tips for å gjøre barnet ditt populær

[Anonym bruker]

Med fare for å virke politisk ukorrekt, her er mine råd for å unngå mobbing, utfrysing osv. Har gjort meg noen erfaringer i løpet av 8 år som bhglærer og 5 år som mor

 

-lær barnet ditt å sette ord på ting. Snakk om følelser, ha fokus på empatitrening, gi barnet masse kjærlighet og la barnet ditt uttrykke seg! Ikke forstå med en gang, la barnet prøve å forklare, la barnet utvikle språket sitt. God sosial iq må tillæres.

-lær barnet å sette grenser for seg selv. Lær at det er barnet som bestemmer over seg og sin kropp, lær barnet hva som er greit og ikke i forhold til andre og deres kropp. Ofte kan man stoppe mobbing dersom offeret har selvtillit til å sette grenser/si ifra eller ta tilbake.

-vær barnets støttespiller; still opp på bursdager, inviter til bursdager, involver deg med barna og de andre foreldrene. Vær hyggelig mot vennene til barnet ditt og gjør det hyggelig å komme på besøk til dere. Jobb aktivt for å få ditt barn inkludert (har selv klart å snu en situasjon der barnet mitt var utstøtt i barnegruppen i bhg)

-følg med i barnekulturen. Dersom Karsten og Petra er det store, ta barnet med på kino og se denne. La han/hun få samme input og interesser som de andre barna. Selv om du kanskje heller vil ta han/henne med å spise sushi. Prioriter å finne en hobby barnet ditt mestrer.

-pass på at barnet ditt ser tiltalende ut, rene klær og velstelt. Klær er makt også blant små barn, om pokemonklær er in kast deg på bølgen. Man kan faktisk kjøpe barnet popularitet gjennom å ha de "rette" klærne og lekene. Uansett hvor latterlig og prinsippielt galt du føler det er, så husk at for barn og ungdom er det viktig å ikke skille seg ut. Ikke tving barnet til 70 tallsklær fordi du selv synes det er kult,det er barnet som må møte reaksjonene.

-de mest populære barna er de som kan lekereglene, er empatiske, tiltalende og sosialt smarte. Mange av disse kan tillæres og er noe du som forelder kan påvirke. Lek med barnet ditt, øv på turtaking og snakk om alt mellom himmel og jord. Skryter barnet, jobb med det. Vil ikke barnet dele, jobb med det. Osv.

 

Personlig synes jeg alle skal få være unike og den de er. Har barnet ditt problemer med å få venner så bør du derimot prøve noen av tipsene ovenfor. Individualitet kan komme senere, av og til er det viktigste å skli inn.. Dessverre.

 

Anonymous poster hash: 57de3...0df

[Anonym bruker]

Jeg skjønner på en måte hva du mener. Syns forøvrig at det øverst på listen (lenge før innkjøp av pokemonklær) burde stå litt om å lære barnet å tro på seg selv.

 

Anonymous poster hash: 6c6e8...968

[Hjertefru]

jeg og skjønner godt hva du mener.

Men samtidig må du ikke prøve for hardt heller. Mange foreldre er livredde for at barnet ikke skal få venner, og er veldig "på".

Har hatt barn i snart tyve år, og har sett at det kan virke mot sin hensikt.

[Anonym bruker]

Litt usikker på om jeg kanskje ble litt provosert jeg... Kanskje det var hensikten? Som barnehagelærer ville jeg brukt en annen overskrift og istedet fremmet god sosial kompetanse og jobbe for et godt selvbilde.

 

Synes vi i bhg(og foreldre) skal jobbe litt imot dette kjøpepresset og at alle "må" ha sett en spesifikk film. Om noen i bhg har sett en film og leker denne, så er det vår oppgave å "leke inn" de barna som ikke har sett den feks.

 

På skolen hvor barnet vårt går er mobbing ei utfordring. Der var det noen som mente at et barn som ble mobbet kunne kle seg annerledes fordi klærne det hadde la opp til at barnet ble utenfor. Jeg blir så provosert når noen mener det er faktorer ved barnet som gjør at det blir utestengt/hakket på!

 

Vi må gi barna verktøy slik at de får takhøyde for at alle er forskjellige! Ikke jobbe for at alle skal bli like. Skjønner at det ikke er det du mener, men kan tolkes litt slik. Bhg skal være en arena hvor man fremmer likeverd, nuller ut foreldrenes økonomiske ulikheter og skaper felles opplevelse og vennskap.

