Jeg er verdens verste mor 😔

[Anonym bruker]

Jeg er kronisk syk. Har forsøkt tilbake i jobb flere ganger, men endt ut hver gang som enda sykere og sengeliggende så det har vel nå gått opp for meg at jeg ikke får igjen mitt gamle liv. Barna fikk jeg før jeg ble syk.

 

Jeg har derfor satt min ære i å forsøke og være en så god mor som mulig fordi det er det eneste jeg kanskje får til, ihvertfall noen dager. Til tross for at jeg bare er hjemme er det ikke alle dager jeg klarer diske opp med sunne og gode middager feks, jeg baker type 2 ganger i året bare (i tillegg til bursdager og jul) og jeg vasker lite selv (har vaskehjelp). Jeg prioriterer å hjelpe ungene med lekser og se til at de kommer seg på fritidsaktiviteter, samtidig som jeg alltid er hjemme før og etter skolen.

 

Jeg opplever at mine barn har svært liten forståelse for at jeg er syk og ofte slenger med leppa at jeg heller bør finne meg en jobb enn å mase på de hele tiden. Ja, jeg må mase for at de skal rekke skole og lekser (eldste er 10). Det sårer meg litt at de har så liten forståelse og jeg klarer ikke få de til å sette pris på at de tross alt er ganske heldige som har en mor som ihvertfall alltid er der for de. De er nok for små til å forstå enda.

 

I tillegg har jeg ganske kranglete og viljesterke unger. Temperaturen er ofte høy, de prater høyt og mye og de smeller i hop støtt og stadig. De bytter på å svare meg frekt, ikke høre etter osv. Tror det er ganske normalt, men jeg sliter med støy osv i forbindelse med sykdommen og takler derfor slikt svært dårlig 😔 Det blir altfor mye kjefting og altfor mye bråk. Og jeg forklarer og forklarer, men de forstår ikke.

 

Uansett så har jeg nå hatt min mørkeste dag og lurer på om jeg rett og slett bør flytte fra ungene. I over 4 år har jeg vært syk og gått på kanten med meg selv mtp å takle hverdag med barna. Jeg er egentlig for syk til å være så mye sammen med de, men jeg har en vilje av stål og ikke latt det gått utover de nevneverdig.

 

Men nå smalt det 😔 Jeg går på akkord med meg selv og tok de med på høstferie. De krangler og krangler og bråker og er misfornøyde. Jeg står tidlig opp, lager frokost, lager ekstra god lunch og sier vi skal ta med oss maten på tur. De klager og sutrer og krangler med hverandre.... Så hører jeg minstemann hylgrine og min datter kommer triumferende og hevder det er hans egen skyld fordi han var så dum og tok jakka hennes! Halvtimen før fløy hun i tottene på sin far og slo han gjentatte ganger, så ja, hun er ikke alltid videre snill 😔 Men nå toppa det for meg og jeg smekket henne på kinnet (ikke hardt, men uansett...). Herregud, jeg har grått hver dag siden. Jeg klarer ikke dette mer! Jeg utvikles til en jeg ikke er ved å forsøke håndtere flere forholdsvis små barn sammen med denne sykdommen.

 

Hva skal jeg gjøre? Vi har gått kurs gjennom helsestasjonen for et par år siden fordi vi har unger som ikke alltid tar nei for et nei og tørr stå opp for seg selv ovenfor lærere, besteforeldre, oss osv. Jeg liker mye av disse sidene ved mine barn og tror det er gull verdt når de vokser til, men herregud de er en utfordring å bo med, det krever sin mann og få de til å forstå hvordan de bruker motet sitt rett og jeg er redd de har det bedre uten meg. Jeg har aldri nok energi eller overskudd til å gjøre deres dager bra nok.

 

Ja, jeg bor med en delaktig pappa.

 

Anonymous poster hash: 0fc15...952

[Anonym bruker]

Du er i en uheldig situasjon men ungene dine høres normale ut.

Jeg er i samme situasjon som deg, men forventer ikke at ungene skal forstå min sykdom eller at de ikke flyr i tottene på hverandre av og til, da det ligger til deres instinkter og er en naturlig den av det å vokse opp.

Hva gjelder støy, kan man selvsagt håpe at ungene vil ta hensyn, men ellers må du sørge for å skjerme deg, ta 5 min på soverommet etc når det blir for ille.

