Jeg har så lyst til å gråte

[Anonym bruker]

Men jeg får det ikke til. Jeg sitter hjemme, i sofaen. Jeg gjør stort sett bare det, med mindre jeg triller vognen frem og tilbake. Med mindre jeg har en unge på puppen. Jeg er så sliten, så sliten... Og sulten! Jeg har så ekstremt søtsug som aldri går bort. 

Av og til føles det som om hele min verden har rast. Jeg sover maks halvannen time om gangen hver natt, og jeg kan ikke snu meg hvilken vei jeg vil. Jeg må nemlig ligge helt inntil babyen, helst skal puppen være i munnen dens. Søvn på dagtid er oppskrytt. Baby sover knapt på dagen, og jeg finner uansett ikke roen selv. Jeg er generelt urolig, og våkner på natten om baby er våken eller ikke uansett. Mannen flyttet raskt ut på eget rom for å få litt søvn.

Jeg vil gråte, skrike, dra meg i håret. Jeg vil til tider kutte opp armene eller bare dø. 

Jeg klarer ikke vise hvor vondt jeg har det. HS, fastlege og mannen er involvert. HS og fastlege tar meg alvorlig - mannen forstår det ikke helt. Jeg klarer ikke vise ham det. Det eneste han får fra meg er ord. Ord som blir uten mening når han ser den pliktoppfyllende moren jeg er for våre to barn. Han ser bare jeg er sliten og mer utålmodig enn tidligere - men jeg holder på å gå fra vettet inni meg. Han vet det, han vet det så godt, i muntlig form, men han får aldri se meg falle sammen. Jeg klarer det nemlig ikke når han er tilstede. 

Mannen skulle ta over foreldrepermisjonen, men så syntes han det ble for drastisk. Han vil heller ha en dag hjemme fremfor hele uken. Jeg sa ok til å prøve, men jeg vet ikke hva det egentlig gir meg. De fire andre dagene i uken vil være det samme som alltid... Men enda har han ikke tatt seg tid til å ta fri, selv om det er flere uker siden han valgte å heller gjøre det sånn. Jeg vet vi må kommunisere, men jeg orker ikke. Jeg orker bare ikke. 

Medisinering er neste steg - etter at mannen skulle ha overtatt foreldrepermisjonen. Men babyen nekter å ta flaske, og amming er ikke mulig på disse medisinene. Vi har prøvd intenst i to måneder - det er full flaskevegring og MME-vegring. Det går ikke med MM heller, og det ville ikke vært en varig løsning heller. 

Jeg vet ikke mine arme råd lenger. Jeg vil bare dø, egentlig. 

Anonymous poster hash: f6a45...331

[Iiiiik]

Antar du har en fødselsdepresjon? Dessverre er jo søvn og tristhet nært forbundet i hjernen, så depresjoner samtidig som man har spedbarn kan bli kraftige. Håper fastlegen din tilbyr deg noe mer enn medisiner. Hvis helsesøster har tilgang til en kommunepsykolog, burde du jo få snakke med denne. Evt at du blir henvist til en psykolog et annet sted.

[Anonym bruker]

 

Men jeg får det ikke til. Jeg sitter hjemme, i sofaen. Jeg gjør stort sett bare det, med mindre jeg triller vognen frem og tilbake. Med mindre jeg har en unge på puppen. Jeg er så sliten, så sliten... Og sulten! Jeg har så ekstremt søtsug som aldri går bort.

 

Av og til føles det som om hele min verden har rast. Jeg sover maks halvannen time om gangen hver natt, og jeg kan ikke snu meg hvilken vei jeg vil. Jeg må nemlig ligge helt inntil babyen, helst skal puppen være i munnen dens. Søvn på dagtid er oppskrytt. Baby sover knapt på dagen, og jeg finner uansett ikke roen selv. Jeg er generelt urolig, og våkner på natten om baby er våken eller ikke uansett. Mannen flyttet raskt ut på eget rom for å få litt søvn.

 

Jeg vil gråte, skrike, dra meg i håret. Jeg vil til tider kutte opp armene eller bare dø.

 

Jeg klarer ikke vise hvor vondt jeg har det. HS, fastlege og mannen er involvert. HS og fastlege tar meg alvorlig - mannen forstår det ikke helt. Jeg klarer ikke vise ham det. Det eneste han får fra meg er ord. Ord som blir uten mening når han ser den pliktoppfyllende moren jeg er for våre to barn. Han ser bare jeg er sliten og mer utålmodig enn tidligere - men jeg holder på å gå fra vettet inni meg. Han vet det, han vet det så godt, i muntlig form, men han får aldri se meg falle sammen. Jeg klarer det nemlig ikke når han er tilstede.