 

Det viktigste er å skli inn?? Jeg mener bhg gjør en for dårlig jobb om barna havner utenfor pga "feil" klær ol. Vi skal styrke deres sosiale kompetanse og lek-kompetanse. Ikke gjøre alle like! Tenk, så kjedelig!

 

Anonymous poster hash: bfdc6...f01

[Anonym bruker]

Tydelig at du ikke har vært mor i mer enn 5 år. Du kommet nok til å bli skuffet om du jobber så hardt med punktene dine for at barnet ditt skal bli populært. Disse tipsene dine holder ikke stand når det gjelder skolebarn og ungdom.

 

Anonymous poster hash: 579b6...529

[Anonym bruker]

Trygge barn som kan spillereglene er det aller viktigste!

 

 

I en verden der kjøpe-kjøpe-kjøpe er greia (klærne) - viktigere å lære barna måtehold enn å hive seg på alle trender. Barn som kan dette blir ikke bortskjemte og barn som ikke er bortskjemte på materielle ting er også barn som setter pris på ting.

 

 

Anonymous poster hash: 286a9...135

[Anonym bruker]

Takk!

Nå vet jeg hvorfor jeg var blandt de upoplære og ja, ble ett mobbeoffer.

Nå vet jeg hvem jeg skal klandre for det; nemlig mi mor!

 

Mi mor som ble enke i en ung alder da min far døde uventet og etterlot seg to barn på 3 og 7.

Økonomien i familien ble deretter.

Jeg fikk mye støtte av mi mor, hun var alltid der for meg, og vi snakket og snakket og snakket.

Vi er fremdeles veldig nære.

 

MEN, hun kunne ikke sende oss på kino på alle filmene som var populære.

Hun hadde rett og slett ikke råd til det.

Og hvorfor kjøpte ikke mi mor kule og de klærne som var "in", og derfor gjorde hun meg derfor upopulær?

Økonomi igjen.

Vi hadde alltid rent og fint tøy på oss, ja, noe var arvet etter større søskenbarn.

Mi mor må ha vært en drittsekk som prioriterte å betale huslån strømregning, forsikringer fremfor å kle meg i moteriktige, dyrt tøy!

Må vel ta det opp med henne neste gang jeg treffer henne ( i morgen), dette går jo ikke ann!

 

Anonymous poster hash: bf8ae...779

[ma(G)ma med to små :)]

Min erfaring etter flere år i skoleverket er at klær og slikt egentlig ikke er så viktig.

 

De som blir mobbet er de barna som mangler sosiale ferdigheter og som av den grunn er vanskelige å leke sammen med.

Små barn klarer ikke selv å sette ord på dette, men de merker at barnet er annerledes, og at det ikke er gøy å leke med dette barnet, og kan gjerne bruke klærne som forklaring dersom barnets klær skiller seg ut, men det er allikevel ikke klærne i seg selv som er problemet.

Hadde barnet vært kledd i siste mote, hadde barna funnet noe annet å sette fingeren på for å forklare hvorfor de ikke ønsket å leke med det aktuelle barnet.

Det kan være at barnet har briller, at barnet har langt hår, kort hår, er for stor, for liten, har kjip matpakke, har for spesiell matpakke, har dårlig økonomi, har for god økonomi osv osv.

 

 

Det vi som foreldre og voksenpersoner bør jobbe med, er derfor først og fremst barnets sosiale ferdigheter.

Først når de sosiale ferdighetene svikter, vil det være nyttig å gjøre det man kan for at barnet ikke skal skille seg ut. Selv om det tvilsomt vil hjelpe.

 

Gi barna et godt språk, gi dem trening i å ordne opp i konflikter, lær dem å dele, vente på tur og å vise omsorg, og for Guds skyld ikke sy puter under armene på englebarnet!

 

 

Og hvis skaden allerede har skjedd, og barnet fungerer dårlig sosialt, er det kjempeviktig at de voksne legger opp til aktiviteter hvor barnet får utviklet disse ferdighetene under veiledning fra en voksen.

 

Inviter noen jenter med i svømmehallen eller på hytta, inviter guttene på filmkveld eller bakedag før jul, og vær tilstede for veiledning hele tiden.

[Anonym bruker]

 

Takk!

Nå vet jeg hvorfor jeg var blandt de upoplære og ja, ble ett mobbeoffer.

Nå vet jeg hvem jeg skal klandre for det; nemlig mi mor!

