Anonym bruker Skrevet 11. oktober 2015 #1 Skrevet 11. oktober 2015 Hvem er tryggheten i livet ditt, hvis noe er kjipt eller leit? Tenkte på dette en dag da jeg sjekket ut cricle of security og det ble sagt at ikke bare barn har en trygg base, men også voksne. En man vender til for å få påfyll til å takle livets utfordringer. Skulle gjerne sagt at det var mannen min, men det er det ikke. Vet sannelig ikke hvem det skulle være.. Jeg har noen gode venner jeg forteller en del til, melde ser jeg ikke veldig ofte. Mora mi er klinisk gal så hun har aldri vært eller er. Innså på et vis at jeg føler meg veldig aleine. Har bare meg selv på et vis. Anonymous poster hash: 10868...44d
Gjest Sommerfuggel Skrevet 11. oktober 2015 #2 Skrevet 11. oktober 2015 Mamma! Hun er min klippe! ❤️ Men jeg har også 4 venninner jeg snakker med om alt
Anonym bruker Skrevet 11. oktober 2015 #3 Skrevet 11. oktober 2015 For meg er det mannen min. I barndommen måtte jeg håndtere vanskelige følelser alene. Jeg fant min trygge base i mannen min. Det er en god del voksne som oppnår trygg tilknytning i voksen alder. Kunne du og mannen din gått i parterapi for å øke intimitet? Anonymous poster hash: 4f4bb...174
Anonym bruker Skrevet 11. oktober 2015 #4 Skrevet 11. oktober 2015 For meg er det mannen min. I barndommen måtte jeg håndtere vanskelige følelser alene. Jeg fant min trygge base i mannen min. Det er en god del voksne som oppnår trygg tilknytning i voksen alder. Kunne du og mannen din gått i parterapi for å øke intimitet? Anonymous poster hash: 4f4bb...174 Nei. Det er blankt nei fra mannen. Vi var ganske nære da vi fikk nr en. Men mannen min har ingen energi lengre til å gi meg det jeg trenger og har dessuten en tendens til å være sleivkjefta når han er stressa og det er mye som skjer. Jeg på min side kan være veldig nærtagende, tror han alltid syns jeg ikke er bra nok og stikker fort hvis det blir amper stemning. Jobber med saken, men innimellom føler jeg at det blir for mye meg som må jobbe med mitt, mens han turer på som før. Takk for svar Anonymous poster hash: 10868...44d
Anonym bruker Skrevet 11. oktober 2015 #5 Skrevet 11. oktober 2015 Mannen min og søsteren min. Anonymous poster hash: acc1e...8ce
Anonym bruker Skrevet 11. oktober 2015 #6 Skrevet 11. oktober 2015 Absolutt mannen. Anonymous poster hash: 06e54...a02
Anonym bruker Skrevet 11. oktober 2015 #7 Skrevet 11. oktober 2015 Jeg tror ikke jeg har noen. Hadde min mor levd så hadde det nok vært henne, men slik det er nå så har jeg vel egentlig bare meg selv å støtte meg på. Ja, det er vel ensomt, men på en rar måte føler jeg meg tryggest med å ikke vise min sårbarhet til "resten av verden" også. Anonymous poster hash: 4c0a3...af3
Anonym bruker Skrevet 11. oktober 2015 #8 Skrevet 11. oktober 2015 Mannen min er grunnmuren og bautaen min. Han står fjellstøtt når jeg trenger det uansett. Ellers har jeg et søskenbarn jeg snakker mye med om livets sider, samt ei veldig god venninne. Verdt sin vekt i gull de og, men mannen er min nummer en uansett! ❤️ Trist for deg at du ikke kan søke støtte hos mannen din, om ikke familieterapi er noe for dere anbefaler jeg coach for deg selv. Du skriver at du selv sliter med selvtillit og har bagasje i form av din mamma. En coach fikk meg til å gripe an livet mitt i positiv retning når jeg hadde bagasje å rydde opp i. Klem til deg. Anonymous poster hash: b8149...f3b
Anonym bruker Skrevet 11. oktober 2015 #9 Skrevet 11. oktober 2015 Min mann 💕 Anonymous poster hash: fa0d3...fa5
