Inspirert: Arv og rettferdighet.

[Anonym bruker]

Scenario: Gamle foreldre, siste stasjon nærmer seg. Fire barn, godt voksne og veletablerte. To søsken bor i samme distrikt som foreldrene, de to andre på hver sin kant av landet, noen timers reisetid til foreldrene. De to som bor i hjemdistriktet har hjulpet foreldrene masse. I det daglige, med handling, hus og hjem, rengjøring, alle mulige praktiske ting, og ikke minst, svært jevnlige besøk. De to andre hjelper ikke til med noe, den ene besøker foreldrene ca to ganger pr år, den andre har besøkt foreldrene ca 4-5 ganger i løpet av de siste 10 årene.

 

Hvem tror dere ønsker å kommentere og kritisere? Hvem kommer til å stå først i køen og rope høyest om arv den dagen de gamle er døde?

 

Anonymous poster hash: 7748f...b2b

[Anonym bruker]

Det vill nok variere fra familie til familie, men jeg ville se det som helt naturlig at de som bor i nærheten har fått større gaver ol mens foreldrene var i live i hvertfall.

Anonymous poster hash: 8fbfa...674

[Den perfekte mor, påan igjen]

Arv er ikke noe man tjener seg opp rettigheter til ved å gjøre tjenester. Det som er rettferdig er selvsagt at arven deles likt. Det er også naturlig å tenke at de som bidrar mest i det daglige kanskje mottar flest gaver, men man hjelper vel ikke til for gavenes del heller.

 

Hvem som vil rope høyest og kritisere mest er umulig å si noe om, det avhenger kun av personligheten til arvingene.

[Anonym bruker]

Arven bør fordeles likt. Noe annet er bare galt.

 

Anonymous poster hash: 5ea5f...ba8

[Anonym bruker]

Jeg synes det i en slik situasjon vil være helt greit om de gamle skriver i et testamente at de som bor i nærheten eller av andre grr har et bedre forhold til de gamle enn resten skal få spessielle ting eller en større andel av arven. I min familie har slikt blitt ordnet uten proble. I det ene tilfelle forelå det heller ikke noe testamente, men alle søsknene var enige om at han som hadde blitt boende hjemme og stått foreldrene nærmest skulle ha det meste av de spessielle tingene etter foreldrene og også et høyere pengebeløp enn de andre. Retferdighet måles ikke bare i kroner og øre.

Anonymous poster hash: 8fbfa...674

[Anonym bruker]

Opplegget her er at de gamle er mine foreldre, og jeg og søsteren min er de som bor nært foreldrene våre. Særlig søster og hennes familie stiller opp, og hun og jeg er de som ordner ALT for de gamle. De to andre bryr seg minimalt, bortsett fra at de er superflinke til å kritisere hva vi to gjør for mamma og pappa. Særlig mamma er puslete og det er pappa som har daglig ansvar. Han hjelper henne med personlig stell, han handler, vasker tøy osv, på en gammel manns vis. Begge er godt over 80 år.

 

Begge vi søstrene som hjelper dem, vet at den dagen da foreldrene våre dør, DA vil de to andre komme og kreve sin rett. Vi to har sagt til hverandre at de to andre må bare komme og forsyne seg, gribber som de er. Jeg trenger ingenting av de lille de gamle har, men det jeg også vet, er at det vil være søsteren min og jeg som får opprydding og alt det praktiske, men også den greie samvittigheten ved å vite at vi i alle fall gjorde det vi kunne for mamma og pappa.

 

Ja, jeg er en smule bitter, og håper de to andre som aldri bryr seg, får kjenne litt på sin samvittighet når den dagen kommer. Jeg og søsteren min kommer uansett til å ha minimalt med kontakt med de to andre når de gamle er borte.

 

Anonymous poster hash: 7748f...b2b

[Anonym bruker]

Pass på så dere ikke blir bitte og sliter dere ut!

Dere kan skaffe de gamle hjelp i hjemmet, f.eks hjemmehjelp slik at far i huset slipper hustak og klesvask.

Hvis mor er puslete og trenger hjelp til personlig stell kan hun få hjemmesykepleie..

 

Har de f.eks et stort hus som krever mye vedlikehold, så kan dere enten sørge for at de flytter i en mer lettskyet leilighet nå mens de ennå er oppegående eller dere kan sørge for at de får hjelpt til vedlikeholdet. Handling osv kan dere kanskje bytte på å hjelpe dem med.