 

Mannen skulle ta over foreldrepermisjonen, men så syntes han det ble for drastisk. Han vil heller ha en dag hjemme fremfor hele uken. Jeg sa ok til å prøve, men jeg vet ikke hva det egentlig gir meg. De fire andre dagene i uken vil være det samme som alltid... Men enda har han ikke tatt seg tid til å ta fri, selv om det er flere uker siden han valgte å heller gjøre det sånn. Jeg vet vi må kommunisere, men jeg orker ikke. Jeg orker bare ikke.

 

Medisinering er neste steg - etter at mannen skulle ha overtatt foreldrepermisjonen. Men babyen nekter å ta flaske, og amming er ikke mulig på disse medisinene. Vi har prøvd intenst i to måneder - det er full flaskevegring og MME-vegring. Det går ikke med MM heller, og det ville ikke vært en varig løsning heller.

 

Jeg vet ikke mine arme råd lenger. Jeg vil bare dø, egentlig.

 

Anonymous poster hash: f6a45...331

Hvor gammel er ungen da? Prøvd alle typer flasker? Mam flasker var det eneste mitt barn tok. Fins en flaske som ligner på pupp (husker ikke merke) Håper du blir tatt på alvor. Fødselsdepresjon er ingenting å spøke med

 

 

Anonymous poster hash: 34e03...c9a

[Anonym bruker]

Du må være HELT ærlig med  mannen din, for at han skal forstå alvoret.

 

Send ham en link til denne siden, eller skriv det du skrev her til ham.

 

Om han ikke vil forstå alvoret, vis denne siden til HS, fastlege eller noen andre, som kan forklare ham alvoret.

 

Det er kjempeviktig at du får all den hjelpen og avlastningen som du trenger, hvis ikke kan du risikere at ting går veldig, veldig galt.

Anonymous poster hash: 2fa3a...41e

[Anonym bruker]

Har vel ikke så mye trøstende å si.

Jeg hadde det nøyaktig som deg.

Jeg klarte ikke å si høyt hvor jævlig jeg hadde det. Hadde jeg åpnet den krana hadde jeg fått sammenbrudd. Og jeg syntes det var flaut å ikke takle mitt eget barn. Mitt barn hadde også total flaskevegring.

Jeg vil bare gi deg støtte og si at det blir bedre.

Og du MÅ få søvn. Du må rett og slett få noen til å hjelpe deg. Sov mellom hver amming og overlat babyen til pappa, besteforeldre så kan de vekke deg om det er noe.

Kjøp deg sov i ro og stapp i ørene.

Hvor gammel er babyen?

Bruker h*n smokk?

Hvis ikke smokk brukes så begynn med det, gi sukkervann på smokk. Det fungerte her. Hun sugde godt på smokken når hun fikk sukkervann. Ikke vær redd for å bli avhengig av sukkervann. Min brukte det litt av og på frem til tre måneder og det var en lifesaver for oss.

Alt dette du føler er kun pga mangel på søvn (kanskje fødselsdepresjon også, eller du er deprimert pga mangel på søvn)

Våg å slippe taket og overlat ansvaret til andre. Jeg hadde det som deg jeg kunne våkne om natten når lille klynket og kjenne angsten skylle gjennom kroppen, fikk fullstendig angst for at hun skulle våkne.

Jeg hadde også problemer med å overlate henne til mannen. Klarte ikke finne roen når jeg skulle sove. Var så redd for å sovne fordi det var så vondt å bli vekket etter bare 15 minutters søvn.

Vi kom oss gjennom det. Nå er hun ett år og sover fra syv til syv uten å våkne om natten.

 

Det blir bedre og ikke skam deg over alle følelsene du har. Du er utslitt.

 

Anonymous poster hash: 2f5e1...455

[Anonym bruker]

Ingen familie, venner eller andre som også kan stille opp? Ta babyen ei natt så du får sove? Har du prøvd å la andre gi flaske når du er borte? Hender babyen ikke vil ta flaske når den kjenner lukta av mamma i nærheten.. Noen som kan ta trilleturer for deg på dagen slik at du kan få slappe av og hentet deg inn litt?