Selv om du er syk, bør barna dine få utfolde seg og leve så normalt som mulig. Hvis de snakker dårlig til deg, er det vel bare et sted de har lært det?

Beklager men du høres utrolig egoistisk ut med altfor høye forventninger til barn som bare vil ha en "normal" mor.

 

 

Anonymous poster hash: 4f993...b52

[Anonym bruker]

Du er i en uheldig situasjon men ungene dine høres normale ut.

Jeg er i samme situasjon som deg, men forventer ikke at ungene skal forstå min sykdom eller at de ikke flyr i tottene på hverandre av og til, da det ligger til deres instinkter og er en naturlig den av det å vokse opp.

Hva gjelder støy, kan man selvsagt håpe at ungene vil ta hensyn, men ellers må du sørge for å skjerme deg, ta 5 min på soverommet etc når det blir for ille.

Selv om du er syk, bør barna dine få utfolde seg og leve så normalt som mulig. Hvis de snakker dårlig til deg, er det vel bare et sted de har lært det?

Beklager men du høres utrolig egoistisk ut med altfor høye forventninger til barn som bare vil ha en "normal" mor. Anonymous poster hash: 4f993...b52

En tiåring er stor nok til å forstå sykdom, gitt. Empati også forsåvidt

 

Anonymous poster hash: ad5fe...f0f

[Anonym bruker]

Første du må gjøre er å puste! Ja det var uheldig at du klappet til datteren din men det er dessverre gjort og det får du ikke gjort noe med. Dere må se fremover og endre familiedynamikken deres.

Datteren din er ti år. Hun burde absolutt kunne ta hensyn til mammas sykdom. Mener ikke at hun skal forandre hele sin væremåte men man kan forvente at en tiåring kan klare å vise en viss forståelse og ta hensyn hvis noen i nær familie er kronisk syke.

Jeg hadde tatt kontakt med familievernkontoret så dere får snakket ordentlig sammen. Du trenger å få forklart henne hvordan du har det og hun må få mulighet til å fortelle hvordan hun opplever det.

Fikk ikke med meg hvor gammel yngste barnet ditt var men til og med treåringen min tar hensyn og viser stor empati ovenfor mamman hennes som for tiden har et brekt bein.

 

Anonymous poster hash: ba746...e70

[Anonym bruker]

Du er i en uheldig situasjon men ungene dine høres normale ut.

Jeg er i samme situasjon som deg, men forventer ikke at ungene skal forstå min sykdom eller at de ikke flyr i tottene på hverandre av og til, da det ligger til deres instinkter og er en naturlig den av det å vokse opp.

Hva gjelder støy, kan man selvsagt håpe at ungene vil ta hensyn, men ellers må du sørge for å skjerme deg, ta 5 min på soverommet etc når det blir for ille.

Selv om du er syk, bør barna dine få utfolde seg og leve så normalt som mulig. Hvis de snakker dårlig til deg, er det vel bare et sted de har lært det?

Beklager men du høres utrolig egoistisk ut med altfor høye forventninger til barn som bare vil ha en "normal" mor.

 

 

Anonymous poster hash: 4f993...b52

Takk. Ja jeg er vel det. Innser jeg håndterer dette dårlig, men ser dessverre heller ikke andre utveier enn å flytte fra de. Sykdommen blir jeg ikke kvitt og den påvirker dessverre hvert minutt av min hverdag. Hadde jeg blitt syk først hadde jeg aldri fått barn. Det er egentlig uforenlig

Hi

 

 

Anonymous poster hash: 0fc15...952

[Anonym bruker]

Du er ikke verdens verste mor, den tanken må du bare legge av deg med en gang!

Greit, du gjorde noe du ikke skal gjøre, smekke til et barn, men du har beklaget og du angrer oppriktig. Du er et menneske, mennesker feiler! Poenget er at du har lært!