 

Selv om de andre søsknene bor på andre kanter av landet, er ikke det noen unnskyldning for å komme svært sjelden på besøk. Her må dere 4 snakke sammen. Med dagens muligheter for transport, tar det neppe veldig lang tid å reise hjem til mor å far. Selv bor jeg 30 mil unna mine foreldre, men det er ikke noe problem å reise hjem med litt planlegging. Snakk sammen om hva dere forventer av hverandre, hvem som skal hjelpe til med hva osv.

 

Anonymous poster hash: 8840f...496

[Anonym bruker]

Det er vel noe som heter at ikke noe ødelegger en familie mer enn arv. Personlig, i min familie, så kommer noen (stesøsken) til å stikke av med mesteparten. Whatever. Jeg gidder ikke å basere meg på en fremtidig arv, og jeg gidder ihvertfall ikke plotte og bli bitter på forhånd. Det er bare penger/ døde ting.

 

Anonymous poster hash: abb8b...51d

[Anonym bruker]

Det er aldri rettferdig i et arveoppgjør uansett hvordan man vrir og vender på det. Det beste er å komme i enighet mens foreldre er i live, så slipper man med familie splittelse i etter tid. Vi har heldigvis gjort det Barndomshjemmet vårt får lillebror overta, siden han bor i husetsleilighet og har brukt mye tid og penger å vedlikeholde det, og tatt godt vare på foreldrene våres i det daglige. Vi ble også enige i hverandre at han ikke skulle betale oss ut, men det ville han, så vi gikk for kr.150 000 hver. Alle smykkene til mamma skal jeg arve videre innad i familien, og selv bestemme hvordan jeg fordeler i etter tid. Ellers andre dyre ting har vi gått gjennom og nedskrevet hvem som skal ha hva. Hadde to par som er nære venner til våre foreldre som var vitner til hendelsen samt under signering på testamenten.

 

Jeg er så utrolig glad for at mine søsken og jeg er så raus ovenfor hverandre, og ble enige med foreldrene våres uten krangel og spetakkel :)

 

Anonymous poster hash: 6f5b3...0fe

[Anonym bruker]

Pass på så dere ikke blir bitte og sliter dere ut!

Dere kan skaffe de gamle hjelp i hjemmet, f.eks hjemmehjelp slik at far i huset slipper hustak og klesvask.

Hvis mor er puslete og trenger hjelp til personlig stell kan hun få hjemmesykepleie..

 

Har de f.eks et stort hus som krever mye vedlikehold, så kan dere enten sørge for at de flytter i en mer lettskyet leilighet nå mens de ennå er oppegående eller dere kan sørge for at de får hjelpt til vedlikeholdet. Handling osv kan dere kanskje bytte på å hjelpe dem med.

 

Selv om de andre søsknene bor på andre kanter av landet, er ikke det noen unnskyldning for å komme svært sjelden på besøk. Her må dere 4 snakke sammen. Med dagens muligheter for transport, tar det neppe veldig lang tid å reise hjem til mor å far. Selv bor jeg 30 mil unna mine foreldre, men det er ikke noe problem å reise hjem med litt planlegging. Snakk sammen om hva dere forventer av hverandre, hvem som skal hjelpe til med hva osv.

 

Anonymous poster hash: 8840f...496

De har akkurat flyttet til lettstelt leilighet, og hvem tror du hjalp dem med det? Ja, vi kan skaffe mer hjelp i hjemmet, men vi kan ikke gjøre det mot mine foreldres vilje, mamma må nok bli enda dårligere før pappa innser at han må ha noen til å hjelpe seg. Handling fikser han greit på nåværende tidspunkt, de har fått seg leilighet like ved et lite senter. 

 

Når det gjelder de to søsknene som ikke bor i distriktet, så har jeg og søsteren min "gitt opp". De bryr seg ikke uansett. Vi er også enige om å holde kjeft og la de to andre bare forsyne seg med det de vil ha den dagen de gamle er borte. Sliter oss ut, det gjør vi, og ja, jeg er en smule bitter, men ikke mer enn at jeg glatt skal riste det av meg.