 

Anonymous poster hash: c83ff...27b

[Anonym bruker]

Kontakt Home start i kommunen din,  og be om hjelp! 

 

Hadde jeg visst hvem du var, så hadde jeg hjulpet deg med avlastning. Og det regner jeg med at dine venner, familie og naboer og hadde gjort. Vær sterk for deg selv og babyen, og be om hjelp! Kanskje de kan trille ett par timer hver dag for at du og baby skal få sove.. Kanskje ei nær venninne eller mor\svigermor kan prøve å venne baby til flaske når du ikke er der..

Anonymous poster hash: 76ab2...00e

[Anonym bruker]

Jeg er bipolar, så depresjonen har lenge vært endel av hverdagen min, men under kontroll (ikke medisinert, men har klart å kontrollere det på egenhånd). Samtaleterapi har ikke klart å hjelpe noe særlig, men tilbudet står åpent, men jeg orker ikke dra meg avgårde, ha med baby osv... Orker det bare ikke. Blir bare skriking, byssing og ingen hører noen... Bare stress... 

Babyen er 4 måneder. Har et eldre barn å ta hensyn til også. Har ingen familie eller venner som kan stille opp noe særlig (min venninne har vært veldig flink og tatt seg av eldste en gang eller to, men hun har selv en liten en og enda en på vei). Har rett og slett veldig lite nettverk. Familie stiller ikke opp, og har kun en bestefar til barna, men han er ikke interessert i å være alene med dem (ikke en av dem heller). 

Har hjelp fra Home-start, en veldig hyggelig dame som kommer en dag i uken, 1,5-2 timer for å ta seg av barna. Til nå har baby blitt helt hysterisk av henne - vil kun være hos meg eller pappaen, men hun tar seg i hvert fall av toåringen. Regner med det vil gå lettere for hver gang hun er her, og at hun får med seg begge ut før eller siden. 

Når det kommer til flaske, så har vi prøvd allverdens - også medela sin flaske som skal ligne helt på mors bryst. Hun skriker bare hun ser flasken... Har også forsøkt MME på skje, kopp og sprøyte, men blir like hysterisk ved smaken av det (har prøvd ulike typer mme også, og ulik temp på melka). Jeg vet ikke mine arme råd her, altså... Smokk er likedan. Nekter plent, uansett type. Rund type, silikon, gummi, ingenting går inn... 

Og jeg klarer bare ikke finne roen. Selv ikke om nettene lenger. Skulle baby endelig sove halvannen time, så våkner jeg før det. Jeg klarer bare ikke "skru av"... 

Jeg føler alt er så innmari håpløst. Jeg har vært helt ærlig med mannen, han VET hvor ille det er, men han ser det aldri, han bare hører det. Det var HS som ringte til ham etter at jeg hadde vært der, for hun så at det var behov for hjelp... Dagene etterpå var han mye flinkere til å avlaste, men så gikk det over. Han ser tross alt ikke hvordan jeg har det, jeg forteller ham det jo bare. Når står alt på vent - men hallo, JEG kan ikke stå på vent! Huff, ja, jeg vet jeg må ta opp samtalen... 

Beklager om det er masete og rotete.

HI

 

 

Anonymous poster hash: f6a45...331

[Anonym bruker]

 

Jeg er bipolar, så depresjonen har lenge vært endel av hverdagen min, men under kontroll (ikke medisinert, men har klart å kontrollere det på egenhånd). Samtaleterapi har ikke klart å hjelpe noe særlig, men tilbudet står åpent, men jeg orker ikke dra meg avgårde, ha med baby osv... Orker det bare ikke. Blir bare skriking, byssing og ingen hører noen... Bare stress...

 

Babyen er 4 måneder. Har et eldre barn å ta hensyn til også. Har ingen familie eller venner som kan stille opp noe særlig (min venninne har vært veldig flink og tatt seg av eldste en gang eller to, men hun har selv en liten en og enda en på vei). Har rett og slett veldig lite nettverk. Familie stiller ikke opp, og har kun en bestefar til barna, men han er ikke interessert i å være alene med dem (ikke en av dem heller).

 

Har hjelp fra Home-start, en veldig hyggelig dame som kommer en dag i uken, 1,5-2 timer for å ta seg av barna. Til nå har baby blitt helt hysterisk av henne - vil kun være hos meg eller pappaen, men hun tar seg i hvert fall av toåringen. Regner med det vil gå lettere for hver gang hun er her, og at hun får med seg begge ut før eller siden.

