adoptere stebarn

[Anonym bruker]

Dere med erfaring, hvorfor adopterte du/mannen stebarnet?

 

Anonymous poster hash: 47ee1...bf0

[Anonym bruker]

Aldri vurdert det. Og kommer heller aldri til å gjøre det. Barnet har sine biologiske foreldre og jeg kan ikke festa barnet det. Mtp samhørighet, arv, historie mm.

 

Anonymous poster hash: ce6af...6f6

[Anonym bruker]

Festa = frata

 

Anonymous poster hash: ce6af...6f6

[Anonym bruker]

Jeg er stebarnsadoptert av min stefar, som jeg kaller pappa. Min biofar kuttet all kontakt med meg da jeg var 3år og min mamma døde da jeg var 8år. Hadde jeg ikke vært adoptert ville jeg kanskje blitt skilt fra min familie, han jeg kalte pappa, mine søsken og alt det jeg kjente. Pappa er i dag morfar til mine barn, han har alltid stilt opp og han vil alltid gjøre det. Han ville også gjort det uten at jeg var blitt adoptert, men når jussen er i orden blir livet lettere.

 

Jeg er evig takknemlig for at han ville adoptere meg. At han ville forplikte seg til meg for resten av livet, også juridisk, og at han valgte meg som sin datter

Anonymous poster hash: 7a5eb...4b1

[Anonym bruker]

Mannen min har adoptert vår datter. Bio far vil ikke ha noe med hun å gjøre. Er heller ikke noe arv der.

 

Men vi har kontakt med besteforeldre fra bio familien. Så hun får historie sin der. Vi har vært åpne hele veien. Nå er hun tenåring. Og veldig glad for valget vi tok.

 

 

 

Anonymous poster hash: d1370...d60

[Anonym bruker]

Min mann skal adoptere mitt barn.

Bio far er ikke i livene våre.

 

Anonymous poster hash: 51c49...593

[Anonym bruker]

Fordi vi planla og unnfanget barnet sammen, men norsk lovverk diskriminerer barn på bakgrunn av foreldrenes partnerpreferanser.

Anonymous poster hash: b1274...a13

[Anonym bruker]

 

Fordi vi planla og unnfanget barnet sammen, men norsk lovverk diskriminerer barn på bakgrunn av foreldrenes partnerpreferanser.

 

Anonymous poster hash: b1274...a13

Vi var gift da barnet ble født og hadde såkalt åpen donor. Da ble medmor juridisk foreldre uten adopsjonsprosess.

 

Anonymous poster hash: 67d35...ba9

[Anonym bruker]

 

Fordi vi planla og unnfanget barnet sammen, men norsk lovverk diskriminerer barn på bakgrunn av foreldrenes partnerpreferanser.

 

Anonymous poster hash: b1274...a13

Vi var gift da barnet ble født og hadde såkalt åpen donor. Da ble medmor juridisk foreldre uten adopsjonsprosess.

 

Anonymous poster hash: 67d35...ba9

 

Fint for dere, ikke relevant for oss.

 

Anonymous poster hash: b1274...a13

[Anonym bruker]

 

 

 

Fordi vi planla og unnfanget barnet sammen, men norsk lovverk diskriminerer barn på bakgrunn av foreldrenes partnerpreferanser.

 

Anonymous poster hash: b1274...a13

Vi var gift da barnet ble født og hadde såkalt åpen donor. Da ble medmor juridisk foreldre uten adopsjonsprosess.

 

Anonymous poster hash: 67d35...ba9

Fint for dere, ikke relevant for oss.

 

Anonymous poster hash: b1274...a13

Bare et tips til de som starter prosessen

 

Anonymous poster hash: 67d35...ba9

[Anonym bruker]

Jeg er stebarnsadoptert, og mener at man skal tenke seg veldig godt om før man eventuelt gjør noe sånt! Selv om biologisk far ikke er tilstede i barnets liv, så er det slett ikke sikkert at det er riktig for barnet å bli adoptert. Adopsjonen kutter barnets bånd til biologisk far for alltid. Det er en ganske drastisk ting å gjøre mot et barn!

 

Adoptivfaren min har vært en del av livet mitt siden jeg var baby, og han er en god far, som jeg absolutt ikke ville vært foruten, men hadde jeg fått velge så skulle han heller vært stefar. Jeg vet at det er lite sannsynlig at jeg hadde hatt noe med biologisk fat å gjøre selv om jeg ikke hadde blitt adoptert, men da hadde jeg likevel på et vis hørt til den familien, i tillegg til familien jeg har nå. For meg oppleves det som om adopsjonen har revet vekk min tilhørighet til en del av meg.