 

Vi er fire ulike søsken, eller to og to er nokså like da, og sånn har det alltid vært. Jeg og søsteren min er av typen som stiller opp for familie og lokalsamfunn, de to andre ser kun seg selv, sine barn og etter hvert også barnebarn. Meg, meg, mitt og mitt. Jeg kan ikke si annet enn at jeg faktisk nesten gleder meg til at de er ute av livet mitt, men så lenge mamma og pappa lever, så må jeg av familiære årsaker ha et minimum av kontakt med dem. 

 

 

Anonymous poster hash: 7748f...b2b

[Anonym bruker]

Dere som bor nærmest har kanskje også fått mest hjelp til barnepass osv tidligere? Fått flere og dyrere gaver/penger?

Anonymous poster hash: c5e39...e3a

[Anonym bruker]

 

Dere som bor nærmest har kanskje også fått mest hjelp til barnepass osv tidligere? Fått flere og dyrere gaver/penger?

 

Anonymous poster hash: c5e39...e3a

 

Niks.

Da mamma var yngre og i god form, var det derimot hun som reiste til søsknene våre, særlig til den ene, med buss, tog og båt, og passet barnebarn, i dagesvis. Vi som bor nærmest, har så godt som aldri hatt barnevakt. 

 

Jule- og bursdagsgaver er nøyaktig like til alle. Søsteren min "fikk" litt nytt i fjøset, da hun tok over gården, men det ble gjort på den måten av pappa fikk utført jobben like før han ga i fra seg gården til min søster. Selv har jeg fått et lite lån til depositum til leilighet en gang, men det er betalt tilbake, hvert et øre. Så nei, ingen "frynsegoder", heller. 

 

Anonymous poster hash: 7748f...b2b

[Anonym bruker]

 

 

 

Dere som bor nærmest har kanskje også fått mest hjelp til barnepass osv tidligere? Fått flere og dyrere gaver/penger?

 

Anonymous poster hash: c5e39...e3a

 

Niks.

Da mamma var yngre og i god form, var det derimot hun som reiste til søsknene våre, særlig til den ene, med buss, tog og båt, og passet barnebarn, i dagesvis. Vi som bor nærmest, har så godt som aldri hatt barnevakt.

 

Jule- og bursdagsgaver er nøyaktig like til alle. Søsteren min "fikk" litt nytt i fjøset, da hun tok over gården, men det ble gjort på den måten av pappa fikk utført jobben like før han ga i fra seg gården til min søster. Selv har jeg fått et lite lån til depositum til leilighet en gang, men det er betalt tilbake, hvert et øre. Så nei, ingen "frynsegoder", heller.

 

Anonymous poster hash: 7748f...b2b

Det virker som om du mener du fortjener mer arv enn to av dine søsken fordi du har hjulpet foreldrene dine mer? Det er helt underlig for meg. Du skal da vel ikke ha betalt for å hjelpe dem? Det er veldig griskt og grådig.

Du er ikke noe mer dine foreldres barn enn dine søsken.

 

 

Anonymous poster hash: 5ea5f...ba8

[Anonym bruker]

 

Pass på så dere ikke blir bitte og sliter dere ut!Dere kan skaffe de gamle hjelp i hjemmet, f.eks hjemmehjelp slik at far i huset slipper hustak og klesvask.Hvis mor er puslete og trenger hjelp til personlig stell kan hun få hjemmesykepleie..Har de f.eks et stort hus som krever mye vedlikehold, så kan dere enten sørge for at de flytter i en mer lettskyet leilighet nå mens de ennå er oppegående eller dere kan sørge for at de får hjelpt til vedlikeholdet. Handling osv kan dere kanskje bytte på å hjelpe dem med.Selv om de andre søsknene bor på andre kanter av landet, er ikke det noen unnskyldning for å komme svært sjelden på besøk. Her må dere 4 snakke sammen. Med dagens muligheter for transport, tar det neppe veldig lang tid å reise hjem til mor å far. Selv bor jeg 30 mil unna mine foreldre, men det er ikke noe problem å reise hjem med litt planlegging. Snakk sammen om hva dere forventer av hverandre, hvem som skal hjelpe til med hva osv.Anonymous poster hash: 8840f...496

