaffe barnevakt å bestille billetter til et stand-up show eller noe sånt, det gjør underverker å le sammen. En morsom film hjemme kan også være bra, le så tårene triller sammen, det skaper så god stemning mellom dere.

 

Gå en tur en kveld, det å spasere sammen i mørket er koselig, man snakker plutselig så godt sammen når man går der og titter inn gjennom vinduene til alle andre.

 

Det er ikke alltid så mye som skal til, forrige dagen da mannen kom hjem fra jobb sto jeg med rumpa i været og ryddet sko i gangen. Jeg reiste meg opp med et stort glis og nærmest ropte "HALLO ELSKEDE!" i en litt tøysete tone, han kunne jo ikke annet enn smile og lurte på hva i alle dager som feilte meg i dag, men han dasket meg på rumpa da han gikk forbi og stemningen for ettermiddagen var jo datt. Som sagt, det er ikke alltid så mye som skal til

Anonymous poster hash: 9ffe8...b3e

[Pobie]

Det er jo helt normalt for modne forhold? Man går jo ikke rundt og er nyforelsket hele tiden og har "kjærestefølelse".