 

Videre så er du blitt kronisk syk, det i seg selv er en sorg. Har du gitt deg selv lov til å kjenne på sorgen? Bearbeidet den? Hvis ikke så er det på tide... For din egen del så må du bli flinkere til å sette grenser for deg selv, ikke gå på akkord med deg selv, det vinner ingen på. Det er når du strekker strikken at alt blir galt, både for deg selv og familien. Jeg skriver konsist og "hardt" til deg nå, men jeg skriver med medfølelse. Jeg er selv kronisk syk, jeg kjenner på samme utilstrekkelighet som deg, men jeg har bearbeidet sorgen og kommet frem til at jeg har ingen andre valg enn å finne best mulig måte å leve på, sammen med familien. Det er ikke, for meg, et valg å reise fra familien! Ungene må snakkes til av både deg og pappa, de må lære medfølelse og empati for andre som ikke er friske. Har dere vurdert å koble inn en tredjeperson, som fastlege eller psykolog, for å prate med dere som familie? At de på den måten skjønner alvoret i situasjonen?

 

Pappaen bor i samme hus og er delaktig, bruk det en periode nå for å finne ut hva du kan og ikke kan gjøre, prøv å finn løsninger i hverdagen for å fungere best mulig. Du er mamma, barna vil aldri tjene på at du flytter, de vil tjene på å ha deg der! Dere må bare få dem til å forstå at noen mennesker er syke og det gjør at man må ta hensyn, det er en sunn lærepenge for barn å ha. Flytter du, eller graver deg ned i et svart hull, så vil de aldri lære dette, da vil de fremdeles bare kjøre på og være frekke mot folk som er annerledes...

 

Trekk pusten dypt, snakk med mannen din og prøv sammen å finne gode løsninger. Dere har et helt liv foran dere, livet ble bare ikke som planlagt, men det betyr ikke at det ikke kan bli bra

 

Anonymous poster hash: d1d7d...05d

[Anonym bruker]

Første du må gjøre er å puste! Ja det var uheldig at du klappet til datteren din men det er dessverre gjort og det får du ikke gjort noe med. Dere må se fremover og endre familiedynamikken deres.

Datteren din er ti år. Hun burde absolutt kunne ta hensyn til mammas sykdom. Mener ikke at hun skal forandre hele sin væremåte men man kan forvente at en tiåring kan klare å vise en viss forståelse og ta hensyn hvis noen i nær familie er kronisk syke.

Jeg hadde tatt kontakt med familievernkontoret så dere får snakket ordentlig sammen. Du trenger å få forklart henne hvordan du har det og hun må få mulighet til å fortelle hvordan hun opplever det.

Fikk ikke med meg hvor gammel yngste barnet ditt var men til og med treåringen min tar hensyn og viser stor empati ovenfor mamman hennes som for tiden har et brekt bein.

 

Anonymous poster hash: ba746...e70

Jeg har mer enn to barn. Eldste 10, yngste 5 og datteren er 8. Det eneste jeg ønsker er at de skal få en trygg og god barndom, men jeg feiler. Er så redd for å ta dette videre også, for det siste jeg ønsker skal skje er innblanding fra feks barnevern el. Jeg flytter heller enn at barn skal tas ut av sitt hjem

Hi

 

 

Anonymous poster hash: 0fc15...952

[Anonym bruker]

Du er i en uheldig situasjon men ungene dine høres normale ut.

Jeg er i samme situasjon som deg, men forventer ikke at ungene skal forstå min sykdom eller at de ikke flyr i tottene på hverandre av og til, da det ligger til deres instinkter og er en naturlig den av det å vokse opp.

Hva gjelder støy, kan man selvsagt håpe at ungene vil ta hensyn, men ellers må du sørge for å skjerme deg, ta 5 min på soverommet etc når det blir for ille.

Selv om du er syk, bør barna dine få utfolde seg og leve så normalt som mulig. Hvis de snakker dårlig til deg, er det vel bare et sted de har lært det?

Beklager men du høres utrolig egoistisk ut med altfor høye forventninger til barn som bare vil ha en "normal" mor.

 

 

Anonymous poster hash: 4f993...b52

Man kan selvfølgelig forvente av en tiåring at hun klarer å ta hensyn til mors sykdom. Ja barna vil ha en normal mor som gjør at de kan styre og bråke som de vil men det har de dessverre ikke og det må de faktisk lære å ta hensyn til.

 

Man kan sammenligne det med når man får nyfødte i hus. Da forventer man at storesøsken ikke skriker og skråler når babyen sover.