De har akkurat flyttet til lettstelt leilighet, og hvem tror du hjalp dem med det? Ja, vi kan skaffe mer hjelp i hjemmet, men vi kan ikke gjøre det mot mine foreldres vilje, mamma må nok bli enda dårligere før pappa innser at han må ha noen til å hjelpe seg. Handling fikser han greit på nåværende tidspunkt, de har fått seg leilighet like ved et lite senter.  Når det gjelder de to søsknene som ikke bor i distriktet, så har jeg og søsteren min "gitt opp". De bryr seg ikke uansett. Vi er også enige om å holde kjeft og la de to andre bare forsyne seg med det de vil ha den dagen de gamle er borte. Sliter oss ut, det gjør vi, og ja, jeg er en smule bitter, men ikke mer enn at jeg glatt skal riste det av meg. Vi er fire ulike søsken, eller to og to er nokså like da, og sånn har det alltid vært. Jeg og søsteren min er av typen som stiller opp for familie og lokalsamfunn, de to andre ser kun seg selv, sine barn og etter hvert også barnebarn. Meg, meg, mitt og mitt. Jeg kan ikke si annet enn at jeg faktisk nesten gleder meg til at de er ute av livet mitt, men så lenge mamma og pappa lever, så må jeg av familiære årsaker ha et minimum av kontakt med dem.   Anonymous poster hash: 7748f...b2b

Okei...NÅ høres du veldig bitter ut!!

Dere hjalp de med å flytte. Ja vel. Er det virkelig et så stort offer??

Dere sliter dere ut når de ikke vil ha hjelp i huset og de klarer handling selv?

 

Du fortjener ikke mer arv enn dine søsken fordi du stiller opp for nørmiljøet altså!

 

Anonymous poster hash: 8840f...496

[Anonym bruker]

 

 

Pass på så dere ikke blir bitte og sliter dere ut!

Dere kan skaffe de gamle hjelp i hjemmet, f.eks hjemmehjelp slik at far i huset slipper hustak og klesvask.

Hvis mor er puslete og trenger hjelp til personlig stell kan hun få hjemmesykepleie..

 

Har de f.eks et stort hus som krever mye vedlikehold, så kan dere enten sørge for at de flytter i en mer lettskyet leilighet nå mens de ennå er oppegående eller dere kan sørge for at de får hjelpt til vedlikeholdet. Handling osv kan dere kanskje bytte på å hjelpe dem med.

 

Selv om de andre søsknene bor på andre kanter av landet, er ikke det noen unnskyldning for å komme svært sjelden på besøk. Her må dere 4 snakke sammen. Med dagens muligheter for transport, tar det neppe veldig lang tid å reise hjem til mor å far. Selv bor jeg 30 mil unna mine foreldre, men det er ikke noe problem å reise hjem med litt planlegging. Snakk sammen om hva dere forventer av hverandre, hvem som skal hjelpe til med hva osv.

 

Anonymous poster hash: 8840f...496

De har akkurat flyttet til lettstelt leilighet, og hvem tror du hjalp dem med det? Ja, vi kan skaffe mer hjelp i hjemmet, men vi kan ikke gjøre det mot mine foreldres vilje, mamma må nok bli enda dårligere før pappa innser at han må ha noen til å hjelpe seg. Handling fikser han greit på nåværende tidspunkt, de har fått seg leilighet like ved et lite senter.

 

Når det gjelder de to søsknene som ikke bor i distriktet, så har jeg og søsteren min "gitt opp". De bryr seg ikke uansett. Vi er også enige om å holde kjeft og la de to andre bare forsyne seg med det de vil ha den dagen de gamle er borte. Sliter oss ut, det gjør vi, og ja, jeg er en smule bitter, men ikke mer enn at jeg glatt skal riste det av meg.

 

Vi er fire ulike søsken, eller to og to er nokså like da, og sånn har det alltid vært. Jeg og søsteren min er av typen som stiller opp for familie og lokalsamfunn, de to andre ser kun seg selv, sine barn og etter hvert også barnebarn. Meg, meg, mitt og mitt. Jeg kan ikke si annet enn at jeg faktisk nesten gleder meg til at de er ute av livet mitt, men så lenge mamma og pappa lever, så må jeg av familiære årsaker ha et minimum av kontakt med dem.

