Jeg er så selvmedlidenhet!

[Anonym bruker]

Jeg kan begynne å gråte bare av tanken på hvor fælt jeg har det, på alt jeg ikke får til, på hvor utilstrekkelig og utilpass jeg er.. og jeg gråter kun med andre når det berører noe I meg selv.. jeg gråter egentlig for min egen ulykke selv når jeg tilsynelatende føler med andre. Jeg rommer kun meg selv.. er fylt opp av meg selv, har ikke plass til andre.

 

Samtidig vet jeg jo godt at mange andre har hatt tøffere liv enn jeg har hatt og har..

 

Jeg har bare aldri kjent meg elsket og kan ikke elske andre.. jeg er oppslukt av meg selv, men det er mest forakt der. Jeg fremstår som selvopptatt, forstilling åpenhet, greier ikke balansere nærhet og distanse, blir enten for åpen eller for lukket.. og åpner jeg meg litt blir det på liksom, det blir bare løgner.. Ellers kommer berørtheten og jeg ville aldri greie å slutte å gråte..

 

Ingen har elsket meg.. og jeg er alene I livet. Ikke så rart når jeg bare kan være noe for andre på liksom..

 

Hvordan i alle dager kommer jeg ut av dette?

 

Anonymous poster hash: 95b95...cab

[Anonym bruker]

Beklager skrivefeil

 

Anonymous poster hash: 95b95...cab

[Anonym bruker]

Du må skaffe deg hjelp av en profesjonell. Gå til legen din og be om henvisning til psykolog!

 

Du kan få det bra med deg selv, og noen kommer til å elske deg <3

Anonymous poster hash: 843a8...295

[Anonym bruker]

Men hvilket arbeid er det jeg må gjøre hos en psykolog? Noen som har erfaring eller tanker om dette?

 

Tusen takk for svar forresten ☺

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 95b95...cab

[Anonym bruker]

Men hvilket arbeid er det jeg må gjøre hos en psykolog? Noen som har erfaring eller tanker om dette?

 

Tusen takk for svar forresten ☺

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 95b95...cab

 

Vil tro det vil være en variant mellom å snakke om livet ditt, hva som har medvirket til at du føler deg så uelsket, hvorfor du har lært det du har, hvorfor du har fått de handlingsmønstrene du har fått - det sammen med teknikker for å bygge opp ditt eget selvbilde, teknikker for å lære å fokusere anderledes i hverdagen, lære å fokusere positivt.

 

Det kan være krevende å gå i terapi, men om du står i det og gjennomfører kan det også være utrolig givende

 

En annen ting du kan diskutere med legen din er en henvisning til psykomotorisk fysioterapi. Det er en flott måte å bli kjent med sin egen kropp, bli venner med kroppen, bli glad i seg selv. Og det egner seg veldig godt i kombinasjon med psykolog

 

Anonymous poster hash: 843a8...295