 

Det er god livslæring at man må faktisk ta hensyn til folk rundt deg, også foreldrene sine behov. Når man er ti så kan man begynne og lære det

 

Anonymous poster hash: ba746...e70

[Anonym bruker]

Du er ikke verdens verste mor, den tanken må du bare legge av deg med en gang!

Greit, du gjorde noe du ikke skal gjøre, smekke til et barn, men du har beklaget og du angrer oppriktig. Du er et menneske, mennesker feiler! Poenget er at du har lært!

 

Videre så er du blitt kronisk syk, det i seg selv er en sorg. Har du gitt deg selv lov til å kjenne på sorgen? Bearbeidet den? Hvis ikke så er det på tide... For din egen del så må du bli flinkere til å sette grenser for deg selv, ikke gå på akkord med deg selv, det vinner ingen på. Det er når du strekker strikken at alt blir galt, både for deg selv og familien. Jeg skriver konsist og "hardt" til deg nå, men jeg skriver med medfølelse. Jeg er selv kronisk syk, jeg kjenner på samme utilstrekkelighet som deg, men jeg har bearbeidet sorgen og kommet frem til at jeg har ingen andre valg enn å finne best mulig måte å leve på, sammen med familien. Det er ikke, for meg, et valg å reise fra familien! Ungene må snakkes til av både deg og pappa, de må lære medfølelse og empati for andre som ikke er friske. Har dere vurdert å koble inn en tredjeperson, som fastlege eller psykolog, for å prate med dere som familie? At de på den måten skjønner alvoret i situasjonen?

 

Pappaen bor i samme hus og er delaktig, bruk det en periode nå for å finne ut hva du kan og ikke kan gjøre, prøv å finn løsninger i hverdagen for å fungere best mulig. Du er mamma, barna vil aldri tjene på at du flytter, de vil tjene på å ha deg der! Dere må bare få dem til å forstå at noen mennesker er syke og det gjør at man må ta hensyn, det er en sunn lærepenge for barn å ha. Flytter du, eller graver deg ned i et svart hull, så vil de aldri lære dette, da vil de fremdeles bare kjøre på og være frekke mot folk som er annerledes...

 

Trekk pusten dypt, snakk med mannen din og prøv sammen å finne gode løsninger. Dere har et helt liv foran dere, livet ble bare ikke som planlagt, men det betyr ikke at det ikke kan bli bra

 

Anonymous poster hash: d1d7d...05d

Tusen 💕 takk! Jeg skal svare deg skikkelig, men må ta meg en pause fra nettet. Tåler ikke sitte så lenge av gangen.

Hi

 

Anonymous poster hash: 0fc15...952

[Anonym bruker]

 

Du er ikke verdens verste mor, den tanken må du bare legge av deg med en gang!

Greit, du gjorde noe du ikke skal gjøre, smekke til et barn, men du har beklaget og du angrer oppriktig. Du er et menneske, mennesker feiler! Poenget er at du har lært!

 

Videre så er du blitt kronisk syk, det i seg selv er en sorg. Har du gitt deg selv lov til å kjenne på sorgen? Bearbeidet den? Hvis ikke så er det på tide... For din egen del så må du bli flinkere til å sette grenser for deg selv, ikke gå på akkord med deg selv, det vinner ingen på. Det er når du strekker strikken at alt blir galt, både for deg selv og familien. Jeg skriver konsist og "hardt" til deg nå, men jeg skriver med medfølelse. Jeg er selv kronisk syk, jeg kjenner på samme utilstrekkelighet som deg, men jeg har bearbeidet sorgen og kommet frem til at jeg har ingen andre valg enn å finne best mulig måte å leve på, sammen med familien. Det er ikke, for meg, et valg å reise fra familien! Ungene må snakkes til av både deg og pappa, de må lære medfølelse og empati for andre som ikke er friske. Har dere vurdert å koble inn en tredjeperson, som fastlege eller psykolog, for å prate med dere som familie? At de på den måten skjønner alvoret i situasjonen?

 

Pappaen bor i samme hus og er delaktig, bruk det en periode nå for å finne ut hva du kan og ikke kan gjøre, prøv å finn løsninger i hverdagen for å fungere best mulig. Du er mamma, barna vil aldri tjene på at du flytter, de vil tjene på å ha deg der! Dere må bare få dem til å forstå at noen mennesker er syke og det gjør at man må ta hensyn, det er en sunn lærepenge for barn å ha. Flytter du, eller graver deg ned i et svart hull, så vil de aldri lære dette, da vil de fremdeles bare kjøre på og være frekke mot folk som er annerledes...