 

Det er selvsagt en fordel om stebarnet er adoptert dersom den biologiske forelderen som er i barnets liv skulle dø, men om steforelderen har hat daglig omsorg, og er en god omsorgsperson, vil denne sannsynligvis kunne fortsette å ha omsorg for barnet uansett. Det vil riktignok være mer usikkerhet rundt omsorgssituasjonen fram til ting er avgjort, og man kan ikke være 100% sikker på at det omsorgen tilfaller steforelderen. Men det er barnets beste som legger føring for hvem som skal få omsorgen, og det vil definitivt være barnets beste å få fortsette bo hos den omsorgspersonen det allerede kjenner. Sannsynligheten for at den biologiske forelderen skal dø før barnet er voksent, er i de aller fleste tilfeller forholdsvis lav. Derfor tenker jeg at risikoen med å ikke adoptere er såpass lav at den ikke veier opp for den følelsesmessige belastningen det kan være for barnet å bli stebarnsadoptert. Hvis den biologisk forelderen derimot er syk, og det er stor risiko for at denne kommer til å dø før barnet er voksent, tenker jeg derimot at det kan være en god ide å sikre barnet og steforelderens videre relasjon gjennom adopsjon.      

 

Jeg mener at stebarnsadopsjon er en uting, bortsett fra når det er snakk om donorbarn, eller i tilfeller der det er stor sannsynlighet for at den biologiske forelderen som er tilstede i barnets liv skal komme til å dø før barnet er myndig.

Anonymous poster hash: 913eb...202

[Anonym bruker]

Jeg er stebarnsadoptert, og mener at man skal tenke seg veldig godt om før man eventuelt gjør noe sånt! Selv om biologisk far ikke er tilstede i barnets liv, så er det slett ikke sikkert at det er riktig for barnet å bli adoptert. Adopsjonen kutter barnets bånd til biologisk far for alltid. Det er en ganske drastisk ting å gjøre mot et barn! Adoptivfaren min har vært en del av livet mitt siden jeg var baby, og han er en god far, som jeg absolutt ikke ville vært foruten, men hadde jeg fått velge så skulle han heller vært stefar. Jeg vet at det er lite sannsynlig at jeg hadde hatt noe med biologisk fat å gjøre selv om jeg ikke hadde blitt adoptert, men da hadde jeg likevel på et vis hørt til den familien, i tillegg til familien jeg har nå. For meg oppleves det som om adopsjonen har revet vekk min tilhørighet til en del av meg. Det er selvsagt en fordel om stebarnet er adoptert dersom den biologiske forelderen som er i barnets liv skulle dø, men om steforelderen har hat daglig omsorg, og er en god omsorgsperson, vil denne sannsynligvis kunne fortsette å ha omsorg for barnet uansett. Det vil riktignok være mer usikkerhet rundt omsorgssituasjonen fram til ting er avgjort, og man kan ikke være 100% sikker på at det omsorgen tilfaller steforelderen. Men det er barnets beste som legger føring for hvem som skal få omsorgen, og det vil definitivt være barnets beste å få fortsette bo hos den omsorgspersonen det allerede kjenner. Sannsynligheten for at den biologiske forelderen skal dø før barnet er voksent, er i de aller fleste tilfeller forholdsvis lav. Derfor tenker jeg at risikoen med å ikke adoptere er såpass lav at den ikke veier opp for den følelsesmessige belastningen det kan være for barnet å bli stebarnsadoptert. Hvis den biologisk forelderen derimot er syk, og det er stor risiko for at denne kommer til å dø før barnet er voksent, tenker jeg derimot at det kan være en god ide å sikre barnet og steforelderens videre relasjon gjennom adopsjon.       Jeg mener at stebarnsadopsjon er en uting, bortsett fra når det er snakk om donorbarn, eller i tilfeller der det er stor sannsynlighet for at den biologiske forelderen som er tilstede i barnets liv skal komme til å dø før barnet er myndig. Anonymous poster hash: 913eb...202

Biologisk far sliter psykisk og har vert innlagt store perioder av livet til sønnen og han har heller ikke møtt han siden to ganger på sykehuset når han var nyfødt. Han sa når jeg var gravid han var for fysisk avstraffelse som del av oppdragelsen og at gutten skulle oppdras til å vere muslim. Fyren er kjent for å selge sprit og hasj til mindreårige også. Han slo mor også og var ingen interesse for barnet. Skal jeg fortsette å holde plassen åpen for en far som først av alt ville insistert på omskjering?

 

Anonymous poster hash: 47ee1...bf0

[Anonym bruker]

Godt å høre erfaringer

Jeg vil likevel at stefar adopterer.

Biofar gjorde alt i sin makt for at jeg skulle ta abort og han sliter med narkotika.