 

Mi mor som ble enke i en ung alder da min far døde uventet og etterlot seg to barn på 3 og 7.

Økonomien i familien ble deretter.

Jeg fikk mye støtte av mi mor, hun var alltid der for meg, og vi snakket og snakket og snakket.

Vi er fremdeles veldig nære.

 

MEN, hun kunne ikke sende oss på kino på alle filmene som var populære.

Hun hadde rett og slett ikke råd til det.

Og hvorfor kjøpte ikke mi mor kule og de klærne som var "in", og derfor gjorde hun meg derfor upopulær?

Økonomi igjen.

Vi hadde alltid rent og fint tøy på oss, ja, noe var arvet etter større søskenbarn.

Mi mor må ha vært en drittsekk som prioriterte å betale huslån strømregning, forsikringer fremfor å kle meg i moteriktige, dyrt tøy!

Må vel ta det opp med henne neste gang jeg treffer henne ( i morgen), dette går jo ikke ann!

 

 

Anonymous poster hash: bf8ae...779

Ja, grunnen til at du ble mobbet er nok jobben din mor gjorde med deg, men ikke på den måten du legger det fram over her.

 

Det handlet nok ikke om klærne eller de manglende kinoopplevelsene, men om de manglende sosiale ferdighetene dine, som du tydelig viser over her ved å gå rett i forsvarsposisjon og å hisse deg opp i stedet for å gå i deg selv og reflektere.

 

Jeg vet at det kan være vondt å høre, og det er ikke vondt ment, men det er realiteten.

 

Og dette er grunnen til at de samme personene ofte opplever å bli mobbet/slite med å få venner på de aller fleste sosiale arenaer hele livet, selv etter at de har blitt voksne og har fått de riktige klærne og har sett de riktige filmene.

 

 

Anonymous poster hash: 72b64...587

[Anonym bruker]

 

Takk!

Nå vet jeg hvorfor jeg var blandt de upoplære og ja, ble ett mobbeoffer.

Nå vet jeg hvem jeg skal klandre for det; nemlig mi mor!

 

Mi mor som ble enke i en ung alder da min far døde uventet og etterlot seg to barn på 3 og 7.

Økonomien i familien ble deretter.

Jeg fikk mye støtte av mi mor, hun var alltid der for meg, og vi snakket og snakket og snakket.

Vi er fremdeles veldig nære.

 

MEN, hun kunne ikke sende oss på kino på alle filmene som var populære.

Hun hadde rett og slett ikke råd til det.

Og hvorfor kjøpte ikke mi mor kule og de klærne som var "in", og derfor gjorde hun meg derfor upopulær?

Økonomi igjen.

Vi hadde alltid rent og fint tøy på oss, ja, noe var arvet etter større søskenbarn.

Mi mor må ha vært en drittsekk som prioriterte å betale huslån strømregning, forsikringer fremfor å kle meg i moteriktige, dyrt tøy!

Må vel ta det opp med henne neste gang jeg treffer henne ( i morgen), dette går jo ikke ann!

 

 

Anonymous poster hash: bf8ae...779

Ja, grunnen til at du ble mobbet er nok jobben din mor gjorde med deg, men ikke på den måten du legger det fram over her.

 

Det handlet nok ikke om klærne eller de manglende kinoopplevelsene, men om de manglende sosiale ferdighetene dine, som du tydelig viser over her ved å gå rett i forsvarsposisjon og å hisse deg opp i stedet for å gå i deg selv og reflektere.

 

Jeg vet at det kan være vondt å høre, og det er ikke vondt ment, men det er realiteten.

 

Og dette er grunnen til at de samme personene ofte opplever å bli mobbet/slite med å få venner på de aller fleste sosiale arenaer hele livet, selv etter at de har blitt voksne og har fått de riktige klærne og har sett de riktige filmene.

 

 

Anonymous poster hash: 72b64...587

 

Vet du hva? Det er noe av det dummeste jeg noen sinne har lest!

Til og med mobberene mine som har bedt om tilgivelse, og jeg har tilgitt dem, kunne ikke ha kommet opp med noe som dette!

Manglende sosiale ferdigheter som mi mor har lært meg? Jeg var 7-åringen som mistet min far. Jeg hadde gått i barnehage, og begynt på skole. Jeg hadde mange venner og var meget sosial.Jeg gikk tilbake på skole to dager etter min far døde, og da begynte mobbingen. Hva galt gjorde mi mor på de to dagene?