Anonym bruker Skrevet 11. oktober 2015 #10 Skrevet 11. oktober 2015 Først min mann, deretter mine foreldre. Har også to tanter jeg kunne støttet meg til. Deretter venninner. Anonymous poster hash: c5259...565
Anonym bruker Skrevet 11. oktober 2015 #11 Skrevet 11. oktober 2015 Mannen min er grunnmuren og bautaen min. Han står fjellstøtt når jeg trenger det uansett. Ellers har jeg et søskenbarn jeg snakker mye med om livets sider, samt ei veldig god venninne. Verdt sin vekt i gull de og, men mannen er min nummer en uansett! ❤️ Trist for deg at du ikke kan søke støtte hos mannen din, om ikke familieterapi er noe for dere anbefaler jeg coach for deg selv. Du skriver at du selv sliter med selvtillit og har bagasje i form av din mamma. En coach fikk meg til å gripe an livet mitt i positiv retning når jeg hadde bagasje å rydde opp i. Klem til deg. Anonymous poster hash: b8149...f3b Jeg gikk til psykolog etter jeg fikk første og det hjalp mye. Dvs inntil jeg fikk barn så hadde jeg det ganske greit både med meg selv og med mannen. Uansett - det er over to år siden jeg snakket med henne og jeg har lurt på om jeg burde ta meg en tur igjen. Men det er dyrt (privat), må ta fri fra jobb/få barnevakt og det blir så mye spørsmål fra mannen. Han lurte i sin tid på hvor lenge jeg så for meg å gå til henne da det tross alt kostet en del... Jeg er ikke sterk nok til å ta den diskusjonen nå... Anonymous poster hash: 10868...44d
Anonym bruker Skrevet 11. oktober 2015 #12 Skrevet 11. oktober 2015 Mamma! Hun er min klippe! ❤️ Men jeg har også 4 venninner jeg snakker med om alt Herlig Anonymous poster hash: 10868...44d
Anonym bruker Skrevet 11. oktober 2015 #13 Skrevet 11. oktober 2015 Mannen min og søsteren min. Anonymous poster hash: acc1e...8ce Søstern min er en god venn, men hin har nok med seg selv. Dessuten er hun og mannen min en dårlig match så jeg må holde meg klar av de temaene. Men hun er et stort forbilde for meg og jeg er så glad vi er to ifht mamma! Anonymous poster hash: 10868...44d
Anonym bruker Skrevet 11. oktober 2015 #14 Skrevet 11. oktober 2015 Absolutt mannen. Anonymous poster hash: 06e54...a02 Anonymous poster hash: 10868...44d
Gjest Antarctica Skrevet 11. oktober 2015 #15 Skrevet 11. oktober 2015 Mannen min er grunnmuren og bautaen min. Han står fjellstøtt når jeg trenger det uansett. Ellers har jeg et søskenbarn jeg snakker mye med om livets sider, samt ei veldig god venninne. Verdt sin vekt i gull de og, men mannen er min nummer en uansett! ❤️ Trist for deg at du ikke kan søke støtte hos mannen din, om ikke familieterapi er noe for dere anbefaler jeg coach for deg selv. Du skriver at du selv sliter med selvtillit og har bagasje i form av din mamma. En coach fikk meg til å gripe an livet mitt i positiv retning når jeg hadde bagasje å rydde opp i. Klem til deg. Anonymous poster hash: b8149...f3b Jeg gikk til psykolog etter jeg fikk første og det hjalp mye. Dvs inntil jeg fikk barn så hadde jeg det ganske greit både med meg selv og med mannen. Uansett - det er over to år siden jeg snakket med henne og jeg har lurt på om jeg burde ta meg en tur igjen. Men det er dyrt (privat), må ta fri fra jobb/få barnevakt og det blir så mye spørsmål fra mannen. Han lurte i sin tid på hvor lenge jeg så for meg å gå til henne da det tross alt kostet en del... Jeg er ikke sterk nok til å ta den diskusjonen nå... Anonymous poster hash: 10868...44d For en premiegjøk?!?! Han bør ha noen SERIØST gode egenskaper utenom dette, hvis han skal være noe å samle på?!