Barnet mitt har bare 1 pappa.

Barnet kommer uansett alltid til å ha kontakt med biologiske besteforeldre

 

Anonymous poster hash: 51c49...593

[Anonym bruker]

 

Jeg er stebarnsadoptert, og mener at man skal tenke seg veldig godt om før man eventuelt gjør noe sånt! Selv om biologisk far ikke er tilstede i barnets liv, så er det slett ikke sikkert at det er riktig for barnet å bli adoptert. Adopsjonen kutter barnets bånd til biologisk far for alltid. Det er en ganske drastisk ting å gjøre mot et barn! Adoptivfaren min har vært en del av livet mitt siden jeg var baby, og han er en god far, som jeg absolutt ikke ville vært foruten, men hadde jeg fått velge så skulle han heller vært stefar. Jeg vet at det er lite sannsynlig at jeg hadde hatt noe med biologisk fat å gjøre selv om jeg ikke hadde blitt adoptert, men da hadde jeg likevel på et vis hørt til den familien, i tillegg til familien jeg har nå. For meg oppleves det som om adopsjonen har revet vekk min tilhørighet til en del av meg. Det er selvsagt en fordel om stebarnet er adoptert dersom den biologiske forelderen som er i barnets liv skulle dø, men om steforelderen har hat daglig omsorg, og er en god omsorgsperson, vil denne sannsynligvis kunne fortsette å ha omsorg for barnet uansett. Det vil riktignok være mer usikkerhet rundt omsorgssituasjonen fram til ting er avgjort, og man kan ikke være 100% sikker på at det omsorgen tilfaller steforelderen. Men det er barnets beste som legger føring for hvem som skal få omsorgen, og det vil definitivt være barnets beste å få fortsette bo hos den omsorgspersonen det allerede kjenner. Sannsynligheten for at den biologiske forelderen skal dø før barnet er voksent, er i de aller fleste tilfeller forholdsvis lav. Derfor tenker jeg at risikoen med å ikke adoptere er såpass lav at den ikke veier opp for den følelsesmessige belastningen det kan være for barnet å bli stebarnsadoptert. Hvis den biologisk forelderen derimot er syk, og det er stor risiko for at denne kommer til å dø før barnet er voksent, tenker jeg derimot at det kan være en god ide å sikre barnet og steforelderens videre relasjon gjennom adopsjon.       Jeg mener at stebarnsadopsjon er en uting, bortsett fra når det er snakk om donorbarn, eller i tilfeller der det er stor sannsynlighet for at den biologiske forelderen som er tilstede i barnets liv skal komme til å dø før barnet er myndig. Anonymous poster hash: 913eb...202

Biologisk far sliter psykisk og har vert innlagt store perioder av livet til sønnen og han har heller ikke møtt han siden to ganger på sykehuset når han var nyfødt. Han sa når jeg var gravid han var for fysisk avstraffelse som del av oppdragelsen og at gutten skulle oppdras til å vere muslim. Fyren er kjent for å selge sprit og hasj til mindreårige også. Han slo mor også og var ingen interesse for barnet. Skal jeg fortsette å holde plassen åpen for en far som først av alt ville insistert på omskjering?

 

Anonymous poster hash: 47ee1...bf0

 

Jeg kan ikke diktere hva du skal gjøre, og jeg skjønner absolutt ønsket om å gi barnet en annen far når situasjonen er som du beskriver. Likevel sitter jeg med mine erfaringer, og ut fra de mener jeg at man skal tenke seg nøye om før man går til et så drastisk skritt som å ta fra barnet rettighetene til biologisk far. Selv har jeg aldri truffet biologisk far, og jeg hadde sannsynlig ikke truffet ham om det ikke ble noen adopsjon heller, likevel skulle jeg ønske at adopsjonen ikke ble noe av. For meg er dette en sorg som har fulgt meg hele livet, og den er todelt. For det første er det en sorg at min biologiske far ikke ville ha noe med meg å gjøre, i tillegg opplever jeg en sorg over at min mor og min adoptivfar valgte å kutte det lille båndet som faktisk var der. Jeg er fult klar over at dette var noe de gjorde i beste mening, men for meg er det likefullt en sorg.

 

Barnet ditt må selvfølgelig beskyttes mot en potensielt voldelig far, men jeg synes likevel det er drastisk å skulle kutte alle bånd. Mannen må da ha noen gode sider også, ellers hadde du vel ikke vært sammen med ham i utgangspunktet.  