 

Når det kommer til flaske, så har vi prøvd allverdens - også medela sin flaske som skal ligne helt på mors bryst. Hun skriker bare hun ser flasken... Har også forsøkt MME på skje, kopp og sprøyte, men blir like hysterisk ved smaken av det (har prøvd ulike typer mme også, og ulik temp på melka). Jeg vet ikke mine arme råd her, altså... Smokk er likedan. Nekter plent, uansett type. Rund type, silikon, gummi, ingenting går inn...

 

Og jeg klarer bare ikke finne roen. Selv ikke om nettene lenger. Skulle baby endelig sove halvannen time, så våkner jeg før det. Jeg klarer bare ikke "skru av"...

 

Jeg føler alt er så innmari håpløst. Jeg har vært helt ærlig med mannen, han VET hvor ille det er, men han ser det aldri, han bare hører det. Det var HS som ringte til ham etter at jeg hadde vært der, for hun så at det var behov for hjelp... Dagene etterpå var han mye flinkere til å avlaste, men så gikk det over. Han ser tross alt ikke hvordan jeg har det, jeg forteller ham det jo bare. Når står alt på vent - men hallo, JEG kan ikke stå på vent! Huff, ja, jeg vet jeg må ta opp samtalen...

 

Beklager om det er masete og rotete.

 

HI

 

 

 

Anonymous poster hash: f6a45...331

Eing helsestasjonen og si det akkurat som det er! For din og barnas skyld. Babyen merker garantert at du er utrolig sliten, og kan bli mer krevende av den grunn (var sånn for meg!) Men ring helsestasjonen NÅ!

 

 

 

Anonymous poster hash: d0672...747

[Gjest Syltebærtyttetøy]

Jeg hadde fått fnatt selv, føler virkelig med deg.

 

Vet du hva jeg syns du burde gjøre?

Si til mannen at nå tipper det snart over for deg, og at du trenger to dager HELT alene. Book deg inn på hotell og si at INGEN får ringe deg med mindre du ber om det eller en av ungene brenner. Bestill mat til rommet, øv deg på å slappe av og skru av den indre mammaklokken som gir deg uro.

Få en massasje, se tv/hør på musikk og vær helt deg selv.

 

Edit: Forstår at det er vanskelig å ta det skrittet og at du kommer til å bekymre deg litt, men ungen kommer til å ta flaske mens du er borte!

Endret 7. oktober 2015 av Syltebærtyttetøy

[Anonym bruker]

 

Jeg er bipolar, så depresjonen har lenge vært endel av hverdagen min, men under kontroll (ikke medisinert, men har klart å kontrollere det på egenhånd). Samtaleterapi har ikke klart å hjelpe noe særlig, men tilbudet står åpent, men jeg orker ikke dra meg avgårde, ha med baby osv... Orker det bare ikke. Blir bare skriking, byssing og ingen hører noen... Bare stress... 

 

Babyen er 4 måneder. Har et eldre barn å ta hensyn til også. Har ingen familie eller venner som kan stille opp noe særlig (min venninne har vært veldig flink og tatt seg av eldste en gang eller to, men hun har selv en liten en og enda en på vei). Har rett og slett veldig lite nettverk. Familie stiller ikke opp, og har kun en bestefar til barna, men han er ikke interessert i å være alene med dem (ikke en av dem heller). 

 

Har hjelp fra Home-start, en veldig hyggelig dame som kommer en dag i uken, 1,5-2 timer for å ta seg av barna. Til nå har baby blitt helt hysterisk av henne - vil kun være hos meg eller pappaen, men hun tar seg i hvert fall av toåringen. Regner med det vil gå lettere for hver gang hun er her, og at hun får med seg begge ut før eller siden. 

 

Når det kommer til flaske, så har vi prøvd allverdens - også medela sin flaske som skal ligne helt på mors bryst. Hun skriker bare hun ser flasken... Har også forsøkt MME på skje, kopp og sprøyte, men blir like hysterisk ved smaken av det (har prøvd ulike typer mme også, og ulik temp på melka). Jeg vet ikke mine arme råd her, altså... Smokk er likedan. Nekter plent, uansett type. Rund type, silikon, gummi, ingenting går inn... 

 

Og jeg klarer bare ikke finne roen. Selv ikke om nettene lenger. Skulle baby endelig sove halvannen time, så våkner jeg før det. Jeg klarer bare ikke "skru av"... 