De plukket meg ut fordi vi var i en vanskelig situasjon og jeg var sårbar.

Ja, jeg hisser meg opp, fordi du gir skylden hvor den ikke skulle ligge.

Skylden ligger hos mobberene, uansett!

 

Jeg mangler ikke sosiale ferdigheter, jeg har mange venner, både i Norge og i utlandet.

.

 

Anonymous poster hash: bf8ae...779

[Hjertefru]

 

Takk!

Nå vet jeg hvorfor jeg var blandt de upoplære og ja, ble ett mobbeoffer.

Nå vet jeg hvem jeg skal klandre for det; nemlig mi mor!

Mi mor som ble enke i en ung alder da min far døde uventet og etterlot seg to barn på 3 og 7.

Økonomien i familien ble deretter.

Jeg fikk mye støtte av mi mor, hun var alltid der for meg, og vi snakket og snakket og snakket.

Vi er fremdeles veldig nære.

MEN, hun kunne ikke sende oss på kino på alle filmene som var populære.

Hun hadde rett og slett ikke råd til det.

Og hvorfor kjøpte ikke mi mor kule og de klærne som var "in", og derfor gjorde hun meg derfor upopulær?

Økonomi igjen.

Vi hadde alltid rent og fint tøy på oss, ja, noe var arvet etter større søskenbarn.

Mi mor må ha vært en drittsekk som prioriterte å betale huslån strømregning, forsikringer fremfor å kle meg i moteriktige, dyrt tøy!

Må vel ta det opp med henne neste gang jeg treffer henne ( i morgen), dette går jo ikke ann!Anonymous poster hash: bf8ae...779

Ja, grunnen til at du ble mobbet er nok jobben din mor gjorde med deg, men ikke på den måten du legger det fram over her.

Det handlet nok ikke om klærne eller de manglende kinoopplevelsene, men om de manglende sosiale ferdighetene dine, som du tydelig viser over her ved å gå rett i forsvarsposisjon og å hisse deg opp i stedet for å gå i deg selv og reflektere.

Jeg vet at det kan være vondt å høre, og det er ikke vondt ment, men det er realiteten.

Og dette er grunnen til at de samme personene ofte opplever å bli mobbet/slite med å få venner på de aller fleste sosiale arenaer hele livet, selv etter at de har blitt voksne og har fått de riktige klærne og har sett de riktige filmene.Anonymous poster hash: 72b64...587

Koselig svar... Tar det som et eksempel på at mobbing også forekommer blant voksne, men at det antar mer sofistikerte former.

Mobbing er et mangehodet uhyre som jeg har personlig erfaring med, vil bare si at det sjelden er så enkelt at det kan forklares med kun en årsaksmekanisme. Faktorerer hos mobberne spiller også inn. For at det skal bli mobbing må noen har behov for å mobbe.

Slik du tydeligvis har.

[Anonym bruker]

Jeg er helt enig med deg HI. Vi har forsøkt alt du nevner og mere til, men vår lille gutt er til en viss gradfortsatt Viggo Venneløs. Vi inviterer hjem klassevenner ukentlig, arrangerer bursdagsselskap som ungene elsker, inviterer til små selskap utenom som pizzarestaurant, filmkveld etc. Vi har en god tone med de andre foreldrene og sitter for eksempel aldri alene på sammenkomster. Allikevel, han blir ALDRI invitert til andre i klassen utenom i forbindelse med bursdagsfeiring. Sårt og vondt!

 

Årsaken er nok hans medfødte personlighet. Han er ikke frempå, han er forsiktig og lavmælt. Han tåler følelsen av avvisning dårlig og blir lett sår. Resultatet er at han ikke tar plassen sin i gruppen og fungerer best en til en. Alle de andre guttene i klassen spiller fotball, han har forsøkt men det frister ikke til gjentakelse.

 

Det er godt mulig vi har feilet kraftig. Men jeg ser ikke hva vi kunne gjort annerledes selv. Kampen er ikke over, vi fortsetter å invitere og står på. Det gjør vondt langt inn i hjerteroten å se at han ikke sklir inn i klassegjengen.

