Er dette normal oppførsel?

[Anonym bruker]

Har lagt mer og mer merke til det... Min 5 år gamle jente er ikke redd for å ta kontakt med andre mennesker når jeg eller en annen hun stoler på er i nærheten. Feks om vi skal handle stort, så vil hun alltid sitte i enden av samlebåndet og plukke varer i posen. Det står da gjerne en annen dame der, og min datter begynner ofte å snakke med disse menneskene, mens hun venter på at jeg skal bli ferdig å betale. De prater ofte, hun hjelper de kanskje å legge varene i posen sin, og hun gir de ofte en klem...

 

En venninne av meg kommenterte at barnet mitt ofte tar kontakt med andre mennesker og at dette kan tyde på at hun har en utrygg tilknytning til meg.

 

Ett annet døme, jeg skulle hente hun på skolen. En venninne av min datter ble hentet på samme tid, og før jeg viste ordet av det, så hadde min datter gitt moren til venninnen en klem..

 

Jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke om dette.. Jeg har aldri opplevd min datter som utrygg, hun viser meg alle sider av seg selv ( glad, sint, lei seg, fornærmet osv). Hun er ikke redd for å si meg imot, men respekterer det jeg sier etter en stund. Hun stoler på meg, dvs om jeg lar noen passe henne, så føler hun seg trygg, for hun vet at jeg elsker henne og vil hennes beste. Jeg har bare fått tilbakemelding fra bhg og skole om at min datter er en trygg og glad jente.. Så jeg skjønner ikke helt behovet hennes for å skulle prate med ukjente, og gi klem av og til..

 

Om hun tilnærmer seg noen, og de ikke viser interesse for å prate med henne, så skjønner hun dette og gir seg. Feks om hun møter en dame på butikken som ikke vil prate. Og det er ikke slik at hun huker tak i folk på gata eller om vi går forbi, men hun prater gjerne dersom hun blir stående med de en stund.. Feks i kø..

 

Anonymous poster hash: 376cb...2b1

[Anonym bruker]

Seksåringen min er sånn, bortsett fra at han ikke skjønner når folk ikke er interessert, han bare fortsetter å prate. Prøver å lære ham at han ikke får prate med fremmede, men det synker ikke inn..

 

Anonymous poster hash: 36464...1fd

[Anonym bruker]

Jeg har vært på kurs med en barne- og ungdomspsykolog som hadde et slikt eksempel for å forklare at et slikt barn har en meget trygg tilknytning til sin omsorgsperson. Venninna di er helt på jordet. Vær glad du har et trygt og tillitsfullt barn!

 

Anonymous poster hash: 42254...6a9

[Anonym bruker]

Sånn er mine unger også..

 

Ungene mine babler i vei med kjente og ukjente, og finnes ikke sjenerte. De er nesten LITT for åpne. Da eldstesønnen min var 5 år gikk han bort til en fremmed mann i butikken og begynner å skravle. Plutselig hører jeg ham si; hva heter du? "Øystein", svare mannen. "jeg heter Leon, og mammaen min heter Tine".. Herregud, jeg ble så flau. Var redd han trodde jeg hadde sendt sønnen min for å sjekke ham ut for meg

 

Etter bruddet med deres far fikk vi litt hjelp av barnevernet, og der fikk jeg høre at denne åpenheten er et positivt tegn, det viser at de er trygge barn som tør å være seg selv..

 

Hadde glatt oversett venninnas utsagn, var jeg deg..

 

Anonymous poster hash: f3f7f...b45

[Hjertefru]

Jeg var sånn når jeg var lita. Hadde en god og trygg tilknytning til min mor og far.

Mye synsing om tilknytning tror jeg. Er ingen ekspert jeg heller, men mener at utrygg tilknytning gir litt andre utslag. Alt fra klamring til at barnet velger å søke trøst og beskyttelse hos andre voksne selv om hivedomsorgspersoner er til stede.

Jenta di høres søt og utadvendt ut! Venninna di høres misunnelig ut...