 

Anonymous poster hash: 913eb...202

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg er stebarnsadoptert, og mener at man skal tenke seg veldig godt om før man eventuelt gjør noe sånt! Selv om biologisk far ikke er tilstede i barnets liv, så er det slett ikke sikkert at det er riktig for barnet å bli adoptert. Adopsjonen kutter barnets bånd til biologisk far for alltid. Det er en ganske drastisk ting å gjøre mot et barn! Adoptivfaren min har vært en del av livet mitt siden jeg var baby, og han er en god far, som jeg absolutt ikke ville vært foruten, men hadde jeg fått velge så skulle han heller vært stefar. Jeg vet at det er lite sannsynlig at jeg hadde hatt noe med biologisk fat å gjøre selv om jeg ikke hadde blitt adoptert, men da hadde jeg likevel på et vis hørt til den familien, i tillegg til familien jeg har nå. For meg oppleves det som om adopsjonen har revet vekk min tilhørighet til en del av meg. Det er selvsagt en fordel om stebarnet er adoptert dersom den biologiske forelderen som er i barnets liv skulle dø, men om steforelderen har hat daglig omsorg, og er en god omsorgsperson, vil denne sannsynligvis kunne fortsette å ha omsorg for barnet uansett. Det vil riktignok være mer usikkerhet rundt omsorgssituasjonen fram til ting er avgjort, og man kan ikke være 100% sikker på at det omsorgen tilfaller steforelderen. Men det er barnets beste som legger føring for hvem som skal få omsorgen, og det vil definitivt være barnets beste å få fortsette bo hos den omsorgspersonen det allerede kjenner. Sannsynligheten for at den biologiske forelderen skal dø før barnet er voksent, er i de aller fleste tilfeller forholdsvis lav. Derfor tenker jeg at risikoen med å ikke adoptere er såpass lav at den ikke veier opp for den følelsesmessige belastningen det kan være for barnet å bli stebarnsadoptert. Hvis den biologisk forelderen derimot er syk, og det er stor risiko for at denne kommer til å dø før barnet er voksent, tenker jeg derimot at det kan være en god ide å sikre barnet og steforelderens videre relasjon gjennom adopsjon. Jeg mener at stebarnsadopsjon er en uting, bortsett fra når det er snakk om donorbarn, eller i tilfeller der det er stor sannsynlighet for at den biologiske forelderen som er tilstede i barnets liv skal komme til å dø før barnet er myndig. Anonymous poster hash: 913eb...202

Biologisk far sliter psykisk og har vert innlagt store perioder av livet til sønnen og han har heller ikke møtt han siden to ganger på sykehuset når han var nyfødt. Han sa når jeg var gravid han var for fysisk avstraffelse som del av oppdragelsen og at gutten skulle oppdras til å vere muslim. Fyren er kjent for å selge sprit og hasj til mindreårige også. Han slo mor også og var ingen interesse for barnet. Skal jeg fortsette å holde plassen åpen for en far som først av alt ville insistert på omskjering?

 

Anonymous poster hash: 47ee1...bf0

Jeg kan ikke diktere hva du skal gjøre, og jeg skjønner absolutt ønsket om å gi barnet en annen far når situasjonen er som du beskriver. Likevel sitter jeg med mine erfaringer, og ut fra de mener jeg at man skal tenke seg nøye om før man går til et så drastisk skritt som å ta fra barnet rettighetene til biologisk far. Selv har jeg aldri truffet biologisk far, og jeg hadde sannsynlig ikke truffet ham om det ikke ble noen adopsjon heller, likevel skulle jeg ønske at adopsjonen ikke ble noe av. For meg er dette en sorg som har fulgt meg hele livet, og den er todelt. For det første er det en sorg at min biologiske far ikke ville ha noe med meg å gjøre, i tillegg opplever jeg en sorg over at min mor og min adoptivfar valgte å kutte det lille båndet som faktisk var der. Jeg er fult klar over at dette var noe de gjorde i beste mening, men for meg er det likefullt en sorg.

 

Barnet ditt må selvfølgelig beskyttes mot en potensielt voldelig far, men jeg synes likevel det er drastisk å skulle kutte alle bånd. Mannen må da ha noen gode sider også, ellers hadde du vel ikke vært sammen med ham i utgangspunktet.

 

Anonymous poster hash: 913eb...202

Jeg har forresten aldri vært kjæreste med bio far.

 

 

Anonymous poster hash: 51c49...593

[Anonym bruker]

Her har stefar ikke adoptert, enda han er eneste pappaen barnet mitt kjenner til. Vi diskuterer barneoppdragelse etc som om det var VÅRT barn. Vi har flyttet fra hverandre og barnet mitt er på samvær hos stefar, som han kaller pappa,akkurat på like linje med halvsøsteren. Ingen i stefars familie gjør forskjell på barna. Så man kan fint få det til uten adopsjon også.

 

 

Anonymous poster hash: 78575...90e