 

Jeg føler alt er så innmari håpløst. Jeg har vært helt ærlig med mannen, han VET hvor ille det er, men han ser det aldri, han bare hører det. Det var HS som ringte til ham etter at jeg hadde vært der, for hun så at det var behov for hjelp... Dagene etterpå var han mye flinkere til å avlaste, men så gikk det over. Han ser tross alt ikke hvordan jeg har det, jeg forteller ham det jo bare. Når står alt på vent - men hallo, JEG kan ikke stå på vent! Huff, ja, jeg vet jeg må ta opp samtalen... 

 

Beklager om det er masete og rotete.

 

HI

 

 

 

Anonymous poster hash: f6a45...331

 

Du har ingen andre valg her enn å kreve at mannen din må stille opp. Ja du må kontakte helsestasjonene/lege mm om mulig å få hjelp, men det aller viktigste og ikke minst det som må skje idag er at mannen din må stille opp. Han har valgt å bli pappa, og da må han ta alt det ansvaret som er nødvendig for at barnet og du skal ha det bra. Slik det er nå så er det ikke optimalt for hverken barnet eller deg, og pappaen/mannen din må faktisk bare glemme seg selv, innse at det er en unntaksstilling og gjøre det han må gjøre. For øyeblikket er ikke jobben hans som kan kreve hans umiddelbare engasjement, men det er familien hans hjemme som må få det engasjementet. Han kan ha hundre forklaringer på hvorfor han må på jobb mm, men det er hundre unnskyldninger som ikke spiller noen rolle nå. Han bør også tenke på at hans avesjon mot å ta på seg mye mer ansvar og legge til rette for at du skal få den hjelpen du trenger kan til slutt føre til at han blir sittende med alt ansvaret til slutt. Jeg har ei venninne som gikk gjennom det samme som deg, og som ikke fikk avlastning fra mannen sin. Offentlig helsetjeneste prøvde å få han til å forstå at han måtte ta seg sammen og gjøre sin del av jobben (selvom den delen ble mye større enn han hadde forestilt seg), men det gikk ikke inn. Det endte med at min venninne ble lagt inn på psykiatisk i 4 måneder og far måtte ta seg av babyen, deres to andre barn på 1,5 år og 3 år, samt alt med hus og hjem. Du kan godt si det slik at han fikk seg en skikkelig oppvekker og forsto til en viss grad hvordan min venninne hadde hatt det ettersom han fikk alle utfordringene som nattevåk, for liten tid til de to andre, en baby som var ekstremt kontaktsøkende og måtte bæres hele dagen mm. Det var 4 ekstremt tøffe måneder for han. Når min venninne ble skrevet ut og kom hjem igjen måtte han fortsatt ta mye ansvar, men min venninne tok også mye. Det som nesten ødela dem som par var det faktum at mannen ikke hadde klart å sette hverken sin kone eller sine barns behov før sine egne behov, og det sviket som min venninne opplevde fra sin mann tok det lang tid før hun kom over. Nå etter 4 år er de på rett vei igjen, og tilliten er gjennoppbygd, og ikke minst mannen er sjeleglad for at han har fått en ny mulighet til å leve livet sitt sammen med kvinnen han elsker og med sine barn.

 

 

Anonymous poster hash: bc26d...9a8

[Anonym bruker]

Huff, jeg føler virkelig med deg. Kjenner på mye av det samme selv, og her forstår heller ikke mannen alvoret. Jeg føler jeg blir kvalt og venter bare på å komme meg tilbake i jobb. Baby her er også 4 mnd og tar heller ikke flaske eller smokk, og trenger nærhet gjennom hele døgnet og vil bare sove oppå meg. Jeg er utslitt.

Håper virkelig du får mer hjelp, god klem til deg.

 

Anonymous poster hash: b5fbe...425

[Gjest Antarctica]

Hvis mannen ikke tar tak, kan du gå rett i den berømte veggen...

[Anonym bruker]

Du trenger å sove! Jeg er også bipolar og har nettopp fått nummer to. Her tar mannen alle netter så jeg skal få sove for å unngå svingninger. Men vår tar flaske på natta da. Er det et spedbarnsteam på sykehuset du er tilknyttet? Det er det her, de hjelper til i slike situasjoner, de kan kanskje gi råd og snakke med mannen din om alvoret i situasjonen. Her finnes i alle fall et sånt team med psykologer og noen andre som er opptatt av tilknytning og viktigheten for barnet at det har noen som er der også mentalt, i din situasjon far sammen med deg. Eller ring akutteamet i kommunen og få hjelp til evt innleggelse så far må ta over (behøver ikke være langvarig). Fortell om diagnosen din når du søker hjelp, de bør virkelig ta dette på alvor! Masse lykke til! Husk at det alltid går opp igjen før eller siden selv om det ikke virker sånn akkurat nå! Og snakk med mannen din!