 

Trekk pusten dypt, snakk med mannen din og prøv sammen å finne gode løsninger. Dere har et helt liv foran dere, livet ble bare ikke som planlagt, men det betyr ikke at det ikke kan bli bra

 

Anonymous poster hash: d1d7d...05d

Tusen 💕 takk! Jeg skal svare deg skikkelig, men må ta meg en pause fra nettet. Tåler ikke sitte så lenge av gangen.

Hi

 

Anonymous poster hash: 0fc15...952

Det skjønner jeg, og du viser bare her at du begynner å bli flink til å lytte til kroppen din

 

Jeg ser du skriver du er redd for bv, men du trenger ikke være redd for det. Kjære deg, barna dine bor i et trygt hus med begge foreldrene sine, de mangler ingenting og har en oppegående pappa også. Enhver psykolog eller fastlege skjønner at man ikke velger å bli syk, men de kan hjelpe med å finne en god måte å håndtere det på og de klarer å se og tenke annerledes enn dere som sitter midt i situasjonen ikke vær redd for å be om hjelp, det er ingen skam i å trenge det og det er heller ikke skummelt (det skjønner du når tlf er tatt og time er bestilt). Det kan virke som om barna dine har hatt litt frie tøyler i forhold til behandlingen av deg, forståelig nok har du nok ikke orket å ta kampen, men nå når det har så stor innvirkningen på deg så er det på tide at de lærer å behandle deg med respekt. Holder det ikke med at pappa (og du) tar kampen, så er det godt å vite at man kan gå hjelp (uten å miste barna)

 

 

Anonymous poster hash: d1d7d...05d

[nasse nøffen]

ikke bland baking inn i det og være god mor eller ikke.... Jeg baker ALDRI. Ikke engang til skoleshow hvor vi skal ha med kake. Da ringer jeg min mor .. Anser meg selv som en god mor allikevel. 

 

 

Du må ikke være så streng mot deg selv... lykke til

[Gjest Antarctica]

For noen krapyler av noen unger du har... Syns du er litt for god til å være sann. Hvis datteren din flyr på faren og lillebroren for et godt ord, så har hun vel hatt for lite disiplin og for mye overkompensering fra deg.

[Anonym bruker]

Flytt fra barna dine. Når en datteren din går til angrep på faren sin er det fordel dere ikke har fugl henne godt nok opp. Hvilken rollemodell er du da, du slår jo! Taler du dem ikke har de det bedre uten deg!

 

Anonymous poster hash: 8be35...8a3

[Anonym bruker]

Tre ting: 

 

1. Det er usmakelig å kokettere med at man er "verdens verste mor" når man vet at det ikke er sant. Verdens verste mor gjør ting mot barna sine som man ikke har lyst til å tenke på. Jeg har sett noe av det gjennom jobben. Ikke bruk det uttrykket!

2 . Å slå barna er straffbart, selv et lett slag på kinnet. 

3. Barna dine høres ut som om de mangler oppdragelse.

Anonymous poster hash: 0fe5b...7f3

[Anonym bruker]

Jeg er enig i det o5d skriver. Du må akseptere sykdommen din og ta den sorgbearbeidelsen som du må. Og så tror jeg at du vil ha godt av å gå i terapi en stund for akkurat det. Det virker litt på meg som om du kjemper og kjemper og kjemper, at du virkelig ikke vil være syk... og så går du litt motvillig inn i en martyrrolle, hvor ikke noe du gjør er bra nok, du er ikke bra nok.

 

Du er ikke verdens verste mor (se hva nr. 14 skriver!). Men du føler deg nok som det i øyeblikket - og det er litt her jeg tror du er i en martyrrolle kombinert med at du pisker deg selv. Det å bli så kronisk syk gjør ofte mye negativt med selvbildet ditt, og det MÅ du jobbe med! Ikke bare for din egen del, men også for dine barns del. Det virker på meg som om du tror eneste måten å bli hørt av barna er å krangle og rope, noe du ikke har krefter til. Og da står du igjen uten virkemidler, du tror ikke du har noe å stille opp med overfor barna dine. Og da trenger du hjelp. Og familien trenger hjelp!