 

 

Anonymous poster hash: 7748f...b2b

Jeg skjønner godt at du er bitter. Jeg har en søster som gjør det hun må for moren vår (vi er halvsøstre) og en søster som bare tenker på seg selv. Hun eier ikke sensitivitet og gjør ofte andre flaue eller sårer dem med ting hun sier eller gjør. Hvorfor de andre aksepterer det og synes det er greit kan jeg ikke forstå, men hun slipper unna med det fordi hun er yngst, selv om vi nå er godt voksne. Hun stiller aldri opp for familie, og jeg kan ikke tenke meg at hun vil stille opp når foreldrene våre blir så gamle at de vil trenge hjelp. Men kjenner jeg henne rett finner hun nok en måte å karre til seg mesteparten av verdiene. (Der jeg sparte all egenkapital til hus fikk hun hjelp. Det jeg betalte lappen selv, fikk hun den gratis + 40 000 til bil. Der jeg måtte ordne min egen 18-årsdag fikk hun utenlandstur og shopping. Der jeg betalte bryllupet mitt selv - ja, jeg vedder på de betaler hennes.) Jeg må bare tåle det. Men det er surt å ikke bli anerkjent. Og det er ikke rettferdig.

 

Anonymous poster hash: 87a6e...db3

[Anonym bruker]

 

 

 

Dere som bor nærmest har kanskje også fått mest hjelp til barnepass osv tidligere? Fått flere og dyrere gaver/penger?

 

Anonymous poster hash: c5e39...e3a

Niks.

Da mamma var yngre og i god form, var det derimot hun som reiste til søsknene våre, særlig til den ene, med buss, tog og båt, og passet barnebarn, i dagesvis. Vi som bor nærmest, har så godt som aldri hatt barnevakt.

 

Jule- og bursdagsgaver er nøyaktig like til alle. Søsteren min "fikk" litt nytt i fjøset, da hun tok over gården, men det ble gjort på den måten av pappa fikk utført jobben like før han ga i fra seg gården til min søster. Selv har jeg fått et lite lån til depositum til leilighet en gang, men det er betalt tilbake, hvert et øre. Så nei, ingen "frynsegoder", heller.

 

Anonymous poster hash: 7748f...b2b

Det virker som om du mener du fortjener mer arv enn to av dine søsken fordi du har hjulpet foreldrene dine mer? Det er helt underlig for meg. Du skal da vel ikke ha betalt for å hjelpe dem? Det er veldig griskt og grådig.

Du er ikke noe mer dine foreldres barn enn dine søsken.

 

 

Anonymous poster hash: 5ea5f...ba8

 

 

 

 

 

Pass på så dere ikke blir bitte og sliter dere ut!Dere kan skaffe de gamle hjelp i hjemmet, f.eks hjemmehjelp slik at far i huset slipper hustak og klesvask.Hvis mor er puslete og trenger hjelp til personlig stell kan hun få hjemmesykepleie..Har de f.eks et stort hus som krever mye vedlikehold, så kan dere enten sørge for at de flytter i en mer lettskyet leilighet nå mens de ennå er oppegående eller dere kan sørge for at de får hjelpt til vedlikeholdet. Handling osv kan dere kanskje bytte på å hjelpe dem med.Selv om de andre søsknene bor på andre kanter av landet, er ikke det noen unnskyldning for å komme svært sjelden på besøk. Her må dere 4 snakke sammen. Med dagens muligheter for transport, tar det neppe veldig lang tid å reise hjem til mor å far. Selv bor jeg 30 mil unna mine foreldre, men det er ikke noe problem å reise hjem med litt planlegging. Snakk sammen om hva dere forventer av hverandre, hvem som skal hjelpe til med hva osv.Anonymous poster hash: 8840f...496

De har akkurat flyttet til lettstelt leilighet, og hvem tror du hjalp dem med det? Ja, vi kan skaffe mer hjelp i hjemmet, men vi kan ikke gjøre det mot mine foreldres vilje, mamma må nok bli enda dårligere før pappa innser at han må ha noen til å hjelpe seg. Handling fikser han greit på nåværende tidspunkt, de har fått seg leilighet like ved et lite senter.  Når det gjelder de to søsknene som ikke bor i distriktet, så har jeg og søsteren min "gitt opp". De bryr seg ikke uansett. Vi er også enige om å holde kjeft og la de to andre bare forsyne seg med det de vil ha den dagen de gamle er borte. Sliter oss ut, det gjør vi, og ja, jeg er en smule bitter, men ikke mer enn at jeg glatt skal riste det av meg. Vi er fire ulike søsken, eller to og to er nokså like da, og sånn har det alltid vært. Jeg og søsteren min er av typen som stiller opp for familie og lokalsamfunn, de to andre ser kun seg selv, sine barn og etter hvert også barnebarn. Meg, meg, mitt og mitt. Jeg kan ikke si annet enn at jeg faktisk nesten gleder meg til at de er ute av livet mitt, men så lenge mamma og pappa lever, så må jeg av familiære årsaker ha et minimum av kontakt med dem.   Anonymous poster hash: 7748f...b2b

Okei...NÅ høres du veldig bitter ut!!

