Hvordan vil du beskrive barselpermisjonen din?👶🏻

[Anonym bruker]

Hvilke følelser satt du oftest med? Var du lykkelig, ulykkelig, gråt du mye, savnet du jobb eller sosialt liv eller var alt generelt flott og enkelt?

 

Jeg var så deppet i tre år før jeg fikk barn fordi vi slet så innmari med å bli gravide. Jeg var livredd for aldri å få barn. Da barnet Endelig kom ble jeg meg selv igjen. Lykkelig. I 8 mnd har jeg virkelig følt meg på en rosa sky å jeg må si at jeg skulle ønske alle hadde den samme følelsen som meg. Jeg er derimot redd for at noe skal skje å at lykken skal ta slutt.

 

Anonymous poster hash: a230d...8f4

[Teddi]

Den lykkeligste tiden i mitt liv. Hver dag gliste jeg som en nyforelsket fjortis, men hver dag kjente jeg samtidig en panikkfølelse fordi jeg forsto hvor kort tid det var igjen av permisjonen...

[Anonym bruker]

Med førstemann var barselperioden grusom! Ønsket meg ofte tilbake på jobb. Var ensom, de få vennene jeg hadde bodde langt unna, eller jobbet. Første tiden var han syk og det var grusomt å få hele livet snudd på hodet, samtidig som han ikke var helt frisk og det ble en del ekstra bekymringer og stress. Men det var en fin tid, og jeg hadde gjerne hatt den tiden igjen og igjen.

 

 

Permisjonen med andremann var helt fantastisk og altfor kort! Hadde mange venner (nye) som jeg var i permisjon samtidig med, og vi traff hverandre ofte. Det var mye kos og dall med baby og storebror. Jeg, baby og storebror reiste i tillegg mye. Vi bodde hos svigers ett par måneder, hadde lange ferier og koste oss skikkelig.   Hadde permisjon og ulønnet permisjon til han var 18mnd.. Jeg savner den tiden.

Anonymous poster hash: b4c01...f2a

[Anonym bruker]

Første gang storkoste jeg meg. Det føltes ut som barnet alltid hadde vært der når vi kom hjem, alt var så naturlig bare. At ungen neste ikke sov i fem mnd slet på meg, men totaltsett storkoste jeg meg. Jeg hadde en fantastisk familie som stilte opp slik at jeg kunne ta meg en lur på sofaen innimellom, ta en tu i dusjen alene osv. Faren bodde på hybel det første året og var bare hjemme i helgene om det ikke var noe spessielt. Vi syns det fungerte bedre enn når han pendlet frem og tilbake.

Jeg jobbet noen uker midt i permisjonen. Jeg jobbet ett sted med få ansatte, og ett veldig godt arbeidsmiljø. Så for at de andre skulle få sommerferie. Tilpassede arbeidstider, lirking og triksing for å få dette til å gå for alle parter ble dette noen deilige uker for meg. Kom meg litt ut igjen blandt folk, litt egen tid og koste meg når jeg gikk tilbake i permisjon igjen.

 

Når andre ungen ble født hadde vi flyttet til byen mannen jobbet. De første månedene var alt topp, men så ble han psykisk syk og alt falt igrunn i grus.

Jeg jobber nå også noen uker på sommeren, det var det som reddet meg. Familie som stilte opp iforhold til ungene, jeg kom meg ut av huset og kom hjem litt lettere til sinns.

 

Anonymous poster hash: 3b6e4...fe0

[Anonym bruker]

Kjedelig. Det var nok med de tre månedene før jeg gikk ut i fulle studier igjen.

 

Anonymous poster hash: e7aaf...bea

[Anonym bruker]

Første gang, helt ok. Koste meg.

 

Andre gang: ok de første par ukene..deretter var jeg litt deprimert. Og slik varte det frem til hun startet i bhg som 16 mnd. Savnet jobb. "Voksenlivet" og likte aldri og gå hjemme. Jeg elsker begge barna mine altså. Men permisjon er ikke noe for meg og jeg skal heldigvis ikke ha flere. Kanskje i fremtiden, men da skal mannen få all fellesperioden Føler meg tilfreds etter og ha vært på jobb og kan hente de i bhg og SFO.

 

Anonymous poster hash: 7107a...abc

[BøllefrøOgBolla]

Jeg elsker rett og slett å være hjemme med ungene i permisjon ❤️ Slitsomt til 1000, men så herlig og givende! Jeg elsker å jobbe også, men skulle gjerne vært hjemme nå som ungene er små... Hadde jeg hatt mulighet hadde jeg sikkert blitt hjemme til de var godt inne på barneskolen hele gjengen 😃

[Anonym bruker]

Helt grusom dessverre 😔

Jeg var absolutt ikke klar for ammeproblemer, kolikkbaby og null søvn i tillegg til at jeg fikk fødselsdepresjon.