 

Anonymous poster hash: d3c37...4fe

[Anonym bruker]

HI har faktisk noen goe poeng selv om mange her gikk rett i forvar og tente på alle plugger. Jeg er selv mor til fire barn/ungdommer og jobber som lærer. Nå jobber jeg i VGS, men jeg har jobbet mange år i ungdomsskolen også. De tingene HI trekker fram er faktisk ting som veldig ofte kjennetegner de populære barna, men da først og fremst en god sosial kompetanse og faktisk humor! Man kan ikke bli populær dersom man ikke er morsom å være sammen med og har en latter som sitter litt løst. Når et barn eller en ungdom først har etablert seg om populær, kan denne velge å kle seg akkurat som han/hun vil, så klærne spiller liten rolle.

 

Ellers er det bare delvis rett at man kan oppdra et barn til å bli populær, dette har veldig mye med personlighet å gjøre! Av mine fire barn er to av barna mine svært populære, ett av dem god likt, men ikke av de populære og ett av dem helt vanlig som ikke skiller seg ut og bare har noen få venner. De to som ikke er populære er begge typer som ikke liker å være så veldig sosial hele tiden, og som heller foretrekker 1-2 gode venner og trekke seg litt ut av mengden og har helt middels sosial kompetanse. De to som er populære er begge barn som elsker å være sosiale, ler og tøyser mye, inkluderer og har god sosial kompetanse.

Anonymous poster hash: 170d9...0d4

[Anonym bruker]

Listen din er ikke helt på jordet, men jeg er enig med dem som sier at man ikke skal prøve for hardt. Jeg mener noe av det viktigste vi gjør for barna våre, er å lære dem å stole på seg selv, være trygge og selvstendige, hyggelige og ærlige. Kan delvis oppsummeres i ordet empati. Når man i tillegg tar med at man gir barna mulighet til å lære de sosiale kodene, så kommer man langt. Materielle ting betyr mindre. 

Anonymous poster hash: 56418...b86

[Anonym bruker]

Tydelig at du ikke har så mye erfaring med eldre barn. Jeg har gjort mitt beste for å la barna bli trygge på seg selv, men også jobbet med å la de ha sine meninger og støttet dem. Jeg vil også ha et åpent hus hvor alle er velkommen, uansett bakgrunn.

 

Her skal alle inviteres til bursdag, det er ikke greit å utelate noen. Jeg stolte på mine barn og trodde de hadde fått det inn med morsmelka... Helt til en av barna hadde bursdag nylig. Barnet går på barneskolen, og fikk med seg invitasjonene til hele klassen. Da det kom hjem spurte jeg om alle invitasjonene var utlevert, svaret var "ja". Noen dager etter bursdagen møtte jeg ei mor fra klassen og vi kom inn på selskapet- og jeg sa det var synd at barnet ikke kunne komme. Så viste det seg at barnet mitt ikke hadde levert ut invitasjon til kun ett barn i klassen- fordi ingen likte dette barnet.

 

Jeg trodde jeg hadde fokusert mye på hvor viktig det et å ta vare på hverandre og være "populær". Men så viser det seg at barnet mitt er en som mobber😭

 

Si hva du vil, jeg skjønner hva du vil frem til... Men det funker desverre ikke slik når dem får enda sterkere personlighet og vil teste og finne ut son identitet...

 

Anonymous poster hash: 1f46e...c75

[Anonym bruker]

Min svigemor fostret opp sin sønn og datter mange år alene når de var barnehagealder. Hun hadde ikke råd til å sende dem i barnehage før de var 3 og 4 år. Hun jobbet virkelig hardt for å klare det meste alene, ville ikke ha hjelp som hun kunne klare selv, noe hun også gjorde. Hun hadde et eget sted for seg og barna, hun hadde en jobb, hun studerte ettersom årene gikk, hun var en fantastisk og omsorgsfull mor. 

Per i dag har hun fått flere barn. De har mye bedre økonomi, stort hus osv. Hennes to eldste barn er vellykkede barn, ja, som opplevde mye tidlig i oppveksten sin, men de er kommet ut av det. Det var ikke hennes skyld at de ikke hadde penger til å kjøpe de fineste klærne eller de nyeste lekene. Det betyr ikke at barna ikke ser tilbake på oppveksten sin og er takknemlig for den. Min mann har kun positive ord å si om sin mor. Hun ga virkelig alt for at barna skulle ha det mer enn bare perfekt. 

 

Poenget mitt er at populæritet er ikke alt. Barn har forståelse i senere alder til å forstå situasjoner som f.eks. penger og de små tingene i livet man virkelig skal sette pris på. Jeg er i dag sammen med verdens beste eksempel når det gjelder dette  

Anonymous poster hash: de389...763