Dere hjalp de med å flytte. Ja vel. Er det virkelig et så stort offer??

Dere sliter dere ut når de ikke vil ha hjelp i huset og de klarer handling selv?

 

Du fortjener ikke mer arv enn dine søsken fordi du stiller opp for nørmiljøet altså!

 

Anonymous poster hash: 8840f...496

 

Nei, nei! Jeg er overhodet ikke bitter i den forstand. Jeg er veldig glad i foreldrene mine, det er søsteren min også, og det er da slett ikke sånn at vi har noe i mot å hjelpe dem. Ikke har vi noe som helst ønske om å få noe mer enn noen andre i arv, heller. Foreldrene våre har ikke så god peiling på penger lenger nå, og de har absolutt ikke oversikt over hvor mye søsteren min og jeg har lagt ut, kjøpt og betalt for dem i forbindelse med flytting. Vi har fått igjen litt, men ikke i nærheten av hva vi har brukt. Men det spiller ingen rolle. 

 

Og nei, jeg er så definitivt ikke ute etter å arve et øre mer enn noen annen. Hvordan vi søsknene er; var bare ment som en illustrasjon på hvor ulike vi er. Som sagt; jeg og søsteren min vet hvem som står igjen med opprydding og praktiske ting den dagen våre foreldre dør, og vi vet at det eneste søsknene våre kommer til å være interesserte i, er det som måtte være igjen av faktiske verdier i kroner og øre. Vi har snakket om det, søsteren min og jeg, at de to andre må bare komme og hente og ta med seg det de vil ha, og etter det ser vi ikke noe behov for å ha mer enn minimal og helt nødvendig familiær kontakt med dem. 

 

At arv i vårt tilfelle ikke kommer til å bli rettferdig fordelt, er noe vi allerede nå vet og for oss er det helt greit. Det handler mest om å få en sak ut av verden og gjøre de to andre søsknene våre såpass fornøyd med det de får at de ikke har noen grunn til å klage, kritisere og syte, slik at vi slipper å ha særlig med dem å gjøre i ettertid. 

 

Det jeg er bitter for, eller egentlig aller mest lei meg for, er at de to søsknene våre ikke bryr seg om foreldrene våre. 

 

Anonymous poster hash: 7748f...b2b

[Anonym bruker]

Min mor var i lik situasjon. Søskenen som bodde lenger unna stilte aldri opp for mor og kom svært sjelden på besøk. Ikke hvis det ikke var noe det trengte (les penger), og som regel så var det heller å be om å få overført penger. Min mor stilte opp for sin mor i mange, mange år, da hun gradvis ble mer og mer dement, men ikke fikk sykehjemsplass.

 

Vi regnet egentlig med at søskene kom til å oppføre seg som gribber den dagen min mors mor gikk bort. Men arveoppgjøret foregikk faktisk i vennskapelighet. Ting ble delt og trukket lapp om, det lille som var igjen av formue gikk stort sett til begravelsen og gravstøtte. Og pussig nok så tror jeg det at hun døde gjorde at min mors søsken plutselig innså hva de hadde gått glipp av i alle årene, og de jobbet i ettertid faktisk for å få et bedre forhold til min mor igjen. De hadde hatt greie forhold tidligere også (fordi min mor aldri har beskyldt dem for å utnytte sin mor), men etterpå virket det som om det gikk opp et lys for dem, de gjorde mer for å holde kontakten, besøkte hverandre mer osv.

 

Så det kommer i mange varianter.

 

Selv har jeg en far som skjevfordeler noe helt forferdelig mellom oss søsknene fra ulike kull. Jeg har innsett at jeg ikke kommer til å få en krone, det vil heller ikke et annet søsken få. De andre er derimot sikret. Jeg tenker at min far har tapt mest, han har tapt kontakt med flere av sine barn, han har tapt respekt, han har tapt kjærlighet. Jeg ønsker ikke å bli bitter selv om det han har gjort egentlig er stygt. Hans valg, hans liv. Nå begynner han å innse at han begynner å bli en gammel mann med få som stiller opp for ham.

Anonymous poster hash: ff307...18d