Noen dager ville jeg bare dø.

Det gikk heldigvis gradvis over.

 

Anonymous poster hash: 6c56e...ccd

[Anonym bruker]

Perm nr 1: sørget over mitt døde tvillingbarn, så nei, var ikke lykkelig.

 

Perm nr 2: fikk diagnosen MS en måned etter fødsel, så nei, var heller ikke lykkelig denne gangen.

 

Anonymous poster hash: ebba6...ba5

[Candy king]

Med førstemann storkoste jeg meg. Jeg var rett og slett lykkelig, alt gikk så og si på skinner.

 

Andre gang hadde jeg det mindre bra, og var fortvilet store deler av permisjonen. Jeg slet med amming og babyen hadde kolikk. I tillegg hadde jeg konstant dårlig samvittighet over eldste som jeg ikke fikk tid til å gi så mye oppmerksomhet som jeg ønsket.

Da yngste rundet året og jeg startet i jobb kjente jeg at jeg fikk hodet over vann igjen.

[Anonym bruker]

Sliiiiiten var det jeg følte med begge to. Alt var et ork og jeg koste meg ikke et lite øyeblikk en gang.

Med nr 1 var jeg nærmest alene da min daværende samboer reiste i ca 9 mnd av året. Babyen var en kolikk unge og jeg fikk veldig høyt stoffskifte. Jeg sovnet overalt, det var helt grusomt.

 

Med nr 2 hadde jeg samboer hjemme. Et barn som ikke sov what so ever hverken på dagtid eller nattestid. Hun hadde enormt suttebehov og måtte sitte med puppen eller fingeren i munnen på henne hele tiden så hun fikk noe søvn i det hele tatt. Hun blånekter både sitt og flaske. Jeg sov sittende i en gyngestol i et år. Etter å ha prøvd 30-40 forskjellige typer sutter (ja seriøst!) aksepterte hun en type. Hun er nå i skolealder og sliter fortsatt med Innsovningen og å holde på søvnen. Og denne gangen fikk jeg lavt stoffskifte, og igjen ble jeg sinnsykt trett i tillegg til reel søvnmangel.

 

Jeg er helt kurert for ønske om flere barn. Jeg er HELT ferdig med det, og "uhell" blir ikke å skje!

 

Anonymous poster hash: d4aa5...039

[Anonym bruker]

Stresset, og kanskje en form for "ulykkelig" de første ukene. Men kun fordi vi ikke fikk til ammingen uansett hva vi gjorde, og jeg følte meg så innestengt og isolert når jeg måtte pumpe "hele tiden". Følte jeg måtte planlegge hvert minste minutt, for å rekke å pumpe før han skulle ha mat osv osv. Jeg gav til slutt opp pumpingen også, og han fikk mer og mer nan. DA ble alt mye bedre. Jeg kunne treffe venninner og gjøre ærender selv om mannen var på jobb, og jeg riktig koste meg. Videre hadde jeg det veldig fint, hadde venninner som i tur og orden både fødte selv og ble gravide, så jeg har vært heldig å ikke miste kontakten med noen fordi jeg satt hjemme mens resten var på jobb. Jeg riktig koste meg hjemme, fikk gjort så mye! Men nå har vi vært veldig heldige og fått en himmelsk baby som nesten ikke gråter og sov natta gjennom fra han var ca. 2 mnd. Så jeg fikk lov til å nyte barseltiden fullt ut

Anonymous poster hash: 533b9...1cf

[Englenemine]

Lykkeligste tiden i livet mitt 😃

[Anonym bruker]

Jeg elsker det!

Skulle ønske vi hadde økonomi til at det kunne vare og vare!

 

Anonymous poster hash: c5db2...2c5

[Anonym bruker]

De første månedene var grusomme. Kolikk, sykdom, ammeproblemer, alle bare gråt hele tiden.

 

Men så løsnet problemene sakte men sikkert og den resterende perioden var fantastisk! Babyen begynte å sove litt, spiste ikke lengre hver andre time, jeg kom meg litt ut av huset på egenhånd og holdt meg VELDIG aktiv. Ble deprimert av å sitte inne så hadde avtaler hver eneste dag, meldte meg på alt av aktiviteter og gikk tur i flere timer hver dag. Var veldig klar for jobb etter 10 måneder men sitter igjen med gode minner!

Anonymous poster hash: 97a30...e86

[Anonym bruker]

Nr 1.Sliten, søvnløs og ensom.

 

Nr. 2: på randen av sammenbrudd.

 

Håper jeg får flere barn om noen år, at de er friske og at ikke alt som kan gå galt, gjør det da.

 

Anonymous poster hash: 29a39...640

[februarprins2013]

veldig lykkelig <3 masse kjærlighet