For om du tenker deg om så tror jeg du også vet at barna dine vil ha det best med å ha både mamma og pappa hos seg. Men det virker som om du tror du ikke fortjener å ha dem?

 

Det er ikke snakk om at du alene feiler. Du og mannen har gjort noe galt,  noe som har gjort at barna ikke hører etter, at de ikke har lært empati. Dette trenger dere hjelp til å endre! Dere har trolig gått dere inn i et familiemønster som er uheldig.

 

Jeg tror du må "våkne" litt, og du må be om hjelp. Hjelp til deg selv, og hjelp til familien.

Snakk med legen din, få time til psykolog for din egen del.

Snakk med familievernkontoret og få hjelp til familien.

Det finnes noen hjelpegrupper for personer med spesielle sykdommer og pårørende, sjekk ut hva som finnes. Høres ut som om familien din ville hatt godt av en slik oppfølging. Jeg vet f.eks. at det er mulighet for kreftpasienter og disses pårørende å komme på opphold på rehab.senter eller lignende, hvor det er familieterapi, hvor barn får møte andre som også har syke foreldre osv. Sjekk ut om det kan finnes noe lignende tilbud du/dere kan benytte dere av. Og hvis det ikke finnes, er det likevel mye - og det viktigste - du får hjelp til lokalt, for å endre slike uheldige familiemønster tar tid.

 

Da jeg vokste opp hadde jeg to venninner hvor ene forelderen til begge jobbet natt. Det var en selvfølge med to ting da. Det ene var at vi tok hensyn slik at de fikk sove på dagen. Det andre var at vi tok hensyn disse dagene og en dag eller to etter vaktperiodene hvor vi visste de slet for å snu døgnet igjen. Det var vanlig å spørre på forhånd om foreldrene sov før vi skulle til dem. Det var helt naturlig. En annen hadde en mor som var syk, der også ble vi opplært til å ta hensyn - også av våre egne foreldre. Fikk beskjed om å ikke bråke, om å ikke krangle der, at vi skulle se om det var noe hun kanskje trengte hjelp til som vi kunne gjøre, eller som noen av våre foreldre kunne hjelpe med.

Vi lærte å ta hensyn til de rundt oss, vi lærte empati. Både for medmennesker og dyr. Det kan du og mannen din også lære barna dine. Men når 10-åringen ikke har lært dette enda, da må dere ha hjelp til å lære henne det, tror jeg. Hun trenger å forstå hvorfor. Forstår hun hvorfor så vil hun også ha motivasjon til å vise empati. Men det haster, for snart er hun tenåring, det vil ikke gjøre ting lettere. Så dere må ta tak i dette nå med det samme!

 

Du gjør masse bra for barna dine ut fra det du er i stand til, du prioriterer barna dine, og du og de har tydeligvis masse gode egenskaper. Men dere trenger hjelp til å få familien til å fungere. Å flytte fra dem er å gi opp og innrømme at du og mannen ikke har greid barneoppdragelsen. Å flytte fra dem vil ikke gjøre barna dine til bedre personer. De trenger derimot både en mamma og en pappa som lærer dem å ta hensyn, som lærer dem empati, og som lærer dem å respektere hverandre. Men da må du også begynne å respektere deg selv mer, tror jeg.

 

Som od5, skrev - beklager tøffe ord, men de er skrevet i beste mening og med omtanke. Tilgi deg selv for den ørefiken. Om du ikke har snakket med datteren din om det, så gjør det nå og beklag at du gjorde det, at det ikke skal skje igjen. Og så snakker dere om at heller ikke oppførselen hennes i forkant var akseptabel, at dere som familie ikke bare er gode med hverandre, men at du og pappa nå skal få hjelp slik at dere alle kan få det bedre og være snille med hverandre.

Mannen din og du må være enige, og du og mannen må stå sammen overfor barna. Og dere må ta styringen i familien.

Det greier dere om dere er villige til å få hjelp.

 

Det å ha en kronisk syk i familien er en påkjenning for alle, det er ikke noe unormalt at det gir grobunn for konflikter. Skaff hjelp og gjør det beste ut av det

Anonymous poster hash: 0b2fd...f56