Gemini77 Skrevet 11. oktober 2015 #16 Skrevet 11. oktober 2015 Mannen min ❤️ Og min gode pappa 💕 Mamma er fantastisk og prater mye med henne om ting men vet at hun sliter mer selv hvis jeg sliter. Hun er ikke så god til å prate om følelser heller men det er pappa. Men mannen min er nummer 1
Anonym bruker Skrevet 11. oktober 2015 #18 Skrevet 11. oktober 2015 Mannen min er min største klippe og alltid nr 1. Pappa er også en jeg alltid kan ringe for å prate, klage, være sint, gråte, være overlykkelige osv. 💗 Anonymous poster hash: e7678...af8
Anonym bruker Skrevet 11. oktober 2015 #19 Skrevet 11. oktober 2015 Mannen min er grunnmuren og bautaen min. Han står fjellstøtt når jeg trenger det uansett. Ellers har jeg et søskenbarn jeg snakker mye med om livets sider, samt ei veldig god venninne. Verdt sin vekt i gull de og, men mannen er min nummer en uansett! ❤️ Trist for deg at du ikke kan søke støtte hos mannen din, om ikke familieterapi er noe for dere anbefaler jeg coach for deg selv. Du skriver at du selv sliter med selvtillit og har bagasje i form av din mamma. En coach fikk meg til å gripe an livet mitt i positiv retning når jeg hadde bagasje å rydde opp i. Klem til deg. Anonymous poster hash: b8149...f3b Jeg gikk til psykolog etter jeg fikk første og det hjalp mye. Dvs inntil jeg fikk barn så hadde jeg det ganske greit både med meg selv og med mannen. Uansett - det er over to år siden jeg snakket med henne og jeg har lurt på om jeg burde ta meg en tur igjen. Men det er dyrt (privat), må ta fri fra jobb/få barnevakt og det blir så mye spørsmål fra mannen. Han lurte i sin tid på hvor lenge jeg så for meg å gå til henne da det tross alt kostet en del... Jeg er ikke sterk nok til å ta den diskusjonen nå... Anonymous poster hash: 10868...44d For en premiegjøk?!?!Han bør ha noen SERIØST gode egenskaper utenom dette, hvis han skal være noe å samle på?! He he . Han har det. Han tjener mye penger. Neida . Han har det, men han har en uspiselig side når han er veldig sliten. Han har lidd av insomnia siden før jeg traff han, men det gikk relativt greit inntil vi fikk andre barnet. Når han nå er søvnløs og sliten av ungemas har han en uspiselig side jeg ikke ante om.. Når han er uthvilt er han ganske omtenksom. Dessuten veldig morsom. Anonymous poster hash: 10868...44d
Gjest Antarctica Skrevet 11. oktober 2015 #20 Skrevet 11. oktober 2015 Mannen min er grunnmuren og bautaen min. Han står fjellstøtt når jeg trenger det uansett. Ellers har jeg et søskenbarn jeg snakker mye med om livets sider, samt ei veldig god venninne. Verdt sin vekt i gull de og, men mannen er min nummer en uansett! ❤️ Trist for deg at du ikke kan søke støtte hos mannen din, om ikke familieterapi er noe for dere anbefaler jeg coach for deg selv. Du skriver at du selv sliter med selvtillit og har bagasje i form av din mamma. En coach fikk meg til å gripe an livet mitt i positiv retning når jeg hadde bagasje å rydde opp i. Klem til deg. Anonymous poster hash: b8149...f3b Jeg gikk til psykolog etter jeg fikk første og det hjalp mye. Dvs inntil jeg fikk barn så hadde jeg det ganske greit både med meg selv og med mannen. Uansett - det er over to år siden jeg snakket med henne og jeg har lurt på om jeg burde ta meg en tur igjen. Men det er dyrt (privat), må ta fri fra jobb/få barnevakt og det blir så mye spørsmål fra mannen. Han lurte i sin tid på hvor lenge jeg så for meg å gå til henne da det tross alt kostet en del... Jeg er ikke sterk nok til å ta den diskusjonen nå... Anonymous poster hash: 10868...44d For en premiegjøk?!?!Han bør ha noen SERIØST gode egenskaper utenom dette, hvis han skal være noe å samle på?! He he . Han har det. Han tjener mye penger. Neida . Han har det, men han har en uspiselig side når han er veldig sliten. Han har lidd av insomnia siden før jeg traff han, men det gikk relativt greit inntil vi fikk andre barnet. Når han nå er søvnløs og sliten av ungemas har han en uspiselig side jeg ikke ante om.. Når han er uthvilt er han ganske omtenksom. Dessuten veldig morsom. Anonymous poster hash: 10868...44d Insomnia er morderisk...