 

Anonymous poster hash: b265c...ae4

[Anonym bruker]

Hvor bor du? Hvis du bor i tønsberg området kan jeg gjerne komme å hjelpe deg. Har selv hatt high-need baby med flaskenekt og lakenskrekk, så vet hvor tungt det er.

 

Anonymous poster hash: bbfd9...cdd

[Nissefisen]

Synes jeg leser om meg selv her nå.. Jeg hadde en fødselsdepresjon som var meget heftig! Jeg ønsket å dø! Sto med kniven klar flere ganger, kjente ingen ting for den nydelige jenta vår.. Jeg gråt, men ville ikke ha hjelp, jeg var for sta.

 

Barnet sov minimalt om natten, våken fra 01-04 hver natt. Så jeg sov 3-5 timer i døgnet. Barnet nektet å spise fast føde før hun var omtrent året. Kastetopp av nesten alt. Jeg var så fortvilt og sliten! Mannen jobbet og sov sine timer i fred og ro hver natt... Dumsnill som jeg var..

 

Etter en tur til ønh-lege viste det seg at barnet hadde store polypper og væske i mellomøret, noe som forklarer hvorfor matinntaket var så dårlig og lite søvn.

 

Etter operasjonen ble hverdagen helt annerledes. Barnet sov og viste stor interesse for mat👏

 

Da hun begynte i bhg (1,5år) kom endelig morsfølelsen! Endelig! Og den var så sterk at den kan ikke beskrives. Hun er så skjønn at jeg nesten gråter når hun prater til meg!

 

Jeg håper det går seg til for deg. Stor klem❤️

[Anonym bruker]

Takk for svar, damer. Kjenner jeg er helt tafatt og nærmest i ørska. Jeg føler meg ikke helt i live. Bor i Vest-Agder, så Tønsberg er et godt stykke unna, men takk for omtanken!

Har snakket litt med mannen, men jeg vet ikke om noe mer vil skje der, tiden vil vise. Han var veldig flink i dag, kommanderte meg i seng (valgte å ta meg et varmt bad for å løsne vonde muskelplager etter å ligge i ammestilling hele kvelden og natten). Han prøvde å få baby til å ta flaske (gikk ikke, som vanlig), og jeg koblet musikk på ørene, så jeg slapp høre gråtingen... Føler meg grusom... 

HI

Anonymous poster hash: f6a45...331

[Anonym bruker]

Dette er et særdeles magert råd, men dog er det sant:

 

Dette er tilstand som ikke kommer til å vedvare. Barnet er baby i noen måneder til, snart spiser hun fast føde og du er fri til å være borte over litt lengre tid og hente deg inn litt.

 

Jeg mener IKKE at du ikke trenger hjelp her og nå, for det gjør du - men bare sånn hvis du KLARER å sette ting litt i perspektiv oppi all den vonde tankegangen - så er dette en forbigående tilstand.

 

Og du vil klare det.

Anonymous poster hash: c0c93...6c6

[n74]

Gå til fastlegen, få sykemelding, få fastlegen til å kontakte mannen og forklare at når du er sykemeldt så må mannen ta permisjon. Det er ikke noe han kan velge.

 

Og så må dere fortsette å øve på flaske. Sånn at du kan få medisiner til å sove. Finnes medisiner som ikke er vanedannende. Du MÅ få sove, det vil være starten på veien til å få deg opp igjen.

 

Klemmer deg❤️

[Anonym bruker]

En stor klem til deg. Hadde selv fødselsdepresjon med begge barna, værst med nr.2. Gikk på dps en gang i uken i 1 år, ingen medisiner, men jeg hadde ikke bipolar i bånn. Råder deg til å gå til fastlegen for å høre om sykemelding så kan mannen ta over permisjon og dere er to stykker. Jeg ble tilbudt det med nr.2, men sa nei da jeg ikke ville virke svak, angrer den dag i dag på det.

 

Ikke lett å tenke på nå, det blir bedre, en bitte liten trøst.

Lykke til.

 

Anonymous poster hash: 66b7d...d50