Er det vanlig å ikke like andre sine barn??

[Anonym bruker]

Jeg liker kun andre sine barn i små doser.

 

Anonymous poster hash: fe55f...3eb

[Anonym bruker]

Veldig vanlig tror jeg.

 

Anonymous poster hash: d1ac9...3d6

[Anonym bruker]

Samme her. Det er noen få unntak, men sånn generelt synes jeg det er helt nok at barna har med seg venner hjem i noen timer. Jeg er ikke så begeistret for overnattingsbesøk hvor de blir i huset kjempelenge, men lar selvsagt barna få ha det også for deres egen del.

Anonymous poster hash: be120...a98

[TinaK 1990]

Jeg liker barn. Ekstra glad i barnas venner. Selvfølgelig mest glad i mine egne. Men ja, jeg liker andres barn, men det er 2-3 av de i eldste sin klasse jeg må jobbe med meg selv for å like etter noen bursdager de ikke oppfører seg i

[Anonym bruker]

Har inntrykk av at det er veldig normalt. Jeg elsker mine barn. Liker venners barn. Liker ikke ukjente barn. Barnas venner blir jeg glad i med tiden. Er generelt ikke glad i barn med mindre jeg har et forhold til de.

 

Jeg sa dette til jordmor i svangerskap nr 2, og hun kunne bekrefte at dette var langt fra unormalt.

 

Anonymous poster hash: a581e...431

[Anonym bruker]

Jeg liker ikke alle barn (eller voksne for den del) og det er noen få jeg virklig misliker, men de aller fleste er hyggelige å omgås og å ha besøk av. Noen unger er jeg så glad i at de gjerne kunne flyttet inn her.

Anonymous poster hash: 5e43a...519

[Anonym bruker]

Jeg liker flere av barna.Men det er jo noen barn jeg ikke syns så mye om.Har møtt ett barn som virkelig var ufordragelig.Hørte ikke etter.Slem mot de andre barna.En mobber.

Anonymous poster hash: 1fab8...329

[Anonym bruker]

Veldig vanlig og grunnen til at jeg finner på unnskyldninger for å ikke bli med på ferier/hytteturer med venner og barn.

 

Heldigvis tenker ingen det om mitt barn, for hun er perfekt

 

Anonymous poster hash: aef38...bc2

[Anonym bruker]

Jeg liker ikke andres barn. Takler dem kun i små doser. Greit med nær families barn selvfølgelig, men merker at lunta er kortere når det gjelder andres unger... Har sønnen til ei venninne helt i vrangstrupen, jeg kjenner altså en sånn motvilje at jeg må jobbe med meg selv. Jeg vet jo at han er en helt uskyldig liten gutt, men han er altså sånn en bortskjemt og ufordragelig dritunge...

 

Når det gjelder barn som har det vanskelig derimot - så skulle jeg ønske jeg kunne åpne hjemmet mitt for dem alle sammen.

 

Anonymous poster hash: a9933...133

[Anonym bruker]

Det trengs et eget spesielt gen og en veldig god, varm personlighet for å kunne jobbe i barnehage, og ha den gode unike omsorgen for barna. Og denne tråden er enda et bevis på at det er veldig sant

Anonymous poster hash: 85af5...ecb