Anonym bruker Skrevet 11. oktober 2015 #21 Skrevet 11. oktober 2015 Egentlig ingen. Familie kan jeg ikke stole på er der for meg. Har noen få ganske gode venner, men ingen som jeg vet virkelig er der om det trengs. Har et par venner til som nok ville vært slik, men vi bor for langt unna, og det vanskeliggjør ting. Det er mange år siden jeg innså at jeg ikke har andre enn meg selv. Trist, egentlig. Anonymous poster hash: d6d64...2ce
Anonym bruker Skrevet 11. oktober 2015 #22 Skrevet 11. oktober 2015 Mannen min er grunnmuren og bautaen min. Han står fjellstøtt når jeg trenger det uansett. Ellers har jeg et søskenbarn jeg snakker mye med om livets sider, samt ei veldig god venninne. Verdt sin vekt i gull de og, men mannen er min nummer en uansett! ❤️ Trist for deg at du ikke kan søke støtte hos mannen din, om ikke familieterapi er noe for dere anbefaler jeg coach for deg selv. Du skriver at du selv sliter med selvtillit og har bagasje i form av din mamma. En coach fikk meg til å gripe an livet mitt i positiv retning når jeg hadde bagasje å rydde opp i. Klem til deg. Anonymous poster hash: b8149...f3b Jeg gikk til psykolog etter jeg fikk første og det hjalp mye. Dvs inntil jeg fikk barn så hadde jeg det ganske greit både med meg selv og med mannen. Uansett - det er over to år siden jeg snakket med henne og jeg har lurt på om jeg burde ta meg en tur igjen. Men det er dyrt (privat), må ta fri fra jobb/få barnevakt og det blir så mye spørsmål fra mannen. Han lurte i sin tid på hvor lenge jeg så for meg å gå til henne da det tross alt kostet en del... Jeg er ikke sterk nok til å ta den diskusjonen nå... Anonymous poster hash: 10868...44d For en premiegjøk?!?!Han bør ha noen SERIØST gode egenskaper utenom dette, hvis han skal være noe å samle på?! He he . Han har det. Han tjener mye penger. Neida . Han har det, men han har en uspiselig side når han er veldig sliten. Han har lidd av insomnia siden før jeg traff han, men det gikk relativt greit inntil vi fikk andre barnet. Når han nå er søvnløs og sliten av ungemas har han en uspiselig side jeg ikke ante om.. Når han er uthvilt er han ganske omtenksom. Dessuten veldig morsom. Anonymous poster hash: 10868...44d Insomnia er morderisk... Det kan ødelegge en hel familie! Men ikke min! . Men jeg må innrømme at empatien min har tapt seg med årene.. Anonymous poster hash: 10868...44d
Twintipp og himmelblå Skrevet 11. oktober 2015 #23 Skrevet 11. oktober 2015 Mannen min først. Så min beste venninne og min søster.
Gjest Antarctica Skrevet 11. oktober 2015 #24 Skrevet 11. oktober 2015 Mannen min er grunnmuren og bautaen min. Han står fjellstøtt når jeg trenger det uansett. Ellers har jeg et søskenbarn jeg snakker mye med om livets sider, samt ei veldig god venninne. Verdt sin vekt i gull de og, men mannen er min nummer en uansett! ❤️ Trist for deg at du ikke kan søke støtte hos mannen din, om ikke familieterapi er noe for dere anbefaler jeg coach for deg selv. Du skriver at du selv sliter med selvtillit og har bagasje i form av din mamma. En coach fikk meg til å gripe an livet mitt i positiv retning når jeg hadde bagasje å rydde opp i. Klem til deg. Anonymous poster hash: b8149...f3b Jeg gikk til psykolog etter jeg fikk første og det hjalp mye. Dvs inntil jeg fikk barn så hadde jeg det ganske greit både med meg selv og med mannen. Uansett - det er over to år siden jeg snakket med henne og jeg har lurt på om jeg burde ta meg en tur igjen. Men det er dyrt (privat), må ta fri fra jobb/få barnevakt og det blir så mye spørsmål fra mannen. Han lurte i sin tid på hvor lenge jeg så for meg å gå til henne da det tross alt kostet en del... Jeg er ikke sterk nok til å ta den diskusjonen nå... Anonymous poster hash: 10868...44d For en premiegjøk?!?!Han bør ha noen SERIØST gode egenskaper utenom dette, hvis han skal være noe å samle på?! He he . Han har det. Han tjener mye penger. Neida . Han har det, men han har en uspiselig side når han er veldig sliten. Han har lidd av insomnia siden før jeg traff han, men det gikk relativt greit inntil vi fikk andre barnet. Når han nå er søvnløs og sliten av ungemas har han en uspiselig side jeg ikke ante om.. Når han er uthvilt er han ganske omtenksom. Dessuten veldig morsom. Anonymous poster hash: 10868...44d Insomnia er morderisk...Det kan ødelegge en hel familie! Men ikke min! . Men jeg må innrømme at empatien min har tapt seg med årene.. Anonymous poster hash: 10868...44d Men selv om han er mye plaget av dette, så er det vel ikke hans egentlige ønske å være stygg og flåkjeftete mot deg...? En dag han er i form kan du kanskje ta det opp?
Gjest Antarctica Skrevet 11. oktober 2015 #25 Skrevet 11. oktober 2015 (F eks det med å måtte "diskutere" seg til å få bruke psykolog...)
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå