Hva er verst for barna?

[Anonym bruker]

Å leve i et hjem hvor foreldrene kun er sammen for barna (og det merkes) eller samlivsbrudd?

 

Anonymous poster hash: 864b6...6de

[Anonym bruker]

Det kommer jo helt an på hvordan foreldrene takler ett samlivsbrudd. Samarbeid, er de fortsatt stygge med hverandre, blir barna sett opp mot hverandre? osv... klarer foreldrene å senke konfliktnivå og faktisk tenke på barnas beste og samarbeide greit, så kan et brudd være like bra for barna...

Anonymous poster hash: 63dd9...8e3

[Anonym bruker]

For meg var det definitivt best at de holdt sammen for oss barna. 

 

De var naturlig nok ikke verdens beste forbilder når det kommer til hvordan et ekteskap skal være, men vi hadde det helt greit og fikk den oppfølgingen vi trengte.

 

Bruddet som kom da jeg som eldste barn var 20 år ble et helvete! Stakkars småsøsknene mine som fremdeles bodde hjemme, yngste søsteren min (uplanlagt atpåkladd) var bare 6 år og hun ble skadet for livet av det konfliktnivået som ble mellom foreldrene våre da de ble skilt

Anonymous poster hash: b8f14...e4e

[Anonym bruker]

Hva hvis det er diskutering mellom foreldrene hver dag?

 

Anonymous poster hash: 864b6...6de

[Anonym bruker]

Hva hvis det er diskutering mellom foreldrene hver dag?

 

Anonymous poster hash: 864b6...6de

Diskutering kan være så mangt, og i stor grad velger du selv hvor mye du gidder diskutere med mannen.... Det er helt umulig å svare på, riktig svar for en familie kan være helt feil svar for en annen familie.

 

Foreldrene til mannen skulle gått fra hverandre, der vokste barna opp med skriking, slossing og vold (svigermor slo like ofte som svigerfar, det var knuste tallerkener, slå med skurekosten osv fra begge to)

 

Mine foreldre sov på hvert sitt rom og var aldri kjærlige med hverandre, de snakket knapt sammen, men de tok seg godt av oss barna og fulgte opp lekser, venner, fritidsaktiviteter osv så vi hadde det helt greit. Skilsmissen ble som sagt et helvete.

 

Anonymous poster hash: b8f14...e4e

[Anonym bruker]

Som barn var det helt klart best at de holdt sammen. Som voksen har jeg noen ganger hatt dårlig samvittighet for å være årsaken til at de holdt sammen, men tenker de var voksne og store nok til å bestemme selv. Nå har de på merkelig måte vokst sammen og har et litt absurd forhold.

 

Anonymous poster hash: 78e50...2b6

[Anonym bruker]

Mine skulle ha vært skilt lenge før de ble det. De brukte liksom 7-8 år på å bli fullstendig ferdige. Unødvendig, og med mye konflikter og krangler hele veien.

 

Anonymous poster hash: 58594...65d